Kultur

Undersøker om nazistene endret orkestermusikken

FILM: Kuppet nazistene den såkalte kammertonen for å perfeksjonere propagandaen? Det er utgangspunktet for en fersk dokumentarfilm om hvordan lyd manipulerer oss. – De færreste vet at det finnes lydkanoner som kan gjøre at du blør fra ørene, sier regissøren.

Blant propagandaminister Joseph Goebbels’ minst omtalte og mest utspekulerte påfunn, var å endre standardtonen instrumentene i et orkester stemmes etter.

Det er i hvert fall det en konspirasjonsteori skal ha det til.

– Det vi vet er at i april 1939 var det en internasjonal kongress i London der kammertonen ble endret fra 433 til 440 Hertz. Og samtidig som nazistene strammet grepet om Tyskland, var også Tyskland til stede under dette møtet, sier Gunnar Hall Jensen.

I filmskaperens nye dokumentarfilm – Oh, It Hertz! – fungerer dette påståtte komplottet som rød tråd.

– Det er en svimlende tanke når du hører klassiske orkestre: At det var nazistene som ivret for å gjøre lyden høyere. Ved å skru opp pitchen litt, skulle det angivelig gjøre lytterne litt mer aggressive, nevrotiske og dermed lettere å manipulere.

Sonisk reise

.

16 år senere, i 1955, ble tonen også gjort til standard av Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO). Som konspirasjoner flest, er riktignok ikke slutningen sann. For selv om kammertonen som sant er ble hevet fra 432 til 440 Hertz, var det ikke Goebbels og Nazi-Tyskland som presset frem den soniske endringen. Kammertonen har blitt endret en rekke ganger opp gjennom historien, og i store deler av Europa er kammertonen i dag i praksis 442 Hertz.

Jeg vet at kroppen består av 70 prosent vann og at lyd derfor må ha enorm betydning på oss mennesker rent kroppslig

—  Gunnar Hall Jensen

Å bruke en kontroversiell konspirasjonsteori som innsalg og utgangspunkt for en dokumentarfilm, hadde Jensen ingen betenkeligheter med.

– Det er jo åpenbart en slags kultur rundt dette. Og rent filmatisk er det dessuten fascinerende å bruke nazistene siden de er så klart onde på alle fronter, og har en sterk fortellermessig plass i historien. Vi blir aldri ferdig med fortellinger om denne forferdelige tiden og ideologien.

– Samtidig var det viktig at ikke konspirasjonsteorier skulle få bli hengende, men kan avklares med fakta av noen som faktisk vet.

I tillegg til en fransk musikkhistoriker som får i oppgave å tilbakevise komplottet, er dokumentaren proppet med et rollegalleri som tatt ut av en halvdårlig spillefilm. Her er en ensom amerikansk konspirasjonsteoretiker, vokalisten i bergensbandet Sonisk Blodbad, en naturalist som har viet livet til vibrasjonene fra lyd, en selvutnevnt audiofil fra Voss, en døv trommeslager, og en tidligere dødssyk forsker som vil redefinere sykehuslydene – for hvem vil vel gå ut av tiden til lyden av maskinell biip biip biip?

Fysisk lyd

Oh, It Hertz! har dermed mange innganger til lyd. Da Gunnar Hall Jensen fikk se et opptak av hva som skjer med væske når det eksponeres for forskjellige lydfrekvenser, vekket det noe i ham. På visse frekvenser oppstod vakre mønstre, på andre kaotiske kruseduller.

– Jeg kan ingenting om dette, men jeg vet kroppen består av 70 prosent vann og at lyd derfor må ha enorm betydning på oss mennesker rent kroppslig.

Cymatikk handler om hvordan lyd kan synliggjøres gjennom vibrasjoner, enten det er krusninger i vannoverflaten eller sandkorn på en metallplate. 432 Hertz – standard kammertone før den Nazi-gjestede kongressen i 1939 – regnes som en harmonisk frekvens og en mange spirituelt anlagte mennesker setter høyt. Dette er også noe av kjernen i teorien om hvorfor nazistene hadde interesse av å oppjustere pitchen til 440 Hertz.

Med vissheten om hva som kan skape harmoni, kommer nødvendigvis også vissheten om hva som kan skape disharmoni.

.

Soniske våpen

– Hvem utvikler ting først når det gjelder å gjøre folk vondt? Jo, det er alltid militær forskning. I mange hundre år har lyd blitt brukt som våpen, sier Jensen, som nylig kjøpte seg en kopi av en aztekisk dødsfløyte som visst nok «høres ut som et skrik fra de døde».

Foruten direkte påvirkning på hørsel, kan kraftige lydbølger også påvirke indre organer, noe som blant annet kan medføre kvalme og desorientering. I de verste tilfellene kan de også gi permanent skade.

Lydkanonen LRAD kan brukes for å spre informasjon til en stor folkemengde, men kan også sende ut smertefullt høye lyder, og har blant annet blitt brukt for å holde pirater på avstand. Bruken av det soniske våpenet har også blitt kritisert for å være uhensiktsmessig. Særlig amerikansk politi har ved mange anledninger brukt det for å kontrollere demonstranter, og den israelske hæren har hatt en støykanon med tilnavnet «The Scream» for å spre folkemengder. Senest i sommer tok greske myndigheter i bruk det høylytte våpenet for å skremme flyktninger vekk fra landegrensene.

– Det er interessant at folk vet ekstremt lite om dette. De færreste vet at det finnes lydkanoner som kan gjøre at du blør fra ørene, forteller Jensen, og trekker også frem at musikk har blitt brukt som tortur på fangeleiren Guantánamo Bay.

Under Vietnam-krigen forsøkte USA å utnytte en tradisjonsrik vietnamesiske overbevisning om at med mindre en avdød har fått sin begravelse, vil sjelen sveve hvileløst rundt på jorda. Ingeniører spilte inn gufne, forvrengte stemmer som skulle etterligne drepte Vietcong-soldater. Ghost Tape Number Ten ble lydsporet navngitt, og ble spilt av fra store høyttalere for å vekke indre uro og svekke fienden.

– Det viser hvordan militæret er mest progressive i ondskapens tegn, sier Jensen.

Ungdomslyden

Det er ikke alltid den utpekte fienden er bevæpnet med annet enn ungdommelig frimodighet. Når de fleste har passert midten av 20-årene, blir man ute av stand til å høre høyfrekvente lyder. Det er dette The Mosquito tar utgangspunkt i, som ble lansert i 2005 og som har blitt brukt i amerikanske parker og av britiske butikkeiere for å avskrekke tenåringer fra å drive dank utenfor akkurat deres butikk. Maskinen spiller av en karakteristisk og ubehagelig høy pipelyd.

– På samme måte som de vil ha bort rotter, har de altså lagt inn høyfrekvente lyder på supermarkeder. Unge mennesker, som har sensitiv hørsel, vil finne det så ubehagelig at de ikke vil være der. Det er et stygt eksempel på at de kapitalistiske kreftene styrer mye.

Den 58 år gamle dokumentaristen kan neppe høre de høye lydene. Noe han derimot hører med glede, er lyden av naturen. Mot slutten av filmen spør han hele rollegalleriet hva det siste de vil høre før de dør er, og dette er dermed noe han har grublet mye på de siste årene.

– Likevel tror jeg svaret er så banalt som vind i trærne. Hvis jeg kan ligge ved et åpent vindu og høre at vinden går i trærne mens jeg forlater livet, er jeg fornøyd.

Les mer om mer disse temaene:

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur