– Muslimer må ikke lenger tie om Taliban

– Taliban må isoleres religiøst, sier Ahmad Milad Karimi.

Han er en markert samfunnsdebattant i Tyskland og har vært omtalt som en av Europas fremste islamvitere. Men da han var 13 år gammel, flyktet familien hans fra hjembyen Kabul under den afghanske borgerkrigen.

Via Russland og Kasakhstan kom de til slutt til Hamburg. Familien fikk asyl i Tyskland, og sønnen begynte på tysk skole. I dag er han professor i Kalām, islamsk filosofi og mystikk ved universitetet i Münster, han har oversatt koranen til tysk, og gitt ut en rekke bøker, fra lyrikk til fagbøker og en selvbiografi med tittelen Osama bin Laden sover hos fiskene – hvorfor jeg gjerne er muslim og hva Marlon Brando har å gjøre med det. (Herder, 2013).

– Muslimers plikt

– Ja, jeg er en hengiven muslim. Og i dag er jeg religiøst såret, sier Karimi til Vårt Land.

Forrige uke rykket han ut i tyske aviser og ba muslimer over hele verden heve røsten mot Taliban. «Hvor blir det av det muslimske skriket?» spurte han i en kommentar hos Deutschlandfunk, og påpekte at ingen uttalelser, ingen fatwaer, hadde kommet fra religiøse ledere og organisasjoner.

---

Ahmad Milad Karimi

• Født i 1979 in Kabul, studerte filosofi og islamvitenskap ved universitet i Freiburg im Breisgau. Tok doktorgrad i 2012 med et arbeid om Hegel og Heidegger.
• I dag er han professor for Kalām, islamsk filosofi og mystikk ved universitetet i Münster. Han er viseformann ved sentrum for islamsk teologi ved universitetet i Münster, leder for den internasjonale Muhammad Iqbal-forskningssenteret, og mottok i 2019 Voltaire-prisen for «Toleranse, folkeforståelse og resepekt for ulikhet» ved universitetet i Potsdam.

---

– Talibans maktovertakelse er ikke bare et politisk fenomen, men det er også en religiøs katastrofe, sier Karimi når Vårt Land spør ham om hvorfor muslimer spesielt må reagere.

Han sier Talibans eneste argument for å fronte en ideologi som han kaller «menneskeforaktende, kvinnefiendtlig, livsfiendtlig, kunst- og musikkfiendtlig» er deres islamsforståelse.

– Og da mener jeg det er muslimers plikt, altså de store muslimske organisasjonene, ligaene etc, at de ikke bare distanserer seg fra Taliban, men med klar holdning og ryggrad også tilbakeviser Talibans islamforståelse.

Jeg er en hengiven muslim. Og i dag er jeg religiøst såret

—  Ahmad Milad Karimi, filosof

– Hva kan det føre til?

– Slik kan Taliban bli religiøst isolert. Man trekker teppet bort under føttene deres. På den måten kan Taliban fratas enhver form for legitimitet, sier Karimi, men legger til at reaksjonene så langt har manglet.

– De tier. Det er en stumhet som er høy, og den bringer ulykke.

[ Bondevik: – Skulle snakket med Taliban tidligere ]

Kritisk til intervensjonen

Karimis far drev en skole i Kabul da familien måtte flykte på starten av 1990-tallet da de sovjetiske styrkene ble fordrevet, og ulike mujahedingrupper kjempet om kontrollen over landet. Noen år senere, i 1996 kom Taliban til makten.

I dag har han stort hjerte for hjemlandet. Imidlertid har han ikke bare hatt et positivt blikk på den internasjonale tilstedeværelsen, som begynte da al-Qaida angrep World Trade Center, og førte til at Taliban mistet makten i 2001.

– Intervensjonen hadde fra starten av liten interesse for selve Afghanistan, mener han.

[ – Det gir ikke mening å behandle vesten og islam som to motstående størrelser. Begge er arvinger av senantikkens kultur, sier Mark Sedgwick ]

– Etter 11. september sa USA klart at det for dem handlet om kampen mot terror. Den krigen skulle finne sted i Afghanistan, fordi al-Qaida hadde funnet ly der. Intervensjonen sammen med NATO-statene hadde – ved siden av terrorbekjempelsen – også syn for den såkalte «nasjonsbyggingen», altså å bygge opp landet, innføre demokratiske ideer og institusjoner og andre ting. Dette var likevel ikke båret av noen langsiktig, reflektert idé. Det ble satt i verk gode prosjekter, men det er ikke mulig å gjenkjenne noen struktur i dette arbeidet, sier Karimi, og peker på at det heller ikke var hele Afghanistan det handlet om:

– Det er alltid blitt snakket om Afghanistan, men de facto handlet det om Kabul og omgivelsene, Mazar-e Sharif eller Kunduz. Derfor har jeg et ganske ambivalent forhold til intervensjonen – som blir selvmotsigende gjennom måten den avsluttes på. Alt arbeid som er gjort, alle pengene som er investert, alle ofrene, som alle sider kan vise til, virker i dag som et absurd teater. Dette har ikke folket i Afghanistan fortjent.

– Hva var håpet ditt da det ble bestemt at de internasjonale styrkene skulle trekkes ut?

– Beslutningen kom som et sjokk, fordi den ikke innebar noen langsiktig tanke om fred i Afghanistan. USA besluttet en fredsavtale med Taliban, uten verken deltakelse fra den afghanske regjeringen, opposisjonen eller kvinnerettighetsforkjemperne. Avtalen stiller heller ingen betingelser til Taliban. På den måten ble landet bare overrakt politisk til Taliban. Dette er en utenrikspolitisk og humanitær katastrofe. Jeg hadde derfor ikke noe håp, men frykt for at alt ville ende i en stor ulykke. Og slik er det blitt.

Alt arbeid som er gjort, alle pengene som er investert, alle ofrene, som alle sider kan vise til, virker i dag som et absurd teater.

—  Ahmad Milad Karimi

Religionen som taper

Fra 1996 til 2001 var Afghanistan et islamsk emirat. Det samme erklærte Taliban da de inntok Kabul den 15. august i år og på ny erklærte herredømme over landet. Også da de sovjetiske styrkene måtte trekke seg ut i 1992 legitimerte store deler av opprørsbevegelsen seg med å vise til islam.

– Kan det være gunstig med en religiøst forankret stat?

– Nei. Det er en katastrofe.

– Hvorfor det?

– For øyeblikket, idet islam blir instrumentalisert for politiske formål, perverteres, skamferes og misbrukes religionen. Å bygge en teokratisk stat, slik Taliban prøver, gjør religion til et middel med makt som formål.

Karimi påpeker at statens maktbruk her blir religiøst legitimert, og anføres av en amīr al-muʾminīn. Uttrykket betyr «de troendes befal», og er tittelen Talibans leder Hibatullah Akhundzada bruker. Denne modellen gir ikke rom for en sekulære sfære. Men den gjør også religionen en bjørnetjeneste, mener Karimi:

– I motsetning til i en liberal-demokratisk rettsstat settes de normene som regulerer samfunnet sammen utelukkende av Talibans dekreter, som kun er av religiøs natur. På den måten blir verken et skille mellom religion og stat, eller mellom verdslig rett og religiøse normer antatt. Slik blir den sekulære retten fratatt enhver gyldighetsgrunn, sier han, og fortsetter:

– Ideen bak dette er at bare islam fører til politisk selvstendighet. Men dette er en islam som allerede korrumpert, fordi Talibans forståelse av sannhet blir sidestilt med Sannheten. Religiøst sett er dette en klar blasfemi.

[ Med perler som våpen mot IS ]

Mystiker

Både i selvbiografien og i intervjuer har Karimi snakket mye om sitt eget forhold til islam. I 2009 oversatte han hele koranen til tysk, han har vært omtalt som en «mystiker» og ga for to år siden ut boken I hjertet av åndeligheten i samarbeid med den kristne forfattermunken Anselm Grün. Tidligere har Karimi også gitt ut boken Hvorfor Gud ikke finnes, og likevel er (2018, Herder), som er en forsvarstale for å ta Gud på alvor, men også en advarsel mot å forveksle Gud med ens egen tanke om Gud.

– Hva kan religion by på i en politisk sfære?

– Religion kan føre oss til politisk handling, ved at vi går inn for rettferdighet, for større fred og solidaritet, ved at vi forstår oss selv som talsmenn for de undertrykkede, de fattige og trengende. Dette er viktige ressurser for islam. Men islam har ikke noe eget formål som religion for Taliban, altså noe som kan føre til moralsk foredling, åndelig fylde eller humanitære dyder. De gjør bare religionen til et middel for herredømme.

Islam har ikke noe eget formål som religion for Taliban

—  Ahmad Milad Karimi