«Landey» er afghanske kvinners egen diktform. De korte diktene om hverdagsliv og kjærlighet, tar også opp krig og konflikt: «La oss rømme, du, min elskede / de hvitskjeggete kan ta seg av konfliktene».
Våpen
Kvinner har alltid hovedrollen og er ofte selv de som lager diktene. Demonstrasjonen Dewa deltok i, fant sted 4. august og var en markering mot Pakistans aktive militære og økonomiske støtte til terrorgrupper som fører krig i Afghanistan. Det var altså før Taliban tok over. Landey er omtalt som det ultimate våpen for dem som ellers har et begrenset arsenal.
– Det var først da jeg leste en landey at publikumsresponsen kom, forteller Dewa.
– Hva om Taliban vil forby …?
– Det klarer de ikke. Diktene er ikke skriftlige, sier hun.
– Med landey kan jeg i korthet gi uttrykk for min lidenskap. Diktene bringer fram patriotiske følelser, samtidig som de gir håp og er plaster på såret. Det finnes mange landey med budskap om å holde motet oppe og være optimist, forteller hun.
Fredsprisvinner Malala har også brukt landey: Tiden er slutt for musikk og fest / Nå er Taliban i hver krok av landsbyene.
Med boka Landey: Afghanske vers er en rekke slike kortdikt oversatt til norsk i et samarbeid mellom Dewa Wolasmal Babakarkhail, Parkha Atal og forfatteren Erling Kittelsen. Boka inneholder også flere bakgrunnsartikler.
---
Landey
- Populær afghansk poesi hvor kvinner alltid har hovedrollen og ofte selv er forfattere av de korte diktene.
- Diktene er på to linjer og kan handle om alt fra dagens konflikt til hverdagsliv og kjærlighet.
- Oversatte dikt og artikler om den litterære tradisjonen finner du i boka Landey: Afghanske vers (Hermes Forlag 2020)
- Oversettere er Parkha Atal, Dewa Wolasmal Babakarkhail og Erling Kittelsen.
- Boka inneholder landey fra lingvisten Georg Morgenstiernes (1892–1978) samling og nyere vers fra Afghanistan og fra det afghanske miljøet i Norge.
---
På Universitetet i Oslo er en av bygningene oppkalt etter lingvisten Georg Morgenstierne (1892–1978). I 1920-årene samlet han landey på den afghanske landsbygda og brakte dem til Norge. Dewas far møtte Morgenstierne og hørt ham lese: «På høye fjell hviler Guds øyne / snø lar han falle på tinden over blomstene». Flere av diktene fra Morgenstiernes samling er med i boka som en del av prosjektet Language, Legacy og Landey. LLL-prosjektet ble startet av Norsk Filologisk Institutt i 2018. Målet er også å samle nye landey-dikt blant afghanere i Norge og andre land.
Ble borte
Dewa Wolasmal Babakarkhail (53) kom til Norge da hun var 17 år gammel. I dag jobber hun som oversetter og statsautorisert tolk. Hun er mor til fire som også har fått interesse for diktene, og hun er stolt over å kunne være med på å bringe dikttradisjonen videre også til norsk språk. Det gjorde sterkt inntrykk på Dewa å møte diktene igjen i Morgenstiernes samling, etter at hun hadde vært borte fra diktningen i mange år.
– Det var min far som introduserte meg for tradisjonen. Da min bror skulle få et navn, ble det hentet fra en landey. Siden var det mine kusiner som lærte meg å lage en landey, forteller hun.
Kvinner er undertrykt, men det de sier i landey-form blir ikke tatt ille opp. Det blir hørt.
— Dewa Wolasmal Babakarkhail
Landey er en sentral del av litteraturen i pashto-språket. Diktene blir sunget og de blir lest. Innholdet er ofte sarkastisk og kritiserer tradisjonelle ulikheter i personlig frihet og kjønnsroller. Landey betyr kort, og omtales også som «kort, giftig slange». De kan bite både mot Taliban og mot Amerika. De kan også kommentere på følgende vis: «Ta pennen, la geværet være / så vi skritt for skritt kan gå i takt med landene».
[ Muren skal stoppe afghanske flyktninger ]
Lærte av kusiner
– Foreldrene mine likte dårlig at jeg ble så opptatt av landey i 12-årsalderen. Hva som var mest tabubelagt for mine foreldre, har jeg lurt på. Var det den sterke ytringsfriheten, eller det at landey ble knyttet til jenter som ikke hadde utdanning? Kusinene min gikk ikke på skole slik jeg gjorde. Kanskje var foreldrene mine redde for at det ville gå utover min skolegang, tenker Dewa.
– Hvordan forklarer du at diktene lever blant kvinner uten skolegang?
– Disse jentene kan ikke gi uttrykk for sine følelser på noen annen måte enn gjennom en «kort, giftig slange». Kvinner er undertrykt, men det de sier i landey-form blir ikke tatt ille opp. Det blir hørt. Diktene går fra generasjon til generasjon i muntlig form. De kan endres etter følelser der og da. Det er mye improvisering, svarer Dewa.
Jeg synes at landey kan gi en slags ro og stillhet i livet
— Parkha Atal
Allværsdikt
Diktene har alltid to verselinjer med henholdsvis 9 og 13 stavelser. De skal alltid ende med en av to stavelser. På norsk er det blitt enten -a eller – ene. Det forklarer forfatter Erling Kittelsen. Han har jobbet tett med de to afghanske kvinnene om oversettelsene. Få kjenner dikttradisjonene i denne delen av verden bedre enn ham. Om landey ikke er like gammel som sufidiktningen, mener han røttene går langt tilbake i århundrene. Om du skal finne noe som ligner her i landet, må det være stevene.
– Men mens våre dikttradisjoner er museale, er landey høyst levende. De blir husket som visdomsord. De forteller om det å være menneske i trange kår. Alle handlinger har en landey. Gi en afghaner et stikkord, så finner de en landey, sier Kittelsen.
[ Anmeldelse: Kittelsens muntlige poesi ligner ingen andre i vår tid ]
Dainas
For å finne en lignende tradisjon må Kittelsen peke på Latvia og deres dainas som ble samlet sent på 1800-tallet og i dag teller rundt to millioner vers. De oppbevares som en nasjonal helligdom.
– Dainas har vært levende i tusen år. Også dainas handler om menneskenes livsløp, menneskenes virksomhet, samfunnet, krigen og årets høytidsdager. Unge latviere er kanskje ikke så opptatte av dem. Det er mange slike tradisjoner som ebber ut akkurat mens vi lever, sier Kittelsen.
– Landey har ikke så mye mytisk stoff i seg som dainas. Men de kan handle om alt mulig. At folk i dag kan så mange, forteller hvor mye de betyr som en slags kraftkilde, sier Kittelsen.
Ro og stillhet
Parkha Atal har vært med på oversettelsen.
– Jeg synes at landey kan gi en slags ro og stillhet i livet. Min bestemor, for eksempel, brukte ofte landey for å formidle et budskap. Hun følte seg deretter rolig og avslappet. Da jeg kom til Norge, brukte jeg mye krefter på integrering, derfor glemte jeg gradvis landey-kulturen, forteller hun og er takknemlig for at hun fikk anledning til gjenoppdage diktene.
