Han tjener seg rik på andres omsorgsbehov: – Hvorfor er jeg skurken?

– Det er mange innkjøp det offentlige gjør som noen tjener på. Hvorfor er det akkurat gruppa jeg tilhører, som er skurkene? spør Karl Kristian Indreeide.

Han er sosialisten som har tjent seg rik på andres omsorgsbehov. Han eier og driver velferdsbedriften Hava omsorg, som har i underkant av 100 ansatte og som omsetter for 50 millioner i året. Indreeides blå øyne matcher den blå skjorta der han sitter i et møterom på Lillestrøm og klør seg i hodet over venstresidas kategoriske avvisning av velferdsprofitt.

Noen blåøyd tiltro til den offentlige omsorgstjenesten skal han nemlig ha seg frabedt.

– Skiller vi mellom dem som tjener penger på å skape noe og dem som tjener penger på å ha penger, så går jeg ikke med på at jeg skal være i den kategorien som ikke skaper noe.

[ Nordmenn sier nei til å la private ta hånd om bestemor ]

Fornuftig idealist?

Det var den tidligere franske statsministeren Georges Clemenceau som en gang skal ha sagt at «den som ikke er radikal i sin ungdom, har ikke noe hjerte, og den som ikke er konservativ som gammel, har ikke noen hjerne». Hvor godt den heller kyniske livsanskuelsen stemmer, kan vel diskuteres, men Indreeide er i hvert fall et godt eksempel på en som har gjennomført reisen.

I 1991 jobbet han i det offentlige helsetilbudet og drev valgkamp for Rød Valgallianse. I 2020 hadde han lønn og utbytte på 2,2 millioner kroner fra hans private omsorgsbedrift.

– Så, har du mistet idealismen eller tatt til fornuften?

– Hehe. Jeg har nok alltid vært konservativ i klassisk forstand. Man kan ikke bare tenke seg frem til hvordan et samfunn skal være, og det er visdom i hvordan ting har blitt gjort før.

---

Aktuell bok

En velferdprofitørs bekjennelser

Skrevet av Karl Kristian Indreeeide og Gudmund Skjeldal, nylig utgitt på Cappelen Damm.

Indreeide er eier av HAVA Omsorg A/S, og regner seg fortsatt som sosialist. Gudmund Skjeldal er idéhistoriker og forfatter.

---

Den politiske aksen har han riktignok ikke krysset. Selv om det er best for businessen at Høyre blir sittende, håper den venstreorienterte velferdsprofitøren på regjeringsskifte. Så hvorfor vil han da tjene seg rik på omsorg?

– På den ene siden har jeg tro på mest mulig folkestyre, sosialt eierskap og likhet, og i hvert fall ikke groteske forskjeller mellom folk. På den annen side er det min egen konkrete, biografiske erfaring … Jeg har jobbet i omsorgssektoren siden tidlig 90-tall, og sett litt av hvert.

Ikke sjelden har han spurt seg selv «hvorfor gjør vi ikke det og det og det annerledes?». Etter å ha vært ansatt i det offentlige i en årrekke, så vært kursholder og rådgiver for både det offentlige og det private, og siden blitt enerådende bedriftseier, er han klar på én ting.

– Muligheten for å få til ting, er i praksis mye større nå. Om noe ikke funker, er det mye lettere å endre kurs.

[ Hjerneflukt fra Afghanistan – eks-minister er pizzabud ]

Fikk erstatning

To som fikk endret kursen på sine egne liv etter å ha blitt overført fra det offentlige til Hava omsorg, er Lars og Jonas. De var kjernen i den såkalte Villa Eik-saken, der Dagbladet gjennom en rekker artikler beskrev hvordan to unge menn over en periode på fem år levde med tidvis uforsvarlige tjenester på miljøarbeidertjenesten Villa Eik.

Tilværelsen – preget av stor utskiftning i personalgruppen, mange vikarer, mangel på ansatte med relevant utdanning, og utagerende og selvskadende adferd som fordret mye tvangsbruk – var så kritisk at bydel Bjerke i Oslo måtte betale erstatning etter at et forlik ble inngått.

Mars 2016 grep kommunaldirektøren inn i saken og bydelen ble fratatt omsorgsansvaret. Samme høst flyttet de to mennene til en privat omsorgsbolig i regi av Hava.

I enden av en gul åker, står et arkitekttegnet hus. Her på Leirsund, en spasertur unna togskinnene og en liten kjøretur fra Indreeides kontor i Lillestrøm sentrum, bor de to mennene. Det var viktig for Karl Kristian Indreeide og resten av Hava-ledelsen at det ikke ser ut som en utpreget institusjon, samtidig som tilfredsstiller de behov som trengs.

I husets første etasje bor Lars, som har en diagnose innenfor autismespekteret. Han har såpass fremtredende vansker og utfordringer at han har krav på 2:1-bemanning, som vil si at han lever sammen med to ansatte til enhver tid – såkalte medlevere. I en seksmåndersperiode på Villa Eik måtte Lars forholde seg til 71 ansatte. I dag er totalt ti ansatte som jobber i medleverturnus for å dele hans hverdag.

Som dag og natt

I etasjen over bor Jonas. Han er på autismespekteret og har psykisk utviklingshemming, og har også krav på 2:1-bemanning døgnet rundt. Dagens to medlevere er Simen Sandbæk og Aleksander Sether, som har vært en markant del av livet hans i henholdsvis fem og ni år. Sether arbeidet også med Jonas mens han ennå fikk hjelp av det kommunale hjelpeapparatet, og beskriver adferdsendringen som dag og natt.

– Dette er ti hakk opp. Bruken av inngripende tvangsbruk er kraftig redusert. Det er stor forskjell på tidligere og med dagens medleverordning, sier Sether.

Jonas får i dag gjøre nesten alt han liker. Han beskrives som en adrenalinjunkie som elsker fart og spenning, enten det er i slalombakken, fra et stupetårn eller med en spillkonsoll. En nylig oppdaget og høyt verdsatt aktivitet, er å sette i gang vaskemaskinen. Men det er ikke klesvask som stor i hodet på ham.

På en av deres mange utflukter har Jonas og personalet hans hentet en gammel vaskemaskin på en gjenbruksstasjon. En av dem har så «tyvkoblet» maskinen så den kan settes i gang med åpen dør. Når sentrifugen er på sitt kraftigste, kaster han inn små pappkanoner, steiner og det som ellers kan lage god lyd inne i den dreiende maskinen, og hengir seg til både bevegelse og lyd.

[ Gir klarsignal for å skjerme ideell omsorg ]

Personlige egenskaper

Karl Kristian Indreeide har nylig gitt ut boka En velferdprofitørs bekjennelser, der han byr på sitt perspektiv på det han driver med, og argumenterer for at offentlig eierskap ikke er noen garanti for god velferd. Han sier han vil «endre på alt som er feil» med det offentlige.

– Jeg tror det er Zapffe som definerer den ekte tragedien som at det du gjør for å hindre at noe skal skje, er det som fører til at det skjer.

Han antyder at tungrodd byråkrati og en overdreven opptatthet av visse former for kvalitetssikring, er en hemsko på kvaliteten det er ment å føre til. Noe av det velferdsprofitøren verdsetter høyest, er effektivitet («det er betydelig kortere vei fra idé til gjennomslag») og friheten til å ansette dem han selv vil («greia med å ha sin egen bedrift er at du kan samarbeide med de jeg mener kan gjøre en kjempebra jobb»).

– Meningen med vernepleierutdanningen er at folk skal bli spesielt godt kvalifisert til å gi tjenester til de gruppene vi jobber med. Hvordan kan man gå på skole i tre år for å lære et fag, og så kan det være sånn at det er litt femti-femti om de gjør den jobben bedre enn en ufaglært, spør han.

– Du mener det er femti-femti?

– Det er kanskje å ta i litt, da. Men for å si det sånn: Hvis jeg kan velge mellom en som bare har jobba som fotograf, men som har de rette personlige egenskapene, og en som har treårig utdanning, men som ikke har de rette egenskapene … Da er valget enkelt.

Omsorgisme

– Så når det kommer til å sette «brukeren i sentrum», mener du dere går lenger enn det offentlige?

– Ja, og jeg tenker i hvert fall at vi har muligheten til å lenger. De har fått tjenester i det offentlige tidligere. Vi har ikke oppsøkt det offentlige og sagt «han brukeren skal vi ha, så vi kan tjene penger på ham». Det offentlige tar kontakt med oss og spør om vi kan ta over. Tar vi på oss nye oppdrag, er det fordi det kommer en henvendelse.

– Det er sånn man kan bli litt snurt for. I det ene øyeblikket heter det «dere må hjelpe oss», i det neste øyeblikket «din grådige jævel».

Han kaller det omsorgisme, fenomenet han mener tynger den profesjonelle omsorgen, både privat og offentlig. I korte trekk beskriver det hvordan higet etter å signalisere omsorg, står i veien for faktisk omsorg. Han mener en bedømmelse av hvordan omsorgsyteren jobber fremfor hvordan den omsorgstrengende har det, leder til et behov for å vise at man bryr seg og vise at man har faglig kompetanse.

– Når den ideen om hva det er å være en profesjonell omsorgsarbeider står i veien for omsorgen, da har vi en ekte tragedie som det norske samfunnet bruker vanvittige ressurser på. Det er litt karikatur, men jeg har sett den karikaturen. Vi kan godt snakke om profitt-fri velferd, men det hadde vært fint med en omsorgisme-fri velferd, også.

[ Da morfar ble dødssyk, skjønte moren at sønnens verden snart ville revne ]

Butikk, ikke hjerte

Boka er et forsøk på å forklare for 20-årige Karl Kristian «hvordan dette henger sammen». For samtidig som han bekjenner sin synder, er han ikke fremmed for å rasle litt med sablene.

– Hvis det offentlige hadde klart å realisere rettighetene til våre brukere like godt med de ressursene som blir brukt, så hadde det vært helt topp. Men i praksis er det mange ting vi kan gjøre bedre, og dette er den måten vi kan komme til på.

Samtidig mistror mange intensjonene hans. Sara Bell, fagforbundsleder i Bergen, oppsummerte kritikernes oppfatning av velferdsprofitt godt i Klassekampen i 2018: «Generelt vet vi at velferdsprofitører ikke drives av sitt gode hjerte. De driver butikk».

Indreeide erkjenner at Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken har rett når de peker på at en viktig motivasjon for privatisering av helsetjenester, er å gjøre nye områder i økonomien tilgjengelig for å ta ut profitt. Det er han langt på vei enig i at er problematisk.

Samtidig er han skeptisk til at de to partilederne skiller mellom det han selv beskriver som legitim og illegitim profitt.

– Vi må betale huseiere og underleverandører, men deres utbytte er det aldri snakk om. Flytter du det ett hakk ut er det greit. Men jo lenger ut du kommer fra den direkte hjelpen, desto mindre nødvendig er det jo?

[ Bjørnar Moxnes klarer ikke se at kapitalisme kan stemme overens med kristne verdier ]

– Undergraver skatteviljen

Sist uke skrev Klassekampen at Rødt vil sette en sluttdato for profitt i velferden. De ønsker at alle offentlig finansierte velferdstjenester skal drives ikke-kommersielt innen fire år.

– Hvis Moxnes kan garantere meg at han er like hard i kampen for klima og biologisk mangfold, som i kampen mot velferdsprofitt, så tar jeg den byttehandelen. Men den motstanderen de har skapt seg i sånne som meg … Det er lettvint og billig, sier Indreeide.

– Kampen mot velferdsprofitt er blant hovedsakene deres. Hvorfor er det så viktig, Bjørnar Moxnes?

– For det første fordi store summer som skulle gått til pleietrengende eldre, sårbare barnevernsbarn og smårollingene i barnehagen, forsvinner ut. For det andre er at vi ser at for å få ut profitt, svekkes de ansattes lønns- og pensjonsvilkår. For det tredje undergraver det skatteviljen ved at folk ser at store summer går fra fellesskassa til å bygge milliardformuer for de få, sier Moxnes.

– Hvorfor er det så galt at Indreeide driver sitt brukertilpassede omsorgssenter, uten innblanding fra utenlandske konserner, når det offentlige ikke kunne tilby det?

– Vi ønsker at mangfold av offentlige og private ideelle. Spørsmålet er hvorfor han skal ha ha profitt? Alle skal ha lønn for strevet, vi slåss for mer lønn for dem som gjør jobben. Det finnes ingen partier som støtter så mange streiker som Rødt gjør. Det finnes ingen grunn til at man må ha et kommersielt eierskap for å skape en tjeneste tilpasset brukeren.

– Innovasjonen vi har sett innenfor velferd er en voldsom kreativitet i å svekke de ansattes lønns- og arbeidsvilkår.

Ut mot venstresiden

Karl Kristian Indreeide stiller seg undrende til at den delen av venstresiden som er for komplett offentlig og ideelt eierskap, ikke er mer nysgjerrig på hva som fungerer bedre hos private aktører.

– Hvorfor slås det bare kategorisk fast at den eneste forskjellen er beriking av eiere og direktører? Der har de et svart svane-problem, i klassisk forstand. Én eneste svart svane motbeviser at alle svaner er hvite.

Han gjenfinner den samme svart-hvitt-tenkningen i Moxnes’ innvending mot at privat utbytte svekker de ansattes lønns- og pensjonsvilkår, og antyder at de ansatte undervurderes.

– Noen som jobber hos oss har bedre betalt enn de ville hatt i det offentlige, noen har mindre, og noen har omtrent det samme. Pensjonsavtalen vår er en minimumsvariant, og garantert bedre i det offentlige. Faktum er at mange som jobber hos oss kommer fra, og lett hadde blitt ansatt igjen, i Oslo, som vel er den kommunen som time for time betaler best. Jeg tror mange av dem til og med hadde vært ideologisk mer komfortable med å jobbe for kommunen. De veit vel bare ikke sitt eget beste?

– Kunne ikke dine nær 100 ansatte hatt bedre vilkår dersom du hadde hatt mindre lønn og utbytte?

– Det er jo enkel matematikk. Hvis jeg hadde klart meg med en årslønn på 450.000, ville jeg kostet bedriften ca. 630.000, som ville frigjort noen tusen til hver av medarbeiderne mine. Alt jeg forsyner meg med over minstelønn, må jo hentes et sted. Men dette gjelder vel alle som tjener mer enn minimumslønn? Hvis vi først godtar at noe profitt er legitim, og at det som kan legitimere profitten er slike ting som innovasjon, personlig risiko eller samfunnsnyttig bidrag, så har jeg akkurat like stor, eller liten, rett til å ta ut profitt eller heve høy lønn som enhver annen gründer, bedriftseier eller bedriftsleder.

– Hvorfor ber du om tilgivelse mot slutten av boka hvis du er overbevist om at du har moralen i behold?

– Noe må vi gjøre for at det skal kunne hete bekjennelser … Nei, men jeg har jo blanda følelser om dette. Vi problematiserer venstresidens fortelling, men synes ikke høyresidens fortelling er uproblematisk heller.