Kultur

Linn Ullmann: – Det er vel gitt de fleste av oss å være uforberedt på livet

Helt siden Linn Ullmann begynte å skrive bøker, har hun skrevet variasjoner over lignelsen om de ti jomfruene. Når hun nå skriver om angst og depresjon i eget liv, er lignelsen mer relevant enn noen gang før.

– Denne boka handler om å prøve å leve, sier Linn Ullmann om sin siste roman, Jente, 1983.

Og med det peker hun på alt som gjør det å leve vanskelig. Boka er en selvstendig oppfølger til suksessen De urolige fra 2015. Der forgjengeren handlet om døden, om å miste en far og om minnene som skaper fortidens historie, handler denne romanen om det vanskelige livet som skal leves, og hvordan en skal fortelle en historie som er fortrengt og glemt. Historien tar utgangspunkt i Ullmanns liv fra 1983 og frem til i dag.

Men det er likefullt en roman, hun må insistere på det. Skal hun få mennesker og steder til å leve på papiret, må hun dikte dem opp.

Skyggesøsteren

De urolige handlet mye om hvordan minner blir til, mens i Jente, 1983 spiller glemselen en veldig stor rolle. Glemsel både som noe destruktivt, skremmende og øde, men også som noe skapende, en vidunderlig mulighet. Der må du putte inn noe – og begynne å fortelle. Det å ha perfekt hukommelse, må være noe av det mest grusomme du kan ha! For du kan ikke frigjøre deg fra et eneste øyeblikk. Det er ingen rom for diktning.

Landskapet i denne romanen er slik som glemselen, ofte folketom og øde, for her er det depresjonen og angsten som dominerer. De viser seg gjennom en «skyggesøster», og skyggene hun kaster gjør det umulig for hovedpersonen, den navnløse kvinnen, å virke i eget liv.

– Jeg finner fortsatt ikke noe godt ord for det vi kaller melankoli, angst, depresjon, det å én dag bare bli … Få besøk av den skyggesøsteren i deg som sier: nå er du her, og resten av verden er der borte.

Rommet Ullmann tenker i er stadig fylt av kvinnelige forfatter- og kunstnerkollegaer, døde som levende. I Jente, 1983 skriver hun om tiden etter utgivelsen av De urolige, da hun prøvde å skrive oppfølgeren, uten at hun fikk det til.

– Mange som faller inn i en depresjon leser utrolig mye, jeg leste alt jeg kom over, og fant en veldig trøst i det. Jeg leste poesi, skjønnlitteratur, også faglitteratur, for jeg er en kontrollfreak, dette skulle jeg ordne opp i. I hvert fall første gang jeg ble slått i bakken, så tenkte jeg at så lenge jeg leste meg godt nok opp og forsto, så skulle dette gå over.

Av og til skulle jeg ønske jeg var danser. At jeg kunne blitt det, og så koreograf. For da hadde jeg sluppet språket

—  Linn Ullmann, forfatter
Portrettintervju av Linn Ullmann som er aktuelt med boka Jente. 1983. Bildene tatt ved Torshov.

Språkets grep

Det gikk ikke over av å lese – selv om de var til stor trøst, bøkene hun skriver at kan redde liv. Ullmann trekker frem Virginia Woolf, som skriver i dagboken sin om «jangled nerves», som hun oversetter til skrallende, drønnende, gjallende nerver i kroppen. Hun sier også at Woolf gir assosiasjoner til Emily Dickinsons beskrivelser av lyder i hjernen, i diktet I felt a funeral, in my brain: «trommelyden, tråkkelyden, knirkelyden, kirkeklokkelyden», sier Ullmann.

– Men ingen har skrevet om dette bedre enn Jane Kenyon. I diktet Having it out with melancholy henvender poeten seg direkte til depresjonen. Hun skriver: «You ruined my manners toward God».

– I romanen skriver du at akkurat dette er umulig å oversette. Hva betyr disse ordene for deg?

– Jeg tror hun mener det helt bokstavelig, at depresjonen kan ødelegge evnen til å oppføre seg, og delta i livet som et takknemlig, omsorgsfullt menneske. Hedre det man er blitt gitt. Det er umulig å oversette den setningen, fordi både ordet manerer, oppførsel og dannelse får helt andre betydninger på norsk.

Kanskje finnes det en forbindelse mellom oversettelsen av De urolige og depresjonen, for våren 2016, da hovedpersonen i romanen arbeidet med sin engelske oversetter, kom en type depresjon hun ikke kjente igjen fra tidligere, og som skulle besøke henne i 2019 igjen. Om dette skriver Linn Ullmann: «Jeg ville ikke dø, men alt handlet om å dø. Ingenting er hverdagslig lenger, sa du. Alt er stikkende sollys og ubarmhjertig mørke. Gud finnes ikke. Jorda finnes ikke».

– Hvordan kan det å oversette bli så eksistensielt?

– All skriving handler om å forsøke å si noe som er sant, og all erfaring i skriving og i livet er å oversette. Det er bare en evig lang oversettelse, hvor vi prøver å være presise, uten å få det helt til. Og å faktisk oversette er en påminnelse om hvor umulig det er med språk. Av og til skulle jeg ønske jeg var danser. At jeg kunne blitt det, og så koreograf. For da hadde jeg sluppet språket.

---

Linn Ullmann

  • Har bakgrunn som journalist og kritiker, og regnes i dag som en av Norges fremste samtidsforfattere. Har det siste året intervjuet litterære størrelser som Rachel Cusk, Arundhati Roy, Emmanuel Carrére og Édouard Louis i podkasten How to Proceed.
  • Har skrevet seks romaner, er oversatt til 20 språk og har vunnet en rekke priser, deriblant Doblougprisen og P2-lytternes romanpris. Hennes forrige bok, De urolige (2015), ble hyllet av kritikere i inn- og utland, og var én av Norges to kandidater til Nordisk råds litteraturpris. Er nå aktuell med romanen Jente, 1983, som tar opp tråden fra sist utgivelse.
  • Var i 2009 med på å stifte kunstnersenteret Bergmangårdarna på Fårö, der hun i en periode også var kunstnerisk leder. Hun er datter av Liv Ullmann og Ingmar Bergman.
  • Denne samtalen er den tredje av fire forfattersamtaler gjort av Vilde Alette Monrad-Krohn denne høsten. Prosjektet er støttet av Fritt ord.

---

En skyggesøster kommer på besøk

– Denne skyggesøsteren dukker opp i september, slik Emily Dickinson skriver i et brev: I had a terror since September. Plutselig står hun der, en skikkelse fra fortiden, og krever å bli tatt stilling til. Hvem er denne søsteren for deg?

Portrettintervju av Linn Ullmann som er aktuelt med boka Jente. 1983. Bildene tatt ved Torshov.

– Søster-temaet har jeg hatt med meg i veldig mange bøker. Jeg hadde et sterkt forhold til min egen usynlige søster da jeg var barn. Ylva-li fra Astrid Lindgrens Aller kjæreste søster har alltid vært med meg, den har jeg ved skrivebordet mitt. Der holder de to søstrene hverandre i hendene, og idet de skal ri inn i den skumle skogen står det: «De elaka… sa inget. De skrek inget. Bara sprang tyst bakom våra hästar og sträckte sina långa armer efter oss». Da jeg endelig klarte å begynne å skrive på denne boken, var det åpenbart for meg at kvinnen i romanen og skyggesøsteren var en slags dubletter, og nå fant skyggen seg ikke i å bli ignorert lenger. Har du en skyggesøster?

– Jeg diktet mye som barn, og hadde nok en sånn venn. Jeg kommer fra en familie som ligner litt på din, der mor og far aldri var en enhet, og det er fortsatt fremmed å si mamma og pappa i samme setning. Jeg har hatt mange skyggefamilier, stesøsken som har blitt og noen som har forsvunnet. Så lengselen etter det fellesskapet er vel formen min skyggesøster tar. Du skriver, helt mot slutten, noe trøstende: «Du oppdager, nærmest som en kuriositet, at ensomheten ikke har utslettet deg likevel».

– Poeten Jane Kenyon skriver til dette du-et, til depresjonen, at hun fantes der allerede på barnerommet, gjemt mellom lintøyet og bak sprinkelsengen. Slik er det i Jente, 1983 også. Det er klart at jeg i denne boka går mer inn i tap, lengsel og utrygghet enn i tidligere bøker, den er litt som De urolige på vrangen.

En far forbereder sin datter på livet

I Jente, 1983 grunner den voksne forfatteren i romanen på fortidens hendelser for å finne ut av hvorfor livet ble som det ble. Ungdomsårene står sentralt, og dermed løsrivelsen fra foreldrene. Her markerer et sentralt tema i romanen seg:

– Som forelder lurer man alltid på … og nå har jeg vært mamma siden jeg var 23 år … om man én dag sier noe som vil forandre barnet ditt for alltid. I den siste romanen min er det flere slike øyeblikk.

Bildet av skyggesøsteren er det faren i romanen som gir til sin datter. Han sier: «Hør her, mitt hjerte, du klarer deg, du er en som klarer seg, men du har en skyggesøster som er redd, som fordufter bare noen puster på henne. Hun trenger deg. Han lente seg mot meg og sa. Noen klarer seg, noen klarer seg ikke».

– Å fortelle et barn at noen klarer seg, og at noen ikke klarer seg, det er noe veldig bastant med det. I skrivingen av denne romanen tenkte jeg mye på lignelsen om de ti jomfruene fra Matteusevangeliet, der fem er kloke og fem er uforstandige, der fem klarer seg og fem klarer seg ikke. Det er en uhyggelig fortelling, men også vakker og gjenkjennelig. Jeg har alltid identifisert meg med de uforstandige. De uforberedte.

Tove Janssons altertavle

I Bibelselskapets siste oversettelse fra 2011 er jomfruer blitt til brudepiker. Men slik går lignelsen i Matteus 25, 1-13:

«Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.»

– Hovedpersonen i romanen blir helt besatt av å se Tove Janssons altertavle av de ti jomfruene i Teuva kirke i Finland, hun føler at hunreise dit, men så kommer pandemien og reisen blir ikke noe av. Det er den eneste altertavlen Tove Jansson malte – hun malte den rett på kirkeveggen. Det er en nydelig, øm skildring av de ti jomfruene. Det er mange kunstnere som har de ti jomfruene som motiv, William Blake også – hans skildring er mye mer uhyggelig … Men i Tove Jansson ser jeg en stor omsorg for de uforstandige, de uforberedte, de dårlige jomfruene. Ti vevre jenter, i lange kjoler, lyse farger.

Portrettintervju av Linn Ullmann som er aktuelt med boka Jente. 1983. Bildene tatt ved Torshov.

Pick-me-girls

– Denne lignelsen tar flere former, du nevner også søstrene Maria og Marta i romanen? Hva er det med denne historien?

– Lignelsen om de ti jomfruene speiler seg i historien om søstrene Maria og Marta fra Lukasevangeliet, som får Jesus og noen av hans disipler på besøk. Maria sitter med gutta og oljer Jesus´ føtter, mens Marta lager mat til alle, hun ordner og styrer. Og så spør hun Jesus om det ikke plager ham at søsteren lar henne gjøre alt arbeidet alene, og om hun kan få litt hjelp. Jesus svarer at hun heller burde sitte som Maria enn å styre sånn med maten! Men de spiser jo måltidet hun lager, gjør de ikke? Det er noe med alle disse uforstandige kvinnene som gjør så godt de kan, men de gjør kanskje ikke det som er riktig akkurat der og da. Det er vel gitt de fleste av oss å være uforberedt på livet. Det er nesten umulig å være den kloke jomfruen.

– Og selv er jeg vel litt skeptisk til Maria som ikke hjelper søsteren sin. Datteren min har lært meg et Tiktok-begrep om jenter og kvinner som smisker med gutta for å få anerkjennelse av dem, samtidig som de rakker ned på andre jenter, hun kaller dem for pick-me-girls.

Lignelsen om jomfruene, eller Maria og Marta, har likevel en høyere himmel.

– Historien om jomfruene har jeg skrevet på helt siden jeg begynte å skrive bøker. Debutromanen min, Før du sovner (1998), handler om en søster som danser, forfører, drikker, forteller løgner, hun er en gjøgler, men hun har en søster som går under, som ikke er forberedt på livet. Også i Nåde (2002) er det sånn, det handler om et ektepar, der mannen går under fordi han er tvilende, mens kona hans aldri tviler. Hun kommer forberedt til slutt. Hovedpersonene mine virker i disse motsetningene – tvil og tro; å forsvinne og å bli til; å være forberedt og å være uforberedt. Den bibelfortellingen har fulgt meg hele livet.

Jeg kjenner ingen som ikke har gått en uren vei. Det skal veldig godt gjøres å gå den rene, sunne, fine, konstruktive veien

—  Linn Ullmann, forfatter

Det er ikke lenger så viktig for Ullmann å stadig presisere hvor hun slutter og den fiktive versjonen av henne selv begynner, men når det kommer til samtalen med faren i boka, om at noen klarer seg og noen klarer seg ikke, sier hun:

– Her prater jeg om faren i romanen, dette sa ikke min far til meg.

Snarere tvert imot, ser Ullmann at faren levde et indre liv han kanskje selv ikke var forberedt på:

– Jeg har tenkt mye på i arbeidet med denne boken at faren min levde med angst. Han kunne ofte fortelle om den, skrive om den, lage film om den. Arbeidet er den beste lindringen. Og lange gåturer. Han jobbet og gikk. Akkurat som meg. Men jeg skjønte vel ikke før jeg ble 50 at angsten hans ikke bare var noe han fortalte om, men også noe han erfarte, at det var skremmende. Emily Dickinson brukte som sagt ordet terror for å beskrive den.

Portrettintervju av Linn Ullmann som er aktuelt med boka Jente. 1983. Bildene tatt ved Torshov.

Ikke en offer-fortelling

I Jente, 1983 blir en hendelse i Paris, 1983, viktig. Som 16-åring dro Ullmann dit mot sin mors vilje for å møte en eldre, mannlig fotograf som ville ha henne – angivelig som modell i Vogue, men først og fremst i egen seng. Det ble et motsetningsfullt, til tider brutalt møte med voksenverdenens begjær og selvstendighet. Den kan ses på som en metoo-fortelling, der en mann med en høy stilling ansetter en jente på grunn av hennes lovende potensiale, han får henne til Paris for å fotografere henne – og i en svært sårbar situasjon får han henne i seng. Jenta er ung, ønsker å bli begjært, og tråkker over egne grenser.

Men fullt så enkelt vil ikke Ullmann ha det.

– Blikk, begjær, makt og avmakt, det er temaer jeg beskjeftiger meg med igjen og igjen. Det var viktig for meg at dette ikke ble en klassisk offerfortelling. Dette er også en fortelling om en jente som blir overveldet av sitt eget begjær. Vis meg en supertrygg 16-åring som kan navigere i det landskapet der. I all sin brutalitet er dette også en fortelling om seksuell oppvåkning. Jeg var ikke den sterke jomfruen som skrek nei, nei, nei! Og han var ikke en stygg, fæl mann. Jeg var verken jomfru eller veldig sterk, han var ikke et monster, men en betydningsfull og kjekk mann, og ikke creepy på den klassisk creepy måten. Og jeg var ikke 12, jeg var 16.

Hun sier at i denne erfaringen er det minner som har brent seg fast og som ble utgangspunktet for romanen.

– Jeg husker at jeg møtte merkelige folk den natten jeg prøvde å finne veien hjem – vage minner. Jeg husker hans brutalitet og ømhet. At jeg ikke ble tvunget. Og at det var forvirrende.

– Hva kvinnelighet er, skjønnhet, det blir viktig i møte med denne verdenen. Hun ønsker seg jo den rustningen?

– Jenta i denne boka har vokst opp med en veldig klar idé om hva skjønnhet er. Hun kjenner seg ikke igjen i noe av det, og dette var på en tid da man ikke stilte spørsmål om det i det hele tatt. Og hvis jeg faktisk skal snakke om meg selv … Det ble jo skrevet at moren min var verdens vakreste kvinne. Og jeg hadde en far som når jeg traff ham, eller han traff hvemsomhelst, så kunne han gjøre hånden om til et kamera, som han så folk gjennom. For å se folk tydelig. Jeg husker at da jeg var barn leste jeg om en journalist som hadde vært på kino i New York og sett Scener fra et ekteskap. Han beskrev alle mennene som gikk ut av kinoen – at de gikk svimeslåtte omkring i gatene etter å ha blitt utsatt for min mors skjønnhet. Dåneklare alle sammen. Da jeg var barn så jeg jo dette for meg helt bokstavelig: New Yorks gater fulle av dånende menn! På grunn av hennes skjønnhet! Å være denne kvinnen som i kraft av sin skjønnhet kunne erobre verden … Jeg var så klar for å bli plukket på en eller annen måte.

– Denne jenta, som fantes i 1983 – og som finnes i depresjonen – forteller hun også en historie om at man et helt liv har stengt henne ute, og nå tvinger hun seg frem? At det finnes noe usunt i å ha stengt henne ute?

– Jo, en stor del av livet stengte jeg ute en del ting. Men jeg vil ikke sette ord på det, kalle det usunt. Jeg kjenner ingen som ikke har gått en uren vei. Det skal veldig godt gjøres å gå den rene, sunne, fine, konstruktive veien. Hvis jeg skjønner noe som helst nå av tiden som har gått, i en alder av 55 år, så er det at det er mye å være takknemlig for. Det er kanskje noe av det jeg har karret til meg nå, takknemlighet. Jeg er takknemlig for at jeg har denne samtalen med deg, at de kanskje får til noe på klimatoppmøtet i Glasgow, takknemlig for solen, for denne dagen, for Akerselva som bruser og brøler her vi sitter, for at datteren min nettopp leste en kvinnefiendtlig artikkel i avisa og ikke ble lammet av det kvinnesynet, men snarere forbanna, at jeg fikk et smil av barnebarnet mitt i morges. Det gjør meg takknemlig.

Les mer om mer disse temaene:

Vilde Alette Monrad-Krohn

Vilde Alette Monrad-Krohn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur