Anmeldelse: Sigvart Dagsland er mer ufiltrert enn noen gang

Artistens 22. album er hans første på fem år, hvor mye har skjedd både i verden og i Sigvart Dagslands liv. Her deler han det med oss, i låt for låt, men først og fremst gjennom et helt album. Dagsland har hatt sine «hits», bevares! «Alt eg såg» er bare ett eksempel. Men gjennom de fire tiårene han jevnlig har kommet med sine musikalske reisebrev, så har det som regel vært en rød tråd, en tilstandsrapport, hvor sangene har utfylt hverandre, og gitt et totalinntrykk som sjelden får plass på en tre minutter lang sang. Her er han på nytt tro mot konseptet og albumformatet, noe som i dag slett ikke er noen selvfølge.

[ Filmelskere vil synes at det holder i massevis ]

Ærlig

Det er heller ingen selvfølge at en artist er så til de grader jordnær og ærlig, og går så rett på sak som Dagsland her gjør. Tittelen er et metaforisk uttrykk for en åpenbar sannhet som ikke nevnes, eventuelt et problem eller en risiko som ingen ønsker å diskutere. Vi som har truffet denne artisten flere ganger, vet imidlertid at han vanligvis gir oss rene ord for pengene: Om ting som rammer oss, usagte ting som burde vært sagt, men i stedet skaper frustrasjoner og misforståelser.

---

Album: Pop

Sigvart Dagsland

Elefanten i rommet

Yellow Ball Music, 2021

---

Her virker det som det er maktpåliggende å få sagt det. Men også at han selv ikke alltid greier å etterleve det. Mye står på spill! Sangeren Dagsland greier ikke å skjule det, og gjør nok ikke det minste forsøk på det heller! Jeg kan nesten ikke huske å ha hørt ham så ufiltrert til stede som her.

Følelser og lengsler

At budskapet likevel formidles på en fintfølende og pedagogisk måte, tipper jeg vi kan gi tekst-hjelperne Mike McGurk og Sigvarts kone Karoline Krüger en del av æren for. Det er uansett Sigvart Dagsland selv som er hovedarkitekten. Det er også han som dels hvisker, dels roper ut, sine meninger, følelser og lengsler, med en stemme og personlighet som virker som skapt for nettopp det.

Det er heller ingen selvfølge at en artist er så til de grader jordnær og ærlig, og går så rett på sak som Dagsland her gjør.

—  Olav Solvang

For eksempel i tittellåten, hvor sangeren våkner opp til en helt vanlig dag, med dens faste rutiner: «Mer kaffe?» «Ja, takk!» Før man går hver til sitt? Det er da ropet kommer, fra dypet i sangeren: «Kan du se meg?» «Kan du høra?» «Er du med meg?». Elefanten har allerede flyttet inn i rommet.

At Sigvart Dagsland behersker ballader og salmer, er gammelt nytt. Jeg har tidligere ikke vært like begeistret for opp-tempo-låtene hans, de mer rocka tingene, hvor formidlingen har virket litt anstrengt. Men sannelig: På «Nå skjer det!» gir han – etter en rolig introduksjon – full gass! Blåser en lang marsj i å synge pent, virker det som, og da fungerer også rockeren Dagsland! Og ikke bare på den låten.

[ Så du Karoline Krüger utfordre Jussi Björling i Vårt Lands salmedugnad? ]

På «Dinosaur» kler han seg naken. Virker nesten hudløs: Han var «stolt og stram og hadde roen», men så raste det: «Ver hos meg, og hold meg fast!»

Sammen med koret blir det et tankevekkende og vakkert opprop til – ikke bare Sigvart Dagsland – men et helt folk. Det er mange som sliter nå, både gamle og unge. Det rapporteres om lange køer hos psykologene. Det er mange elefanter, til og med dinosaurer, i rommene. Men sammen er vi sterkere, ifølge siddisen som bor i Bergen. Vel og merke hvis vi våger å være ærlige med hverandre. Funker det ikke, ja så «Prøva ein gang te!», som er tittelen på en annen – og funky – låt.

Da kan det også hende nok en tittel går i oppfyllelse: På «Endeleg heil» får omsider freden fylle sjel og sinn, takket være nettopp en god venn. Sannsynligvis også takket være at Sigvart Dagsland selv har kjent på både fysiske og psykiske smerter, for på seg selv kjenner man også andre!

[ Forlag tar selvkritikk for manglende jødisk historie ]

Overskudd og smil

Musikalsk prøver ikke Dagsland å finne opp kruttet på nytt. Det kan man vel si at hans store forbilde Paul McCartney fant opp allerede tidlig på 1960-tallet: En som regel enkel grunnkonstruksjon, med et solid og lett gjenkjennelig byggverk oppå.

Når det likevel ikke oppleves kjedelig eller forutsigbart, bør nok Dagslands faste tangentspiller gjennom 20 når, Torjus Vierli, som – i tillegg til å spille keyboard­ – her både produserer og arrangerer, ha sin del av æren for. Han sørger også for at det viktigste instrumentet, nemlig Dagslands stemme, aldri blir fortrengt.

Det høres faktisk at det spilles og jobbes med et stort overskudd og smil om munnen. Det virker som studioet er blitt en liten scene, for dyktige musikere som Tor Egil Kreken (bass), Øyvind Blomstrøm og Espen Tappel (gitarer), Jango Nilsen og Thomas. Gallatin (trommer), Hildegunn Garnes Reigstad (perkusjon og autoharpe).

Koristene Ingrid Kjosavik, Ingfrid Straumstøyl Råheim, Aina Økland Schøld og Karoline Krüger virker tilsvarende avslappet og på hugget.