«For Augustin er ikke troen som et klippekort på The Well»

Kjære Kaja Melsom,

Da jeg leste brevet du skrev om vår tids jag etter sjelero, ble jeg minnet på en studievenn fra England. Han hadde en hang til det nevrotiske, slik du skriver at du også har. En gang meldte han seg opp på et «mindfulness»-kurs for å lære seg å mestre livets rytmer. Mindfulness-filosofien sier at vi kan oppnå en viss ro ved å gjøre oss oppmerksomme på livet som det utspiller seg. Som sagt så gjort: min kjære venn satte på en regelmessig alarm på mobilen, og flere ganger om dagen hylte alarmen slik at han hoppet i stolen i biblioteket. Hver gang lyste påminnelsen fra skjermen: «HUSK Å PUSTE OPPMERKSOMT!!!»

Om ikke annet, illustrerer dette eksempelet at de teknikkene vi bruker for å oppnå sjelero, ofte kun forlenger listen av gjøremål som vi føler oss stresset av. Og dét satte du jo ord på da du beskrev den irritasjonen du føler for binaural musikk og nyfrelste retreatgåere: bak løftet om sjelero, venter det egentlig en pisk og en stemme som sier at livet ditt ikke er godt nok.

[ Les første brev fra Kaja Melsom: ««Jeg lar meg provosere sånn av sjelero-idealet» ]

Protestantisk arbeidsetikk

Jeg synes derfor din beskrivelse av deg selv om nevrotiker er spennende. Lenge leve den nevrotiske samfunnskritikken! Selv har jeg alltid hatt en følelse av et jeg er lat og bedagelig av natur, at jeg egentlig liker sofaen best. Pålitelige venner har imidlertid gjort meg oppmerksom på at det ikke er slik jeg egentlig lever og at jeg nok er mer påvirket av den protestantiske arbeidsetikken enn jeg liker å tro. Sjeleroen finner jeg i det korte øyeblikket mellom et prosjekt og det neste.

Når jeg nevner den protestantiske arbeidsetikken, må jeg si at jeg tror religiøses forhold til sjelero er mer variert enn det Martin Hägglund innrømmer. I boken This Life fremstiller han den religiøse livsholdningen som en tro på en evig sjelero hinsides denne verden. Religiøs tro nedvurderer det livet vi faktisk lever. Men Max Webers påstand om at kapitalismen vokste frem sammen med en protestantisk arbeidsetikk er bare et eksempel på at forholdet mellom religion og sjelero er sammensatt.

---

Brevveksling

• Kaja Melsom og Ragnar Misje Bergem vil de tre kommende lørdagene samtale i brevform om Martin Hägglunds bok This Life: Secular Faith and Spiritual Freedom, en bok som ble et slags internasjonalt fenomen da den utkom i 2019.
• Martin Hägglund (f. 1976) er en svensk filosof som er ansatt som professor i litteraturvitenskap ved prestisjefulle Yale University. Han har skrevet fire bøker, og hans arbeid har vært gjenstand for debatt på flere store konferanser.
• Kaja Melsom er forfatter og filosof ansatt i Human-Etisk Forbund. Hun har vært fast inventar i Verdibørsens filosofipanel, og i 2017 ga hun ut boka Den fordømte friheten.
• Ragnar Misje Bergem er Misje post­doktor på MF vitenskapelig høyskole, for tiden bosatt i Paris. Han arbeider med forskning innenfor systematisk teologi. I 2019 ga han ut boka Politisk teologi.

---

Gud er målet

Som du vet, sa Weber at reformasjonen førte til en oppvurdering av arbeidet i menneskers liv. Reformatorene avviste at kirken eller dens prester kunne garantere menneskers frelse, siden det bare er Gud som kan frelse. Men dette førte til en veldig psykologisk belasting for mennesket, som dermed begynte å se etter andre tegn på at det virkelig er frelst. Resultatet var at selvtilliten som ligger i å opparbeide seg verdier ble et tegn på en frelsende tro. En lengsel etter det neste livet ble omsatt til en endeløs jakt i dette livet. Selv om Webers skjema er litt enkelt, forklarer det kanskje noe i dag også? Vi er jo mange som drives til å klatre karrierestigen eller til å stadig utvide husets bruksareal. Og kanskje gjør vi det nettopp fordi det ikke finnes noen med myndighet til å si at det holder nå, at det er godt nok?

Men det er her Hägglunds kritikk rammer religiøs tro hardest. Hvis det å være religiøs betyr å håpe på en evig sjelero hinsides dette livet, kan det få to utfall for de av oss som er religiøse: enten avviser vi dette livet og stenger oss inne i klosteret eller menigheten, eller så arbeider vi ustanselig, mens vi samler og konsumerer alt vi kommer over, nettopp fordi ingenting i denne verden er godt nok.

Jeg bestrider ikke at dette dilemmaet karakteriserer mange religiøse, inkludert meg selv. Hägglund viser at dette gjelder for kirkefaderen Augustin, som også du nevner. Augustin stilte seg laglig til for hogg da han påsto at vi skal vi «nyte» Gud, mens vi skal «bruke» vår neste. Med andre ord: mennesker er midler, Gud er målet. Dermed blir alle ting midlertidige stasjoner på veien til Gud, som er det eneste stedet hvor vi finner hvile.

Til Augustins forsvar

Her må jeg flaut erkjenne en ryggmargsrefleks. Kristendommen har jo lenge blitt fremstilt som livsfornektende, og som en moderne teolog kjenner jeg et behov for å vise at kristendommen egentlig er livsbejaende, og dermed at Augustin tok feil. Og jeg er faktisk kritisk til at Hägglund reduserer alt det han kaller det religiøse til en nedvurdering av dette livet til fordel for det evige. Nå kan ikke jeg gjøre meg til talsperson for alle som kan kalles religiøse, men la meg likevel si noen ord til Augustins forsvar.

Jeg har nemlig en mistanke om at han satt på en legitim bekymring. Slik jeg ser det, forsøkte han å si at vi må sette pris på de menneskene vi har rundt oss, samtidig som at vi skal vokte oss for la dem være alt for oss. Hvis vi for eksempel forventer at en partner skal fikse livet vårt, at personen skal gi oss fullstendig mening og ro, risikerer vi ikke bare å bli skuffet, men også å kreve noe av et menneske som det aldri kan gi. Dessuten ligger jo ikke Augustin så langt fra Hägglund. Begge advarer mot tanken om at det finnes noen absolutt sjelero i dette livet. Troen på Gud er helt avgjørende for Augustin, men den er ikke er ikke som et klippekort på The Well.

Hvis vi forventer at en partner skal gi oss fullstendig mening og ro, risikerer vi å kreve noe av et menneske som det aldri kan gi

Sekulær spiritualitet

Jeg liker at Hägglund skriver om en sekulær spiritualitet, og derfor anerkjenner at alle mennesker trenger en dose av både hengivenhet og tro. Men hvis vi skal rette hele vår oppmerksomhet mot dette livet, hvordan kan vi finne en balanse mellom vårt uendelige jag etter å arbeide, konsumere og fortære, og en viss selvbeherskelse som aksepterer at verden slett ikke gir oss alt det vi ønsker? Dette spørsmålet er rettet mot Hägglund – men kanskje også til deg? Jeg er enig i at den totale livsflukten er en dårlig løsning, men er du ikke enig i at det ikke en fare at vi overbelaster livet – vårt eget og andres – hvis vi gir det vår hele og fulle oppmerksomhet? Tåler egentlig livet vårt all vår hengivelse?

Hvis jeg er i overkant tilgivende overfor Augustin, er det fordi jeg tror han kjempet med problemer som jeg mener det fortsatt er verdt å tenke på. At han også skriver om Gud og det evige liv, kompliserer selvsagt ting. Men en religiøs tro på evigheten trenger ikke bare å være en enkel løsning på livets mange problemer.

Jeg tror ikke forholdet mellom livet her og nå og evigheten er et nullsumspill, altså et spørsmål om å velge enten eller. Tvert imot er jeg bekymret for at det er nettopp når man tenker slik, at hengivelsen til dette livet raskt blir dogmatisk og destruktiv. En religiøs spiritualitet kan bli dogmatisk – for all del! Men jeg finner også ressurser i min kristne tradisjon til å nærme meg denne spenningen mellom jakten på sjeleroen og det endeløse strevet.

Jeg finner ressurser i min kristne tradisjon til å nærme meg denne spenningen mellom jakten på sjeleroen og det endeløse strevet

Dantes djevel

La meg ta et eksempel fra Dantes Guddommelige komedie som jeg alltid har hatt sansen for. I Inferno får Dante møte Satan i helvetes niende sirkel. Djevelen sitter frosset fast med is opp til brystet, mens vingene blafrer, uten at han kommer noen steder. Et evig strev, men komplett stillstand, med andre ord. Det er en beskrivelse som både en nevrotiker og en protestant kan føle seg truffet av.

I Paradiso beveger Dante seg gjennom himmelens sfærer henimot Gud. Underveis finner vi et nikk til både det aktive og det kontemplative livet, ikke minst i møte med benediktinere, dominikanere og fransiskanere. Når han endelig ankommer høyeste himler og dermed reisens endemål, oppdager vi at himmelens sjelero slett ikke er en stillstand, men en kontinuerlig aktivitet. Gud beveger seg, Dante endrer seg, og så videre. Og likevel er det ikke en bevegelse som er strevsom.

Men hva er egentlig forskjellen på himmel og helvete? Hvor går grensen mellom et strev som kommer ingen steder, og en aktivitet som likevel gir en slags ro? Dantes diktning legger språket og tanken under press når han forsøker å få tak på det. Og det tenker jeg er et poeng med religiøse forestillinger om evigheten: de trenger ikke å være en quick fix på problemene vi lever med. Men de kan sette problemene våre i et annet lys.

Dante uttrykker et håp om at den evinnelige vekslingen mellom stillstand og strev vi nå lever med, en gang kan forvandles til noe mer levelig. Inntil videre må jeg kanskje akseptere at jeg blafrer med vingene uten å komme noen vei. Men jeg deler likevel håpet.

Varme hilsener,

Ragnar Misje Bergem, sliten

[ Les føste brev i serien: «Jeg lar meg provosere av sjelero-idealet» ]

Denne serien består av seks brev. Hver lørdag i tre uker publiseres to nye brev i serien.