– Mange utenlandsadopterte mangler begrepene til å forstå hva som er rasisme

Halvparten av utenlandsadopterte i Norge opplever forskjellsbehandling, og over 40 prosent opplever rasistiske bemerkninger på jevnlig basis.

Det avdekker en fersk forskningsrapport. Rapporten er del av regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering, der utenlandsadopterte for første gang ble eksplisitt nevnt som en gruppe myndighetene trenger mer kunnskap om.

Adopsjonsaktivist Angelica Bråten i Utad Critical, som tidligere har ment at tiden er overmoden for å undersøke strukturene bak utenlandsadopsjon i Norge, tror tallene hadde vært enda høyere dersom utenlandsadopterte hadde et annet begrepsapparat.

– Vi plasseres i hvite hjem der det forventes at vi skal fylle en hvit rolle. Når vi ikke fyller den, klør folk seg i hodet og lurer på hvorfor, i stedet for å anerkjenne rasismen vi opplever, sier hun.

Bråten mener utenlandsadopterte skulle fått rådgivning og oppfølging for å kunne sette ord på egne opplevelser. Hun mener hvite foreldre kan «lese seg opp så mye de vil, men det er bare så langt de kan forstå det».

– Gjennom 14 år som aktivist har jeg sett at mange utenlandsadopterte mangler begrepene til å forstå hva som er rasisme. Vi har lenge påpekt at det ikke er noen beskyttelse at man vokser opp i en etnisk norsk familie.

[ Mener etterlengtet adopsjonsrapport hoppet bukk over de adopterte ]

Minimal forskning

Det er i overkant av 20.000 utenlandsadopterte i Norge. Mange av dem bærer på traumer, og det er en gruppe som har høyere risiko for selvmord og psykisk sykdom enn resten av befolkningen. Tidligere norsk forskning på feltet har konsentrert seg om kognitiv utvikling og psykisk helse, men ikke satt søkelys på rasisme og forskjellsbehandling.

Den ferske rapporten – gjennomført av forskere ved Oslomet på oppdrag fra adopsjonsmyndigheten Bufdir – beskrives derfor som «et første steg» mot kunnskap om utenlandsadoptertes erfaringer. Det skjer over 50 år etter at Norge startet med utenlandsadopsjon.

– Jeg er en positiv person av natur, så dette er et steg fremover. Samtidig er jeg lei meg på vegne av alle oss utenlandsadopterte som så lenge har levd med dette, sier Bråten.

Forskerne bak rapporten tror blant annet «et mer nyansert bilde av adopterte enn det som har vært normen», er nødvendig for å komme forskjellsbehandling til livs. De antyder at bildet av utenlandsadopsjon har vært glansbildepreget og påpeker at flere ofte får høre at «de har vunnet gullbilletten» ettersom de «fikk komme til Norge».

Slik utsagn står i kontrast til hvor vanskelig livet som adoptert kan være, bemerker de. Nesten 40 prosent av de utenlandsadopterte forteller at de manglet noen å snakke med om erfaringer med forskjellsbehandling i oppveksten. Én av fire har opplevd forskjellsbehandling i nære relasjoner.

[ – Utenlandsadopsjon skriker vestlig ­frelserkompleks ]

Varsler grep

Anders Henriksen, divisjonsdirektør i Bufdir, bemerker at rasisme og forskjellsbehandling lenge har vært tema på de adopsjonsforberedende kursene alle foreldre må gjennom. Samtidig forteller han Bufdir tar funnene på største alvor og mener «det er viktig at adoptivforeldre er forberedt på utfordringer adopterte kan møte».

I rapporten konkluderer forskerne med at oppfølging av utenlandsadopterte og deres foreldre bør lovfestes – noe både aktivister og adoptivforeldre har kjempet for i flere år. Dette har riktignok ikke Bufdir ansett som nødvendig, men sagt at er et behov som må kartlegges.

Nå forteller Henriksen at de vil ta grep.

– Bufdir vil om kort tid gi anbefalinger til departementet om hvordan man kan styrke oppfølging av familier som tar imot adopterte og de adopterte selv. Vi kan dessverre ikke gå inn på detaljene i dette før det er ferdigstilt.

---

Dette er rapporten

• En del av regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering.
• Lanseres mandag 15. november. Gjennomført av Oslomet-forskerne Mariann Stærkebye Leirvik, Vilde Hernes, Tone Maia Liodden og Kristian Rose Tronstad på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
• Sammensatt av dybdeintervjuer med 22 utenlandsadopterte, en spørreundersøkelse med 413 respondenter og workshop med relevante aktører for å diskutere tiltak.

---

«Brunost»

Daniel Abimael Skjerve Wensell synes tallene er nedslående, men er klar på at det bare bekrefter det mange har visst.

– Siden vi har hatt svært lite forskning, har vi ingen ting å sammenligne med bortsett fra det folk har stått frem med, sier han.

Wensell er styremedlem i Adopsjon i endring og rådgiver i Minotenk. Han er adoptert fra Peru, og holder jevnlig foredrag for lærere om rasisme i skolen. Og det synes nødvendig.

Rapporten viser nemlig at ungdomsårene er det tidspunktet der flest har opplevd forskjellsbehandling. Nesten halvparten svarer at de har opplevd å bli forskjellsbehandlet på skolen gjennom oppveksten.

– Vi gir råd om hvordan man bør møte elever i et mangfoldig klasserom. Vi er mange som har opplevd rasisme i klasserommet. Jeg har selv blitt kalt brunost og spurt om hvorfor jeg er brun. I voksen alder har jeg opplevd å få seksualiserende og eksotifiserende kommentarer mot meg, sier Wensell.

Forskerne foreslår blant annet at utenlandsadopterte må inkluderes i antirasistisk arbeid, noe Wensell er enig i.

– Bredt antirasistisk arbeid er viktig fordi vi ofte opplever at minoritetsgrupper blir satt opp mot hverandre. Til syvende og sist kjemper vi kampen sammen.

[ Sverige gransker egen adopsjonshistorie – Norge ser ikke behovet ]

– For lite bevissthet

– Undersøkelsen viser at vi har hatt for lite kunnskap, bevissthet og oppmerksomhet om erfaringene til utenlandsadopterte, erkjenner kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) overfor Vårt Land.

Likevel er hun ikke overrasket over de nedslående tall.

– Regjeringen vil sette rasisme og etnisk diskriminering høyt på dagsorden. Vi skal møte fordommer og diskriminering med en tydelig stemme, blant annet ved å styrke innsatsen mot netthets.

[ – Utenlandsadopsjon er et tillitsbasert samarbeid med korrupte land ]

Tilhørighet

Adopsjonens brudd med fødelandets språk, kultur og familie, skaper utfordringer med tilhørighet. Forskerne sammenligner flere av funnene med erfaringer fra innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Samtidig som de fleste utenlandsadopterte vokser opp i etnisk norske familier og dermed eksponeres for mer tradisjonell norsk kultur enn innvandrere, bemerker forskerne, finner de at utenlandsadopterte og innvandrere føler den samme tilhørigheten til Norge.

– Antakelsen vår var at de skulle ha sterkere tilhørighet. Vi finner at det er en sammenheng mellom diskriminering og tilhørighet, sier Oslomet-forsker Vilde Hernes.

De mener mange utenlandsadopterte opplever tilhørighetsvakuum, der de verken føler seg trygge i tilknytningen til Norge eller fødeland. Nesten 9 av 10 blir på jevnlig basis spurt om «hvor de egentlig kommer fra».

– For mange finnes det et sprik mellom hvordan de ser på seg selv og hvordan andre karakteriserer dem. Det gjør at tilknytningen kan bli utrygg, for de har ikke nødvendigvis noen annen forankring heller, sier forskerkollega Tone Liodden.

[ Lindie ante ikke at hun var adoptert før hun var 52 år ]

– Fyr og flamme

Identitetsproblematikken er en av flere grunner til at Angelica Bråten i likhet med andre adopsjonsaktivister mener Norge må stoppe all utenlandsadopsjon.

– Vi blir fratatt kulturen, språket og tilknytningen til landet og menneske rundt. Mange av oss lever ikke med mennesker som ligner oss selv verken utseendemessig eller kulturelt. Så når vi våkner opp i et land der vi direkte og indirekte får jevnlige påminnelser om at vi ikke hører til, har vi heller ikke noe å falle tilbake på.

Bråten er selv adoptert fra Colombia og allerede som liten jente tenkte hun på at hun var annerledes enn «de andre i barnehagen».

– Jeg som latinamerikansk jente hadde mye mer fyr og flamme. Jeg var høyt og lavt hele tiden, mens de rundt meg var mer fattet. Det var en tydelig annerledeshet som gikk dypere enn utseende.

[ – At Manshaus drepte sin søster dysses ned som et familieanliggende ]