Barn vet fra de er veldig små at verden er et farlig sted. Det er en voksentanke at de trenger å skjermes. Med denne innsikten maner Kjersti Horn fram et fengende stykke familiemusikal med dypt alvorlige temaer. «Min venn, romvesenet» som både er skrevet og regissert av Horn, føyer seg inn i en regikarriere der utenforskap og ensomhet er temaer som tas opp svært overbevisende. At Horn kjenner følelsen av å ikke passe inn på kroppen, og kan bygge på egne erfaringer fra et liv med funksjonshemming, gir en egen troverdighet når temaene tas til scenen. Det fremstilles aldri selvmedlidende. I stedet for å synes synd på seg selv, tar karakterene opp kampen, ser løsninger og går videre.
---
Teater
Min venn, romvesenet
Av Kjersti Horn og med musikk av No. 4
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostymer: Katja Ebbel Frederiksen
Det Norske Teatret, Rommen scene
---
Omsorgssvikt
Slik er det også i «Min venn, romvesenet», der vi møter seks år gamle Ellie. Hun bor i en sliten, liten leilighet sammen med de to bråkete brødrene sine, moren og den ufyselig stefaren Roy. Vi skjønner raskt at ikke alt er som det bør være. Her ligger ølboksene slengt, søpla hoper seg opp og det er sjelden penger til mat på bordet. At mor har blåveis og unnskylder det med å ha fått en elefantsnabel i fleisen, føles ikke helt usannsynlig.
[ 1900-tallets religiøse påvirkere – fra Mor Teresa til Bob Marley ]
Familien driver nemlig Sirkus Roynardo. Noe som gir mulighet for en maksimalistisk og fargesprakende estetikk på scenen, som kunne vært til stor glede for små publikummere. Her mangler imidlertid scenografien noe av den magien historien legger til rette for. Den nyskrevne musikken av Emilie Stoesen Christensen og Ingeborg Marie Mohn, som utgjør bandet «No. 4», er på sin side så bra at det kunne fortjent et live orkester. Her sitter hvert musikalnummer som et skudd med rytme, dans og iørefallende melodier.
Gode skuespillere
Preben Hodneland får imponerende mye ut av rollen som stefar/sirkusdirektør, og behersker den vanskelige kunsten å være morsom og skummel på samme tid. For sirkusdirektøren bobler de indre demonene over i alt fra forsøket på å sage sin kone i to, til påfølgende desperasjonen over ikke å få øvd inn fengende nok sirkusnumre i en utdøende bransje. Her ligger også mye humor i plump eleganse fra skuespiller Kaia Varjord, der hun «piskes» rundt i manesjen av sin mann. Mens alvoret siger inn i mangelen på å være tilstede i rollen som mor. Ellie føler seg ensom og oversett og lengter etter å være nær noen. Tankeflukten tar ofte veien til verdensrommet, der hun lurer på om det finnes annet liv.
[ J.K. Rowling har ikke bestemt seg for hvem hun skriver for ]
Ingen sensur
Å ta opp alvorlige temaer kan fort bli belærende presentert som barneteater. Kjersti Horn unngår dette og klarer å formidle tematikken med godt driv på en underholdene måte, ikke minst i det Ellie møter i10, som også føler seg ensom og forlatt på jorden.
Kjersti Horn har noe Lingdrensk over seg
— Kjersti Juul
Den slående likheten med Spielbergs E.T går trolig over hodet på de minste, uten at det er til hinder for å få med seg historien. Enkelte problemstillinger blir i overkant kjapt løst, etterhvert som handlingen drar seg til. Det bores ikke i dyden av tematikken, men gir likefullt en innsikt (og trøst) og sår noen viktige tanker hos de minste. Kjersti Horn har noe lingdrensk over seg ved at hun ikke går av veien for tunge temaer for de minste. Å sensurere som følge av at det er «noe barn ikke tåler», byr på en lite treffsikker omsorg. Omsorg handler om å ikke sensurere bort vanskelige temaer. Fordi alt som er skummelt blir mindre skummelt hvis man snakker om det.