– Denne tematikken ble tidlig definert som noe vi skal gå grundig gjennom i arbeidet med revisjonen av Bibelen 2011. Og det gjelder særlig Johannesevangeliet, sier Paul Erik Wirgenes, generalsekretær i Bibelselskapet til Vårt Land.
I 2011 kom Bibelen i ny norsk språkdrakt, og det er denne oversettelsen som nå skal revideres.
Arbeidet pågår fortsatt, og Wirgenes vil ikke forskuttere en konklusjon, men han sier saken blir grundig gjennomgått, at det vil bli tatt høyde for nyere forskning, og at den reviderte utgaven etter planen skal til styrebehandling til våren.
---
Dette er saken
- Det greske ordet Hoi Ioudaioi kan oversettes som både jøder og judeere.
- Særlig omtalen av jøder i Johannesevangeliet regnes for å ha gitt næring til antijødiske holdninger.
- Bibelselskapet vurderer nå å endre flere passasjer blant annet i Johannesevangeliet, slik at det står judeere i stedet for jøder.
---
– Næring til jødehat
De siste tiårene har det nemlig pågått en stor internasjonal debatt om det greske ordet hoi Ioudaioi skal oversettes med jøder eller judeere.
Allerede har en annen norsk bibeloversettelse, Norsk Bibel fra 2007, tatt konsekvensen av dette, og skriver judeere flere steder der Bibelselskapets utgave, som er den mest brukte norske oversettelsen, bruker jøder.
– Det greske ordet har to betydninger. Den kollektive betegnelsen jøder, og den geografiske betegnelsen judeer, som viser til jøder i Judea fylke, altså rundt Jerusalem. Men ordet har også en moderne klangbunn, og særlig polemiske passasjer i Johannesevangeliet, kan gi næring til moderne jødehat hvis hoi Ioudaioi oversettes med jøder. Vi ville få fram hvilke grupper det er snakk om, og at Johannesevangeliets hoi Ioudaioi viser til eliten i Jersualem, ikke til jøder som sådan, sier Odd Sverre Hove, som deltok i arbeidet med Norsk Bibel.
[ – Kirken må si unnskyld til jødene ]
Det er en stor diskusjon innen jødiske studier om når «hoi Ioudaioi» blir en primært religiøs identitet, og ikke en geografisk identitet
— Gunnar Haaland, førsteamanuensis
Arven fra Juda
Debatten slo ned i Norge rundt 2004-2005 gjennom flere artikler i Luthersk kirketidende og Ung teologi. Den ble reist av førsteamanuensis ved OsloMet, Gunnar Haaland, som på den tiden jobbet med sin doktoravhandling om den jødiske historikeren Josefus, og skrev flere artikler om oversettelsen av hoi Ioudaioi i Johannesevangeliet.
– Nesten alt antisemittismen trenger, finner den i Johannesevangeliet, sier Haaland, og forklarer at opphavet til spørsmålet om oversettelsen av hoi Ioudaioi finner vi i fortellingene om Juda i Det gamle testamente. Her fortelles det at Juda er en av de 12 sønnene til Jakob, også kjent som Israel. Han var stamfar til judaittene, som i sin tur ble opphav til kongeriket Juda, som etter hvert ble den eneste israelittiske statsdannelsen.
– «Judaitt» eller «judeer» ble på den måten nesten synonymt med «israelitt». Sagt på en annen måte: «Israels folk» blir «det jødiske folk», forklarer Haaland, og sier det hebraiske ordet HaYahudim derfor kan oversettes både «jøder» og «judeere». Det er dette problemet som altså dukker opp igjen i Det nye testamentet, som er skrevet på gresk.
– Og det er en stor diskusjon innen jødiske studier om når dette blir en primært religiøs identitet, og ikke en geografisk identitet, forklarer Haaland.
– Meningsløs oversettelse
Men i Johannesevangeliet er det viktig å ta høyde for geografien, mener han.
– Jesus kommer fra Galilea, mens hoi Ioudaioi som betegnelse på Jesu motstandere dukker nesten bare opp når han reiser til Jerusalem i Judea, forklarer Haaland, og viser til et eksempel fra Joh. 7, som starter med at «Siden dro Jesus omkring i Galilea. Han ville ikke være i Judea, for jødene sto ham etter livet. Det var like før løvhyttefesten, en av jødenes høytider.» Siden fortelles det at brødrene hans var dratt opp til høytiden, og at han selv også dro sted i hemmelighet. Da står det: «Jødene lette etter ham under festen og spurte: ‘Hvor er han?’ Og det var mye snakk om ham blant folk. Noen sa: ‘Han er et godt menneske.’ ‘Nei, han fører folket vill!’ sa andre. Men ingen snakket åpent om ham, for de var redde for jødene.»
– Men disse som diskuterte om Jesus i det skjulte, var selv jøder. Hva kan det bety at «de var redde for jødene»? Her er det åpenbart at hoi Ioudaioi ikke betyr «jødene», men det politiske og religiøse lederskapet i Jerusalem. Oversettelsen blir meningsløs, og den eneste grunnen til at vi ikke stusser over den, er at vi er preget av et kristent antijødisk tankemønster der jødene er dem, og Kristus er vår. Dermed kjøper vi også at det er «jødene» som i kapittel 19 roper «Korsfest! Korsfest!».
[ Synne Corell mener svikt i alle ledd førte til det norske holocaust ]
Quick fix?
Haalands motpart i debatten på 2000-tallet var professor i Det nye testamentet, nå avdøde Hans Kvalbein. Han var også leder av Bibelselskapets oversettelsesutvalg, og sto sentralt i arbeidet med nyoversettelsen.
Bibelselskapet var den gang opptatt av å følge et prinsipp der ett gresk ord tilsvarte ett norsk ord, og valgte å ikke skjelne mellom «jøder» og «judeere» i Johannesevangeliet. I stedet ble teksten ledsaget av fotnoter, som Haaland bidro til å utarbeide. Disse forekommer ikke i den digitale utgaven.
– Holder det med fotnoter?
– Jeg vet ikke. Dette er et stort dilemma. Når Johannesevangeliet leses høyt uten fotnoter, blir «jødene» våre fiender. Det er ugreit på alle måter, for evangeliet var ikke antijødisk i utgangspunktet. Det er historien som har gjort det slik. De første – jødiske – leserne hørte nok retorikken i dette mye bedre. På den annen side skal vi ikke beskjære eller sminke vanskelige bibeltekster. Det er kanskje mer folkepedagogisk å dempe Johannes-tekstene ved å oversette «judeerne» eller «de ledende mennene», men spørsmålet er om dette bare er en quick-fix som ikke holder i lengden? Kanskje skal vi heller erkjenne og stadig konfrontere våre skyggesider, sier Haaland, og legger til:
– Den fullgode løsningen finnes ikke. Det betyr foreløpig at giften spres hver gang Johannesevangeliet er evangelietekst i påsken. Vi lærte på praktikum at vi skulle preke med teksten, ikke mot teksten. Men i disse tilfellene må man faktisk preke mot teksten, eller i hvert fall mot oversettelsen.
[ Vil avvikle fast preken over Det gamle testamente – Nå reagerer forskere ]
Flamme i bensinlager
Haaland mener det er avgjørende at kirken er bevisst på ordbruken.
Han skrev i fjor en artikkel i tidsskriftet SEGL der han tar opp hvordan en lignelse som Den barmhjertige samaritan, kan utlegges på en måte som nører opp under antijødiske holdninger, og siterte da Leo Eitinger som har sagt at «hvert bibelsk bilde, hver lignelse, hvert symbol som kan unnskylde fiendskap mot jødene, må behandles med samme forsiktighet som en flamme i et bensinlager».
– Vi må snakke om jøder ikke bare i fortid, men i nåtid. Vi må huske på at jøder finnes, og at mesteparten av vår Bibel også er deres Bibel. Selv om Bibelen av og til lar seg lese slik at det Jesus står for, er diametralt motsatt av hva jødedommen på hans tid sto for, må vi forstå at hele Jesu forkynnelse og undervisning var jødisk, sier Haaland men mener forestillingen om en grunnleggende kontrast mellom Jesus og datidens jødedom står sterkt i kirken.
Vi skiller skarpt mellom en streng og hellig Gud i GT og en barmhjertig og nådig Gud NT. Men begge deler er for enkelt. GTs Gud er også barmhjertig og nådig, og NTs Gud er også streng og hellig.
— Gunnar Haaland
Den formidles typisk gjennom en preken der presten tar utgangspunkt i hvordan jødedommen var på Jesu tid.
– De sier slike ting som at i jødedommen ble kvinner undertrykt og samaritaner hatet, men at Jesu forkynnelse brøt med disse jødiske mønstrene. Slik faller forkynnelsen inn i en antijødisk kontrastmodell. Dette skjer altfor ofte. Det antijødiske er kristendommens «default setting», mener Haaland, og peker på at denne modellen utmeisles i stor grad i tysk teologi på 1800-tallet: De klassiske profetene ble høyt verdsatt, men den videre utviklingen av jødedommen ble ansett som et forfall. På Jesu tid var jødedommen blitt en lovreligion, og Gud hadde blitt en fjern gud.
Også en annen kontrastmodell lever i beste velgående, mener han:
– Vi skiller skarpt mellom en streng og hellig Gud i GT og en barmhjertig og nådig Gud NT. Men begge deler er for enkelt. GTs Gud er også barmhjertig og nådig, og NTs Gud er også streng og hellig.
Bibel post RLE
På Kirkemøtet, som starter denne uken i Trondheim, skal delegatene ta stilling til et forslag om å avvikle ordningen med å preke fast over GT-tekster.
– Hva er ditt syn her?
– Hvis vi er opptatt av jødisk–kristne relasjoner, er det viktig at vi som kristne har et aktivt forhold til den delen av vår bibel som vi deler med jødene. Det er fint at man på bestemte søndager preker over GT-tekster, men jeg ser gjerne at GT-tekstene brukes aktivt og kreativt også mange andre søndager. Dette handler også om hebraiskfagets plass i teologistudiet. Språkfagene og det historisk-kritiske bibelstudiet som norske prester har vært gjennom, har på en måte vaksinert oss mot bibelfundamentalisme, fordi vi har erfart hvor vanskelig og viktig oversettelsesarbeidet er. Hvis vi legger bort GT, blir vi språkløse som kristne. Og hvis vi dropper hebraisk, blir vi hjelpeløse i dialogen med jødene.
Nå spør Haaland om ikke tiden er inne for å utvide bibelspråket med mer hebraisk:
– KRLE-undervisningen i skolen har bidratt til at unge er blitt kjent med mange hebraiske begreper ufiltrert. Slik som pesach, som på norsk alltid har blitt oversatt til «påske». I Bibelen handler ikke «påske» om den kristne feiringen av Jesu oppstandelse, men om den jødiske feiringen av utgangen fra Egypt. Spørsmålet er om noen av disse begrepene, som den oppvoksende slekt nå kjenner, også burde inn i den kristne Bibelen.
