Bøker

Scener fra et familieliv

Romanen De urolige er det beste jeg har lest av Linn Ullmann og noe av det beste jeg har lest i år.

«Jeg ville se hva som skjedde hvis jeg lot oss vokse frem i en bok som om vi ikke hørte hjemme andre steder,» skriver Linn Ullmann i denne romanen som handler om mor, far og datter: Den verdensberømte skuespilleren som for ikke lenge siden var «en av verdens vakreste kvinner».

Filmskaperen, geniet, som hadde «har fire hus, to biler, fem koner, én swimmingpool, ni barn og én kino». Og jenta, tynn som en filmremse, som vokser opp og blir forfatter.

«Jeg var hans barn og hennes barn, men ikke deres barn, det var aldri oss tre; når jeg blar gjennom haugen av bilder som ligger på bordet foran meg, finnes det ingen fotografier av oss tre sammen. Hun og han og jeg. Den konstellasjonen eksisterer ikke.»

Lysende god

Menneskene er kjente, store deler av historien deres er kjent. Og selv om man kan omtale Ullmanns prosjekt som utleverende og avslørende og trekke fram intime detaljer om to av Skandinavias største kunstnere, føles det reduserende for en bok som mest av alt er lysende god skjønnlitteratur.

LES OGSÅ: Vårt Lands litteraturkritikere har plukket ut sine favoritter fra 2015

Forfatteren selv plasserer med vilje boken i et landskap der grensen mellom diktning og erindring er utydelig.

Hun lar de tre hovedpersonene forbli navnløse, men nærmer seg det dokumentariske når hun transkriberer seks dialoger mellom datteren og den aldrende faren, samtaler mellom dem spilt inn like før han døde.

De rakk aldri å fullføre det som skulle bli et felles bokprosjekt, og opptakene ble liggende i vesken, senere i en eske på loftet i sju år før datteren orket å høre på dem.

Og det er sterkt å lese samtalene mellom datteren og den gamle mannen som vet at han er i ferd med å miste grepet om sitt eget verdensbilde.

Fester seg

Som forfatter har Linn Ullmann en autoritet og en uanstrengt eleganse i språket som er vanskelig å plukke fra hverandre og forklare.

Men den handler om enkle setninger som på samme tid kan romme det banalt konkrete og det himmelstormende store. Og om en beundringsverdig evne til å velge, og like viktig velge vekk, detaljer. Om sårhet paret med nådeløs humor.

Og uventede bilder som treffer hardt, som når hun skriver om den døende faren som «veide ikke mer enn en sekk med epler».


Ullmanns beretning om foreldrene er verken oppgjør eller hyllest, bare et ønske om å forstå, levendegjøre, komme nærmere, skildret med klokhet og raushet.


Fortellingen flyter så lett at det føles som om den ikke kunne vært fortalt på noen annen måte, fram og tilbake mellom barndom og voksenliv, fra hotellrom i New York og julekvelder i Stockholm til oslovillaer og øde øylandskap.

Steder og stemninger skildres med en unik tilstedeværelse som gjør at de fester seg i bevisstheten seg og blander seg med ens egne minner.

LES OGSÅ: Islamkritisk bok på salgstoppen

Referansene treffer også godt:

«De er som bortkomne sønner, de to, moren og faren, hver på sin måte, hver på sin klode, de yngste elskede barna som venter på at gjøkalven skal hentes og slaktes for dem, som vil spise og holde fest og være døde og bli levende og komme bort og bli funnet igjen, og at leken aldri skal ta slutt.»

Barnets blikk

En mor som ikke kan ringe hjem fordi hun turnerer bak jernteppet, en far på et annet kontinent som under ingen omstendighet må forstyrres. Det urolige barnet som savner så sterkt at hun ønsker seg en ekstra kropp til alt savnet, som hyler så lenge at legen blir tilkalt.

Og stadig nye barnepiker, mammas stadig nye kjærester, alle halvsøsknene og alle farens kvinner.

Oppveksten er skildret med barnets blikk, innenfra, konstaterende:

«Når mamma sover, er det ikke lov å vekke henne. Hvis mamma sovner og så blir vekket, greier hun ikke å sovne igjen, og da er natten ødelagt, og ikke bare den natten, men dagen etter også, og natten etter der igjen, i det uendelige.»

Ullmanns beretning om foreldrene er verken oppgjør eller hyllest, bare et ønske om å forstå, levendegjøre, komme nærmere, skildret med klokhet og raushet.

Ubarmhjertig

Datteren er tilsynelatende en tilskuer, med et ubarmhjertig blikk på seg selv – det hysteriske barnet, klossetheten som får den døende faren til å kalle henne «jävla kärring».

Men selve skrivingen av denne historien utgjør en viktig del av historien. Dette er en bok om ikke to, men tre store kunstnere. Og om tre mennesker som ikke finnes på samme bilde, men som likevel utgjør en familie.

Så levende og interessante er moren, faren og datteren at de, lenger enn tiden det tar å lese denne boken, stiller sine motstykker fra virkeligheten i bakgrunnen. Som om de ikke hørte hjemme noe annet sted enn i denne romanen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker