Kultur

Nazistene ville skape splid i kirken, og forviste prestene i flokk: – Det skulle de aldri gjort

KRIGSÅRENE: En ny bok om «prestekolonien» på Lillehammer har gjort at biskop Georg Hille (97) er blitt kjent med nye sider av faren sin. Henrik Hille ledet flokken av opposisjonelle prester som nazistene prøvde å få bukt med. – I stedet gjorde de kirken en kjempetjeneste, sier Oddbjørn Evenshaug, som har samlet historien.

– Han vet jo mye mer om faren min, enn det jeg gjør, utbryter Georg Hille.

Den tidligere Hamar-biskopen er blitt 97 år, og husker fortsatt de dramatiske okkupasjonsårene i detalj: Da han selv og søsknene var involvert i Hjemmefronten, og måtte flykte til Sverige. Mens faren Henrik, som den gang var Hamar-biskop, var en av lederne under kirkens kamp mot nazistene. Henrik Hille var dessuten en av de over 50 prestene og biskopene som ble forvist til Lillehammer, fordi de nektet å innordne seg NS-styret.

– Dette er jo en fotnote i norsk kirkehistorie og krigshistorie, sier Oddbjørn Evenshaug beskjedent, som nå har skrevet historien om prestekolonien på Lillehammer – og senere Helgøya utenfor Hamar.

Det er en fortelling som få har kjent detaljene i – og som få har snakket om, men som Evenshaug møysommelig har avdekket ved hjelp av private papirer og arkiver som få til nå har sett på.

Sprakk de på Lillehammer, sprakk også kirkekampen. Å holde disse sammen, er det ikke så mange andre enn Henrik Hille som hadde klart.

—  Oddbjørn Evenshaug
Bilder fra boka Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya av Oddbjørn Evenshaug.

---

Prestekolonien

  • Under 2. verdenskrig ble opposisjonelle prester og biskoper forvist til Lillehammer og Helgøya av NS-styret.
  • Oddbjørn Evenshaug har nå skrevet bok om dette kapitlet av norsk krigshistorie: Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya 1944-1945 (Gunnerius Forlag, 2021)
  • Evenshaug er pensjonert forsker og lærer ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han har også hatt mange tillitsverv i Den norske kirke og kristne organisasjoner, blant annet som kirkerådsleder.

---

Sperrgebiet

For det finnes fortsatt de som har bevart minnene – slik som på gården Hovelsrud på Helgøya.

Gården ligger som en postkortidyll midt i Mjøsa, i solhellinga med utsikt til Starum og Kapp. Inne i kårboligen har Wilhelm Olssøn hentet fram gulnede papirer. Det ene er et reisebevis, dels på tysk, som forteller at Helgøya under 2. verdenskrig var et såkalt Sperrgebiet. Hit kunne man ikke komme og gå som man ønsket. Det andre er en lapp om «Gudstjenestelig møte» på Hovelsrud. Datoen er 29. april 1945, like før frigjøringen. Taler var domprost Kobro.

– Det var han som hjalp meg med lekser. Han gikk inn og ut av huset, sier Wilhelm Olssøn muntert. Wilhelm fylte åtte år i mai 1945. Og Kobro var en av prestene som ble innkvartert på gården, da nazistene besluttet at kolonien skulle flyttes til den isolerte øya.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

Det var kirkens tøffe linje i møte med NS-styret som hadde satt myndighetene på tanken om å internere prester og biskoper på en og samme plass. Dette var geistlige som hadde blitt forvist fra menighetene og bispedømmene sine – men som fortsatte i jobbene, til nazistenes store forargelse. Det gjaldt blant annet Georg Hilles far, Henrik Hille.

Hamar var en by der du kunne bli vitne til mye i 1940. Her var Konge, Storting og Regjering samlet 9. april, og vurderte kapitulasjon. Og utenfor Festiviteten denne dagen sto også den unge Georg Hille, som ikke lenge etterpå ble vitne til en jevn strøm av tyske tropper og militærkjøretøy som passerte på vei nordover til kampene.

Likevel var det lite som forandret seg for kirkens del til å begynne med, minnes Hille.

– Men jeg husker jeg godt da far dro til bispemøtet i Oslo. Det ble alvor da de nedla embetene sine.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

Grepet strammes

Biskopene begynte allerede i 1941 å diskutere om de skulle bryte med staten. Da hadde NS-styret gradvis strammet grepet. Det kom krav til kirkebønnen, det ble innførte forhåndssensur av radioandakter, og prestene fikk beskjed om å holde seg unna politikk i forkynnelsen. I desember 1940 fikk politiet anledning til å pålegge prestene å bryte taushetsplikten av hensyn til statsinteressene, og en annen forordning åpnet for å avsette embets- og tjenestemenn som ikke med «hele sin kraft» ville gå inn for den politiske nyordningen.

I februar 1942 ble det alvor. Da hadde Quisling-regjeringen bestemt at alle gutter og jenter fra 10-18 år skulle delta i NS ungdomsfylking, mens alle lærere skulle innmeldes i en ny nazistisk lærerorganisasjon. Hva biskopene siden kalte «den utløsende omstendighet», var imidlertid avsettelsen og forvisningen av domprost Arne Fjellbu i Trondheim.

Henrik Hilles almanakker ble en viktig kilde for Evenshaug i arbeidet med boka om prestekolonien. De forteller også om det skjebnesvangre bispemøtet i Oslo 23. februar hos biskop Eivind Berggrav. Hille tok 8:20-toget fra Hamar. På kvelden deltok han dessuten på et møte i Kristent Samråd, det felles rådslagningsorganet for biskopene og de kristelige organisasjonene, som beredte grunnen for kirkens kamp mot NS-styret.

Dagen derpå holdt biskopene et nytt møte. Deretter leverte de likelydende avskjedsbrev til departementet.

– Det vil si, de nedla sine statlige embeter. Men de sa også at de ikke hadde nedlagt prestetjenesten basert på ordinasjonen. Og da ble det etter hvert ganske tøft, minnes Georg Hille.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

Forvist til Drammen

Faren kom nå under politioppsikt, med meldeplikt to ganger daglig. Snart måtte også han og ektefellen Ragna ut av bispegården, den som sin tid hadde blitt reist av Henriks far Arnoldus, som også var Hamar-biskop.

– De fikk leie et hus, merkelig nok på et sted som kalles «bispen», men høsten 1942 fikk de beskjed om at de ble forvist vekk fra bispedømmet, forteller Georg Hille.

Like før jul pakket de tingene sine, og sammen med datteren Elisabeth, dro de til et bruk ved Drammensfjorden. Det fuktige klimaet gjorde at biskopen fikk bronkitt, og de flyttet da til Skoger, hvorfra Hille styrte bispedømmet sitt med god hjelp fra prestekolleger: Alf Hauge, Per Juvkam og Lars Johan Danbolt. De utgjorde den midlertidige bispedømmeledelsen. Og på samme måte, var den nasjonale kirkeledelsen heretter ikke lenger departementet, men Den midlertidige kirkeledelsen, med biskopene Berggrav, Hille og James Maroni samt Ludvig Hope, C.E. Wisløff og Ole Hallesby i spissen.

I praksis eksisterte det nå to kirkeorganisasjoner i Norge: Den som Berggrav, Hille og de andre ledet – og NS-kirken, som prøvde å erstatte opposisjonelle prester og menighetsråd med egne folk: et mislykket prosjekt, i det biskopenes embetsnedleggelse hadde blitt fulgt av bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn. Dette ga prestene en teologisk og kirkelig basis for å fortsette å virke i menighetene – uten å være statsembetsmenn. I alt 645 av 699 prester i tjeneste sluttet seg til dokumentet. I tillegg kom 152 av 159 ordinerte prester som var i annen offentlig stilling eller arbeidet i kristelige organisasjoner.

Bruddet mellom kirke og stat var åpenbart.

Bilder fra boka Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya av Oddbjørn Evenshaug.

Wartburg

Selv om flere av medlemmene av Kristent Samråd ble arrestert, og Berggrav selv ble internert på hytta i Asker, ble regimets viktigste taktikk for å få bukt med opposisjonelle geistlige, å forvise dem med hjemmel i straffelovens bestemmelser om sikringstiltak, skriver Evenshaug i boken.

Innen utgangen av 1942 var 35 prester forvist fra sine hjemsteder, og antallet økte til 127 innen 1945.

I starten fikk prestene velge selv hvor de ville dra. Det førte til at de i praksis byttet menigheter, noe som irriterte NS kraftig. Og trolig var det NS-biskopen Ole Kvasnes som allerede i april 1942 lanserte ideen om å internere prestene på et «Wartburg» – en referanse til borgen der Martin Luther levde etter at han var lyst fredløst. Kvasnes mente at det ville gi prestene et nytt sinn, så det ble slutt på deres «oppviglerarbeid».

En lignende tanke lanserte ekspedisjonssjef Sigurd Feyling i 1944. Han klaget over at forvisningspolitikken ikke fungerte, og foreslo å samle biskopene på et pensjonat eller hotell. Quisling hadde vært inne på lignende tanker, og foreslo at prestene ble internert på Helgøya. Men på slutten av 1943 beordret han dem til Lillehammer. Den lokale NS-biskopen Sigurd Haga synes idéen var håpløs, men kretsføreren for NS, Johannes Myhren, synes det var en genistrek: Når prestene – som kom fra både liberale og konservative leire - ble samlet på ett sted, ville de kompromittere seg selv gjennom krangel og uvennskap mellom stridende teologiske grupperinger, mente Myhren.

Dermed kom de første prestene til Lillehammer i mars 1944. Til sammen ble 52 prester forvist hit, og da kolonien ble flyttet til Helgøya i desember, kom ytterligere ti nye til.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

Guttastemning?

Boken til Evenshaug forteller om kolonilivet. Prestene måtte melde seg hos politiet hver dag, og hadde i utgangspunktet ikke lov til å reise noe sted. Men de fikk venner – også i politiet - og satte et tydelig preg på bybildet.

De bodde i hjem, hytter og på pensjonat. De startet sangkor og fotballag, fire lesesirkler, og holdt utflukter. De spiste felles middag i Banken daglig, og lot aldri sjansen til å feire en bursdag passere. Samme sted holdt de også gudstjenester på søndagene, og tirsdag møttes de til «Bandemøtet». Der rapporterte biskopene om siste nytt, det ble holdt foredrag og andakter. Temaene varierte fra «Kirken og dissenterne» til «Hvordan får vi menigheten til å leve med i liturgien?». Men hyggekveldene, der de også ble røket og fortalt historier om naive NS-folk, vakte likevel også reaksjoner fra et par av prestefruene som ble vitne til stemningen.

– Jeg synes jeg kjenner det igjen litt, når mannfolk blir barnslige gutter igjen. Jeg skjønner reaksjonen litt, sier Oddbjørn Evenshaug, som sier kolonien ble viktig på Lillehammer. Prestene holdt andakter på sykestua, på gamlehjemmet, og i private hjem. Og de reiste – uten tillatelse – også oppover i Gudbrandsdalen der de talte på bedehusene.

– De drev i det hele tatt et kjempestort arbeid, noe det ble mindre av på Helgøya.

Jeg synes jeg kjenner det igjen litt, når mannfolk blir barnslige gutter igjen. Jeg skjønner reaksjonen litt.

—  Oddbjørn Evenshaug, forfatter
Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

En hemmelig ordinasjon

Den første som kom til Helgøya, var Tromsø-biskop, Wollert Krohn-Hansen, som allerede i mai 1943 ble forvist dit. Mange har lurt på hvorfor. Var egentlig tanken å sende ham til Helgøy, nordøst for Tromsø?

– Historien som mor fortalte, var at ei som var ‘jøssing’ og jobbet i departementet hadde føyd til en ‘a’, sier Wilhelm Olssøn på Hovelsrud.

Oddbjørn Evenshaug mener det er usannsynlig:

– Poenget var jo å få biskopene bort fra bispedømmet sitt.

Men også på Helgøya fortsatte Krohn-Hansen sitt virke, og i Helgøya kirke, holdt han også 2. juli 1944 en ordinasjonsgudstjeneste for 18 prestekandidater. Det var viktig i en tid, da mange menigheter begynte å stå uten prester. Men det måtte skje i hemmelighet. Mens Krohn-Hansens sønn spilte orgel, dro «drengen på Hovelsrud» - nemlig Wilhelm Olssøn - belgen.

– Jeg var med ‘a mor. De turde ikke involvere noen andre, forteller Wilhelm, som etterpå fikk beskjed om å tie om det han hadde sett.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

På flukt

Selv ikke stedets sogneprest visste noe. Men fire prester hadde reist fra kolonien for å assistere biskopen. Også Henrik Hille var informert.

– Jeg visste ingen ting, sier Georg Hille, som da befant seg i Oslo og grublet på om han skulle følge prestekallet. Men først måtte han flykte til Sverige. Bakgrunnen var at han og broren Harald hadde hjulpet en gutt på Hamar, som tyskerne jaktet på.

Gutten ble til slutt skutt og drept, og blant tingene hans fant tyskerne en notisblokk, der han hadde skrevet navnet på de han hadde hatt med å gjøre. Nå gikk alarmen:

– Harald, broren min, ble funnet av tyskerne da han var hos en urmaker, og reddet seg unna ved å hoppe over gjerder og løpe gjennom bakgårder. Jeg hørte ikke noe særlig, før jeg traff en mann som ga meg beskjed om at jeg måtte komme meg av gårde. Men jeg tror egentlig ikke at navnet mitt hadde stått i boka... Det var sånne vanlige ting som skjedde, sier Hille, som tidlig på høsten rømte til Sverige.

På veien dit besøkte han foreldrene, som nå bodde i kolonien på Lillehammer.

Bilder fra boka Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya av Oddbjørn Evenshaug.

Gemytter

Henrik Hille ledet arbeidsutvalget i kolonien, og Evenshaug mener han spilte en avgjørende rolle for at Johannes Myhren ikke fikk rett.

– Myhren var filolog, og kjente såpass til kirkestriden på 1930-tallet, at han skjønte at prestene ville ryke i tottene på hverandre. Det var også like før, sier Evenshaug, og viser til at særlig en diskusjon om Leiv Aalen skulle inviteres som foredragsholder, skapte splid internt. Aalen sådde tvil om Kirkens Grunn kunne oppfattes som et ekte bekjennelsesskrift, og da det ble besluttet at han ikke skulle inviteres, skapte det harde diskusjoner.

– For Hille var det overordnet at de måtte holde sammen: Sprakk de her, sprakk også kirkekampen. Å holde disse sammen, er det ikke så mange andre enn ham som hadde klart. Det var prester her, som ellers aldri snakket sammen. Men slik dette endte, så gjorde NS kirken en kjempetjeneste. For biskopene hadde møter her hver uke, og prestene ble igangsatt med utredningsarbeider som fikk betydning for kirken etter krigen.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

Det var også Hille som roet gemyttene da prestene diskuterte om de burde protestert hardere. Den unga presten Alv Askeland sa på et møte at nazistene hadde lykkes med å uskadeliggjøre kirkens menn: «Og dei har gjort det på ein lur og utspekulert måte, slik at heile landet smiler til oss og seier: Dei har det godt på Lillehammer».

Men han fikk motbør av noen eldre kolleger, som mente protester bare ville bli «å søke martyriet»

– Men sammenlignet med lærerne, som ble sendt til Kirkenes, levde de godt på Lillehammer, medgir Evenshaug.

Sammenlignet med lærerne, som ble sendt til Kirkenes, levde de godt på Lillehammer

—  Oddbjørn Evenshaug
Bilder fra boka Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya av Oddbjørn Evenshaug.

Til Finnmark?

Og mange ble urolige da det senhøstes 1944 begynte å svirre rykter om at kolonien skulle flyttes til nettopp Finnmark. Også Tyskland ble nevnt. Lettelsen var stor, da sikkerhetspolitiet meddelte 9. desember at prestene skulle ta opphold på Helgøya. Årsaken var at overkommandoen for de tyske styrkene skulle flyttes til Lillehammer.

Helgøya hadde den gang ingen fastlandsforbindelse, og Helga Sund, «som satt på sentralen», pleide å ringe til bøndene på øya hvis hun så at nazister var på vei over hit med ferja.

Men i det prestene ankom, ble øya sperret ned. Også her ble de innkvartert privat på gårdene. Biskopene Hille og Skagestad bodde på storgården Hovinsholm på sørspissen, mens biskop Maroni og domprost Kobro kom til Hovelsrud. Der bodde de gratis hos Karl og Ragnhild Olssøn. Og mens Karl døde allerede i 1948, glemte aldri Ragnhild prestene. Hun fortsatte å korrespondere med de som hadde bodd her – og å snakke om dem til både sønnen Wilhelm og barnebarnet Marianne, som i dag driver gården.

– Det må ha vært et stimulerende miljø. Jeg tror det gjorde gården til et morsommere sted å bo i krigsårene, sier Marianne Olssøn.

Bilder fra boka Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya av Oddbjørn Evenshaug.

Likevel skjedde det ting som skremte øyfolket. Wilhelm forteller om en politirazzia han hadde mareritt om i lang tid etterpå. Det fantes også rykter om at Quisling ville bruke prestene som et «skjold» ved en invasjon fra de allierte.

Quisling arbeidet nemlig med planer om å finne et retrettsted, ved en invasjon og kamper i Oslo, og Helgøya pekte seg ut som en mulighet. I mars 1945 dro hans tidligere adjutant hit for å undersøke forholdene. Ryktet om at Quisling også skulle ha en gisselplan nådde også Den norske legasjon i Stockholm, der Harald Hille, Georgs eldre bror, var agent for etterretningsorganisasjonen XU. Han ble sendt til Norge for å undersøke saken, og eventuelt legge en plan for å få prestene over til fastlandet, men skal ha funnet ut at det ikke var nok hold i ryktet til å handle på det.

7. mai samme år forlot hirdvakten kaia på Helgøya, og på Hovelsrud kunne de endelig reise det norske flagget.

Bilder fra boka Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya av Oddbjørn Evenshaug.

Tiet etterpå

– Kolonien betydde selvsagt noe for de som var der, og den kan ha bidratt til at det ble brutt ned noen fordommer mellom meningsmotstandere. Men utover dette, og de utredningsarbeidene som ble igangsatt, har jeg vansker for å se virkningen av kolonien, sier forfatter Evenshaug.

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya.

Det var også få som snakket om den. Evenshaug sier dette ikke er utypisk for krigsgenerasjonen, men lurer på om at prestene også følte at det de hadde stått i, ikke var viktig nok. Hille tror samtidig det handler om datidens kultur. Han tegner et bilde av faren som en trygg, men svært distansert skikkelse. Han døde allerede i mai 1946. Men heller ikke brødrene snakket stort i etterkrigstiden. Den tredje broren, Arnoldus som var sekretær for ledelsen i Hjemmefronten, hadde blitt torturert og satt fengslet i Møllergata 19. Selv om han og yngstebroren kjørte Norge på kryss og tvers sammen, ble ikke dette nevnt.

– Vi snakket ikke om den tiden, det er mye som jeg først har visst gjennom denne boken, sier Hille.

– Hva tror du det skyldes?

– Det kan du spørre om. Vi snakket ikke noe særlig om hverandre i det hele tatt. Det at jeg ikke har vært gift, ble aldri nevnt av mor eller søsknene mine, og da jeg flyttet inn i bispegården i Hamar, og søsknene mine kom, sa ingen “Nå er vi tilbake!” eller “Husker du det!”. Jeg tror det hørte til den gamle dannelsen far lærte oss, at man ikke skulle være særlig personlig, og at man skulle oppføre seg på bestemte måter, i detalj, sier Hille, og legger til:

– Det var en gammeldags kultur – og egentlig var den litt selvopptatt.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur