Kultur

Anmeldelse: Ufattelig klangglede med Oslo-Filharmonien

Det var bibel og apokryf mystikk i Oslo Konserthus denne uka – konserten hentet sitt fra et godt gjemt apokryft skrift og historiene om kong Salomo og babylonerkongen Belsasar. Det gikk fra retreat til skrikende hurra-meg-rundt-fest.

Gustav Holsts Hymn of Jesus ble gjort til det det er – en usedvanlig vakker og nærmest mytisk tekst med klang av savn og kroppens dype erkjennelse, en linje fra Johannes’ gjerninger, en apokryf tekst fra 100 etter Kristus: Ye who dance not, know not what we are knowing (Den som ikke danser, vet ikke hva vi vet).

---

Konsert

Oslo Konserthus, torsdag 30. oktober.

Verker av Gustav Holst, Ernest Bloch og William Walton.

Thomas Hampson (baryton), Sol Gabetta (cello), Oslo Filharmoniske Kor og Orkester, dir: Klaus Mäkelä.

Torsdag 21. og 22. oktober fremfører Oslo Filharmoniske Orkester Anton Bruckner symfoni nr. 8, dirigent Simone Young.

---

Gustav Holst var opptatt av dans og religiøse ritualer. Dette var midt under den store krigen, bare i løpet av første dagen i slaget ved Sonne døde 20.000 briter, inkludert Holsts venner. Hymn of Jesus er et merkelig lyst verk, en kantate av stor lyskraft og blikk over de engelske åsene – framført med den inderlighet, som kreves. Ikke minst av koret. Et verk som er en mental balansegang mellom det som nettopp var og det som kommer, det som forventes å komme. Mystikk, ingenting kaldt beregnende.

Oslo-Filharmonien, torsdag 30.09.21

Psykologisk portrett

Den jødiske komponisten Ernest Blochs psykologiske portrett av kong Salomon, «cellokonserten» Schelomo, er et av den moderne cellolitteraturens mesterverker, en psykologisk studie av kongen og hans tilstand (så vel som komponistens egen psyke), ble tolket med inderlig innsikt av verdenscellisten Sol Gabetta. Hennes «sprø», nydelig slanke tone beskytter Salomons tankesvingninger mot massene (orkesteret) utenfor. Tross innholdet avskyr komposisjonen musikken som forførelsesmiddel, den føler seg fremmed overfor en medrivende kollektiv rus og dens illusjoner.

Når tonemassene allerede er på smertegrensen, løftes cymbalene og det smeller, klasj, klasj bom

—  Olav Egil Aune, kritiker

Hold på hatten

I grell motsats til de to kontemplerende verkene – William Waltons Belshazzar’s Feast, et av århundrets mest støyende verker, om det uærbødig kan sies sånn. Det er riktignok skjellsettende ting som står på spill – etter en fest tar babylonerkongen Belsasar eksiljødenes hellige gjenstander for å prise sine hedenske guder, men blir mirakuløst drept, kongedømmet faller og jødene får friheten tilbake. En tour de force av et verk, hvor det gjaldt å skru av høreapparatene og holde på hatten. Når tonemassene allerede er på smertegrensen, løftes cymbalene og det smeller, klasj, klasj bom. Men verket er nå en gang der, og det skal framføres, og det skjedde. Orkester, kor og barytonen Thomas Hampson sto løpet med ufattelig klangglede, fullt trykk og rytmisk touch.

Oslo-Filharmonien, torsdag 30.09.21

Blåst

Det var som å bli kastet fra meditasjon til orgie, det siste gjorde at det første var blåst da vi var på hjemveg.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kultur