Dette er 1900-tallets religiøse ‘influensere’

Det er et massivt prosjekt Michael Stausberg har begitt seg ut på. I boken Die Heilsbringer, forteller Stausberg, som er professor ved ved Universitetet i Bergen og medlem av Det Norske Videnskapsakademi, hele den globale religionshistorien. Det skjer gjennom 47 portretter av kjente – og enkelte ukjente – skikkelser. Boken, som foreløpig ikke gitt ut på norsk, har vakt stor oppmerksomhet i Tyskland. Og stikk i strid med alle påstander om Guds død, konstaterer Stausberg i boken at «1900-tallet var religionenes århundre».

– Med det mener jeg ikke å si at religion var det absolutt viktigste i løpet av dette århundret, men nå kunne du for første gang kartlegge verden ved å se på religion som en faktor. Og slik hadde vi aldri tenkt før, sier Stausberg til Vårt Land.

[ Fra Mor Teresa til The Beatles – Her er 1900-tallets religiøse ‘influensere’ ]

---

Religionsskaperne

• I boken Die Heilsbringer (C.H. Beck, 2020) forteller Michael Stausberg den globale religionshistorien i nyere tid ved å peke ut de kvinner og menn som har påvirket vår religionsforståelse.
• Stausberg er til daglig professor ved Universitetet i Bergen og medlem av Det norske vitenskapsakademiet, og har en forskerkarriere bak seg fra Norge, Sverige og Tyskland.

---

Til Betlehem

Det er selve religionsbegrepet som i løpet av 1900-tallet seiler opp med enorm styrke. Den 783-sider lange fortellingen i Die Heilsbringer starter med det som Stausberg regner som selve «fødestedet». Religionenes Verdensparlament, som fant sted i Chicago i 1893. Det var en videreføring av de store verdensutstillingene, en møteplass som «for første gang i historien skulle bringe sammen de ledende representantene for de historiske religionene i verden», ifølge initiativtaker John Henry Barrows.

– For meg er dette møtet et Betlehem for det moderne religionsbegrepet. Det arrangørene gjorde, var å si at religion er noe som finnes over alt. At det er universelt. Men spørsmålet er selvsagt: Hva definerer du da som religion? Og hva definerer du ut? På denne konferansen ble ikke urfolk eller skriftløse folkegrupper invitert – de var representert på konferansen gjennom etnologiske utstillinger. Men likevel: med en gang du har innført denne tanken om at religion er noe som finnes over alt, og er en del av mennesket, så må du etter hvert åpne for at flere skal med. Dermed oppstod en dynamikk, som vi har sett effektene av siden, sier Stausberg, som i boken skriver hvordan dette synet kulminerer med at FN vedtar menneskerettighetene i 1948, og proklamerer religionsfrihet som en universell menneskerettighet:

«Religion oppnår dermed status som en antropologisk universalie og blir, i hvert fall teoretisk, til gjenstand for den frie beslutning hos ethvert menneske», skriver den tyske religionsviteren.

[ Uten en religiøs grasrotbevegelse som dyrket Gud og fedreland, ville nazismen aldri blitt hva den ble ]

Heil

Med dette utgangspunktet tegner Stausberg en fortelling som like fullt river og sliter i definisjonene av religion. Gjennom 47 kapitler tar han for seg 72 personer som hver på sin måte former den religiøse idéhistorien. De har, etter veto fra forlaget, fått merkelappen die Heilsbringer, som Stausberger selv medgir at «ikke klinger så godt på tysk» – særlig ikke når Adolf Hitler hører til i galleriet.

– I ordet ligger det nok snarere frelsesløfter, enn at noen faktisk blir frelst. Kanskje er det best å si religionsskapere? Jeg ville uansett fram til personer som er driftige, som ‘programmerer’, som har et prosjekt, og derigjennom preger forståelsen av religion. Jeg ville hente fram dem som utfordrer religionens grenser, og mange her går imot en populær protestantisk forståelse av at religion er noe individuelt som har med troen å gjøre, at det er adskilt fra tradisjonene og kulturen forøvrig, sier han.

Slik står Mor Teresa side om side med J.R.R. Tolkien og Leo Tolstoj, Bob Marley og The Beatles, Gandhi og OL-grunnleggeren Pierre de Coubertin, Osama bin Laden, Stanley Kubrick, mirakelpredikanten Benny Hinn – og mange flere.

– Mange av disse har ikke nødvendigvis religion som sitt hovedmotiv, men de har likevel har bidratt til å sette i gang religiøse ‘omorganiseringsprosesser’, mener Stausberg.

Mange her går i mot en populær protestantisk forståelse av at religion er noe individuelt som har med troen å gjøre

—  Michael Stausberg

Politisering

Personene vitner om flere prosesser som pågikk gjennom 1900-tallet. For eksempel pågikk en politiseringen av religion. Og i boken hører vi om hvordan muslimske tenkere som Hassan al-Banna, leder for det muslimske brorskapet, utfordrer et skarpt skille mellom religion og politikk.

– Det gjelder også ayatollah Khomeini, som til og med viste at dette kunne velte et regime, og transformere Iran til en helt annen type stat. Vi finner også en rekke ‘religionsskapere’ som tenker på religion helt uten metafysikk. De målbærer en idé om at religion ikke viser til en virkelighet utenfor den virkeligheten vi kjenner, at det ikke har å gjøre med noe hinsidig eller overnaturlig. Og dette kan også innebære et politisk prosjekt, slik som hos den indiske dalit-aktivisten Bhimrao Ambedkar. Han lager nærmest en egen form for buddhisme, og gjør buddhismen til en slags sosiologisk størrelse, forteller Stausberg.

[ Visste du at Ayatollah Khomeini skrev dikt på fritiden?  ]

Går innover

En annen prosess er at blikket rettes innover. Den sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung vies bred omtale. Hans «frelsesløfte» handlet om å ta på alvor at menneskets indre, var ufattelig mye større enn man til da hadde tenkt:

– Gjennom psykoanalysen fant man ut at bevisstheten bare var som en liten pilot, som tror at hun eller han er ved styrespakene. Men i skjul ligger det underbevisste, som delvis truer den lille piloten, og beveger maskineriet i en retning som piloten ikke greier å omdirigere, forklarer Stausberg.

Jung antok at dette ubevisste var noe kollektivt, og dette mente han også var en potensiell kjemperessurs:

– Jung mente at det ubevisste bærer spor av en eldre og annen virkelighet, langt viktigere enn hva vår bevissthet til daglig jobber med. Og hvis man fikk en kommunikasjon med dette, skulle piloten kunne fly til nye høyder.

– Kan kan man si at det er sjelen som gjenoppdages?

– Ja, eller oppdages. Hos Jung er ikke sjelen bare en liten ting som skal til himmelen. Den er en energiladet sak, som venter på å utfolde seg, og som Jung mente at kristendommen hadde redusert, forklarer Stausberg.

Jung mente at det ubevisste bærer spor av en eldre og annen virkelighet, langt viktigere enn hva vår bevissthet til daglig jobber med

—  Michael Stausberg

Kubricks Gud

En av de mer overraskende skikkelsene i boken, er filmskaperen Stanley Kubrick. I et intervju i Playboy i 1968 fortalte han at det er gudsbegrepet som står i sentrum i den ikoniske filmen fra samme år, 2001: En romodyssé.

– Men det er ikke et tradisjonelt antropomorfisk gudsbilde, sier Stausberg, og forteller at det snarere dreier seg om en fjern makt, som ikke angår menneskene.

– Det er en slags ontologisk makt, og på samme måte som gudene kan bevege seg, så ser vi i filmen en slags svart søyle som dukker opp på ulike steder. Men du kan ikke kommunisere med denne makten, forklarer Stausberg, og synes tankeeksperimentet er interessant, i lys av at mennesker stort sett har tenkt at man kan kommunisere med guder, eller i hvert fall forsøke, ved å sende tegn, eller tolke tegn.

I boken er Kubrick med i et eget kapittel sammen med filmskaperen Steven Spielberg og astronomen og fjernsynsyndlingen Carl Sagan. Sistnevnte hadde en enorm interesse for ufoer og utenomjordisk liv, og skal ha vært den som satte Kubrick på sporet av tematikken i En romodyssé.

– Er det disse som bevarer troen på noe hinsidige i utvalget ditt?

– I hvert fall kan det se slik ut. Men det er stadig vekk vår verden de forteller om, det er bare det at den har ekspandert.

The Beatles og Crowley

De tre viser også kraften ved en ny medievirkelighet. Også personer som pave Johannes Paul II eller Billy Graham er eksempler på karismatiske personligheter som gjennom massemediene ble globale figurer. Og vi møter også på superstjerner som mer indirekte er religiøse superstjerner:

– Jeg hadde først ikke tenkt å ha dem The Beatles, men det gikk plutselig opp for meg hvor mye religiøs tematikk som finnes der, og hvordan de dekket opp øvrige trender. Slik som George Harrison, som involverte seg i to helt forskjellige indiske guruer – guruer som man ikke skulle tro at det var mulig å stå like nært på samme tid, sier Stausberg.

Beatles ble slik en port til å se hvordan blant annet transcendental meditasjon og Hare Krishna-bevegelsen fikk globalt fotfeste. Men en som reiste til India lenge før The Beatles, var Aleister Crowley, den britisk magikeren, poeten og fjellklatreren som under ekspedisjoner til Himalaya ble kjent med tantrismen. Han ledet også flere okkulte ordener, deriblant Ordo Templis Orientis (O.T.O.), og grunnla thelema (vilje) som en ny religion.

[ I århundrer har europeere blitt trukket mot islams mystiske gren ]

– Crowley utfordrer religionsbegrepet helt grunnleggende, mener Stausberg, og viser til et gammelt skille mellom religion og magi, der religion er det etiske og kollektive, mens magien er det «skumle» og individorienterte.

– Men for Crowley blir magien nøkkelordet. Han løfter det opp, og har påvirkning både i den fremvoksende paganismen og wicca. Han var dessuten en global aktør, som bidro til å polarisere debatten om slike ting som kiropraktikk og tantrisme i vesten, sier Stausberg, som også kommer tilbake til Crowley i et kapittel om forfatteren Paolo Coelho.

Coelho befattet seg tidlig i karrieren med satanisme og Crowleys tekster, og var medlem av O.T.O.. Selv om han etter hvert tok avstand fra miljøet, skapte han etter en reise til Egypt salgssuksessen Alkymisten, «etter at han liksom Crowley – eller inspirert av ham – hadde fått del i en visjon», skriver Stausberg, og peker på at Alkymisten også vitner om C. G. Jung innflytelse, i det Coelho tar til orde for alkymi som et språk for sjelens indre utvikling.

Crowley løfter opp magien, og har påvirkning i den fremvoksende paganismen.

—  Michael Stausberg

Forskere med flere hatter

Jung har også preget religionsvitenskapen som fag. Og Stausberg sier at dette faget på ingen måte har vært en nøytral tilskuer til hvordan vi tolker et ord som «religion». Faget har også bidratt til å popularisere ulike bevegelser og tankesett:

– Slik som Jungs tenkning, som for eksempel Mircea Eliade har brukt. Eliades teorier om sjamanisme, har i sin tur bidratt til at sjamanisme har fått ny kredibilitet og interesse. Det samme gjelder yogaforskning, der forskere og praktikere har vært i dialog, eller samme person har hatt flere hatter. Det betyr at religionsvitenskap er en del av den offentlige samtalen om hva religion er. På den ene siden gjenspeiler faget de ulike prosessene. På den annen side stiller faget selv mange kilder og perspektiv til rådighet, konstaterer Stausberg.

[ Historiker Tom Holland: – Det er nærmest umulig å stå utenfor kristendommen ]

– Hva legger vi i religionsbegrepet i dag? Tar vi inn over oss alle disse forsøkene på å overskride det?

– Nei, ikke nødvendigvis. Mye av den offentlige samtalene er interessestyrt: Det gjelder å være for eller mot visse institusjoner, og i tillegg legger forståelsen av religionsfriheten opp til at man ofte unngår religion som tema. Slik som når man argumenterer mot ansiktsdekkende plagg, da sier man ikke at det handler om religion, men om praktiske hensyn. Det finnes med andre ord sammenhenger der du strategisk må unngå religionsbegrepet. Hele klassifikasjonsdebatten vil bli mer og mer sentral, tror Stausberg, og legger til:

– Det skjer i dag en juridifisering av religionsbegrepet. Fastsettelsen av religionsfrihet og dens fortolkningshistorie har ført til at det juridiske spiller en langt større rolle enn tidligere. Og i dag er det statsadvokater og juristene som bestemmer hva religion er. Dessverre fant jeg ikke en person som kunne representert denne utviklingen, men det ville absolutt vært i tråd med selve prosjektet.

I dag spiller det juridiske en langt større rolle enn tidligere.

—  Michael Stausberg

– Både verdenskongressen og menneskerettighetene forteller om en vestlig dominans. Ser vi tegn til at denne er i ferd med å svekkes når det gjelder religionsbegrepet?

– Menneskerettighetene kalles jo gjerne for et vestlig prosjekt, men det er jo ikke minst østlige figurerer som har levd dette, med stringens og radikalitet. Jeg tenker på Gandhi, på nevnte Ambedkar eller fredaktivisten Thich Nhat Hanh. Selv om menneskerettighetene er blitt appropriert, vil jeg ikke si at de fremstår som noe fremmed. Og den vestlige dominansen var svekket allerede under selve verdenskongressen, der Vivekananda, en ung munk som inviterte seg selv til møtet, stjal showet. Han utfordret de kristne perspektivene som preget møtet, og bidro på sin måte til at drømmen om en økumenisk harmoni etter hvert sprakk.