Kultur

Første brev: «Jeg lar meg provosere sånn av sjelero-idealet»

FØRSTE BREV: I sitt åpningsbrev spør filosof og ateist Kaja Melsom: Er sjelero virkelig et ideal vi bør strekke oss etter?

Kjære Ragnar Misje Bergem,

Nylig gikk jeg forbi en plakat med bilde av en dame som ligger på ryggen og flyter i en tank med vann. «Gi deg selv en pause fra ytre stimuli», sto det under bildet. «Kun 699,- per time.» Flyting som stressdemper var nytt for meg, men føyer seg pent inn i floraen av tilbud som lover dagens mennesker stillhet og sjelefred: yoga- og meditasjonskurs; apper med binaural musikk og hvit støy; nettsamfunn for stoisisme og retreatopphold i fjellheimen.

Som ateist har jeg ikke for vane å skrive brev til teologer, men etter å ha grunnet litt over hva jeg skal mene om denne trenden, er jeg blitt oppriktig nysgjerrig på hvordan man i et kristent verdensbilde forholder seg til fenomenet sjelero.

Selv skulle jeg gjerne ligget og duppet i vann i dagevis – om lommeboken og familiekabalen tillot det. På den andre siden lar jeg meg provosere sånn av sjelero-idealet, at jeg får høy puls bare av å tenke på det. Hvorfor er litt uklart for meg. Kanskje handler det om at idealet er klanderverdig. Kanskje handler det om at jeg går i forvarsmodus. Som det nevrotiske menneske jeg er, ville det jo ikke være så rart om jeg tok idealet som en personlig fornærmelse.

Ragnar Misje og Kaja Melsom.

Ser på meg som fallen

Dette forklarer muligens også hvorfor jeg føler meg ille til mote sammen med mennesker som etter et kurs i pusteteknikk eller en meditasjonsretreat gir seg ut for å ha oppnådd sjelefred. Deres ro setter jo min uro i relieff. Men det er ikke bare det. For når jeg forteller slike mennesker om hverdagslige bekymringer, som at jeg muligens sa noe dumt på foreldremøtet i går eller at det går dårlig på jobb, og de spør om det er lenge siden jeg har pustet med magen, så får jeg i tillegg den ekle følelsen av at de ser ned på meg, fordi jeg bryr meg om overflatiske ting som karriere og hva andre måtte mene.

Den samme følelsen kan jeg få i møte med mennesker som mener de har sett lyset. Jo mer elskverdige de er, jo mer føler jeg at de ser på meg som fallen. Og det provoserende er at vennligheten deres gjør dem uangripelige. Det er ikke noe å argumentere mot, for de fremsetter ingen påstander – bare et overbærende smil. Likevel vinner de debatten som aldri finner sted. Den vennlige roen deres tjener nemlig som bevis for at de har valgt rett vei, for at Jesus eller Allah eller Buddha er svaret.

---

Brevveksling

  • Dette er første del av en brevveksling mellom Kaja Melsom og Ragnar Misje Bergem, hvor de i tre omganger diskuterer Martin Hägglunds bok This Life: Secular Faith and Spiritual Freedom, en bok som ble et slags internasjonalt fenomen da den utkom i 2019.
  • Martin Hägglund (f. 1976) er en svensk filosof som er ansatt som professor i litteraturvitenskap ved prestisjefulle Yale University. Han har skrevet fire bøker, og hans arbeid har vært gjenstand for debatt på flere store konferanser.
  • Kaja Melsom er forfatter og filosof ansatt i Human-Etisk Forbund. Hun har vært fast inventar i Verdibørsens filosofipanel, og i 2017 ga hun ut boka Den fordømte friheten.
  • Ragnar Misje Bergem er Misje post­doktor på MF vitenskapelig høyskole, for tiden bosatt i Paris. Han arbeider med forskning innenfor systematisk teologi. I 2019 ga han ut boka Politisk teologi.

---

Ønsket sjelero?

Under ligger premisset som blir tatt for gitt, nemlig at vi alle ønsker oss den sjelefreden de utstråler. På sett og vis stemmer det jo, hvem vil ikke sove godt om natten? Men det at vi alle ønsker oss sinnsro, er ikke i seg selv et argument for at dette er noe vi bør etterstrebe. Det er sikkert mange som gjerne skulle ha startet hver dag med et stort glass vin, men det betyr ikke at dette er noe de bør gjøre. Ønskene våre sammenfaller dessverre ikke alltid med det som er bra for oss eller andre – i hvert fall ikke på sikt.

Derfor har følgende spørsmål begynt å gnage i meg: Er sjelero virkelig et ideal vi bør strekke oss etter? Vil det gjøre oss lykkeligere? Til bedre medmennesker? Til bedre samfunnsborgere? Til bedre forvaltere av kloden?

Den vennlige roen deres tjener som bevis for at de har valgt rett vei, for at Jesus eller Allah eller Buddha er svaret

This Life

I den kritikerroste boken This Life. Why Mortality Makes Us Free svarer den svenske filosofen Martin Hägglund et utvetydig nei på dette spørsmålet. Hovedsakelig fordi han mener at sjelefred ikke kan oppnås på annen måte enn gjennom å forsake alt som gjør livet verdt å leve.

Dette viser han gjennom en kritisk lesning av noen av sjelefredens fremste forsvarere opp igjennom historien, som Epiktet, Augustin, Spinoza, Kierkegaard, Martin Luther og Dalai Lama. For selv om sjelero-markedet blomstrer i våre dager, og det antagelig henger sammen med tidstypiske fenomener, som at vi daglig blir bombardert av distraksjoner i alle kanaler, er det ikke noe nytt at mennesket ønsker å kvitte seg med sin indre uro.

Allerede i det gamle Hellas utviklet stoikerne en metode for å oppnå ro i sjelen. Den gikk ut på aldri å knytte håp til noe man ikke selv kontrollerer. Bare slik slipper man å uroe seg for at ting kanskje ikke går etter planen. Og bare slik unngår man å bli kastet inn i sorg dersom planen går i vasken. Ved derimot alltid å forvente det verste, kan man sove godt om natten og svare på ethvert nederlag med et rolig «hva var det jeg sa?».

Jeg blir nysgjerrig på om Augustin er representativ: Er evig og fullkommen sjelefred et mål for dagens kristne?

Abrahams offer

Kirkefader Augustin var enig med stoikerne i at permanent sjelefred var det ypperste målet med tilværelsen. Men han hadde ingen tro på at noen ville greie å leve helt lidenskapsløst, slik stoikerne foreskrev. Det viktige for Augustin var derfor hva vi retter lidenskapen mot.

Dersom man retter den mot noe i denne endelige verden, hvor alt forandrer seg og til slutt forsvinner, risikerer man å tape den eller det man hengir seg til, noe som vil lede til fortvilelse og smerte. Retter man den i stedet mot noe evig og uforanderlig, vil man unngå den risikoen. Derfor rådet han oss til å sette kjærligheten til Gud over alle verdslige bånd.

Hans store idol var Abraham, som var villig til å ofre sin eneste sønn for å bevise sin kjærlighet og troskap til Gud. Den som ikke er villig til samme offer, er ikke en ekte kristen, hevdet Augustin.

Forkaster sjelefreden

Hägglund mener at idealet om fullkommen sjelefred er kjernen i religiøs tenkning, og viser at buddhismens idé om Nirvana går ut på det samme: mental løsrivelse fra denne verden for å kunne tre inn i en tilstand av absolutt sjelefred.

Langt på vei følger Hägglund den religiøse logikken. Knytter man seg til noen eller noe som kan forsvinne, risikerer man uro og smerte. For å oppnå varig sjelero, må man derfor kvitte seg fullstendig med denne risikoen, ved å distansere seg fra denne verden. Men, og dette er hans hovedpoeng, hvis dette virkelig lot seg gjøre, så ville ingenting lenger bety noe for oss. Og hvis ingenting betyr noe, vil livet være blottet for kjærlighet og oppleves fullstendig meningsløst.

Dette fremstår ikke som noen ønsket tilstand som det er verdt å strebe etter – enten man ser for seg at den finner sted i dette livet eller et annet. Derfor mener Hägglund at vi må forkaste det religiøse idealet om fullkommen sjelefred – enten man kaller det stoisk ro, Guds rike eller nirvana. I stedet råder han oss til å hengi oss helhjertet til våre verdslige prosjekter og relasjoner, med all uro og smerte dette nødvendigvis innebærer.

Er det mulig å være en ekte troende uten å nedvurdere denne verden?

Nedvurderes denne verden?

Slikt appellerer selvsagt til ateisten i meg. Men samtidig blir jeg nysgjerrig på om Augustin er representativ for dagens kristendom. Er evig og fullkommen sjelefred et mål for dagens kristne? Og hvordan forholder du deg til Hägglunds påstand om at dette målet står i veien for alt som gjør livet verdt å leve?

Når det kommer til dagens voksende marked for stillhet og sjelero, er jeg bare blitt mer forvirret av å lese Hägglunds bok. Han understreker selv at for dagens mennesker handler praksiser som yoga og meditasjon stort sett bare om å roe ned systemet, slik at det blir lettere å være til stede for andre og holde fokus på verdslige prosjekter. Hvis dette stemmer, burde man dele ut gratis klippekort til enhver som er i besittelse av en smarttelefon.

Det religiøse tankegodset som dette markedet slekter på, fremstår derimot mindre attraktivt etter å ha lest Hägglunds bok. Det kan vanskelige leses som annet enn en fordømmelse av jordelivet, som i beste fall blir sett på som et foreløpig stadium vi bør reddes fra. Med tanke på utfordringene vi må løse i årene som kommer for å redde kloden og oss selv, er det bare å håpe at prisene i sjelero-markedet holder seg så stive at færrest mulig kommer særlig langt på denne åndelige reisen.

Hvor vil du plassere dagens kristendom på denne skalaen? Er det mulig å være en ekte troende uten å nedvurdere denne verden? Uten å distansere seg fra den? Uten å gi blaffen?

Beste hilsen,

Kaja Melsom, en urolig ateist

Les mer om mer disse temaene:

Kaja Melsom

Kaja Melsom

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur