Kultur

Pilegrimen Sissel (69) har gått 100 kilometer med rullator og svakt syn

PILEGRIMSVANDRING: Et utradisjonelt pilegrimsfølge har vandret fra Stiklestad til Nidarosdomen med rullator, blindestokker og førerhunder: – I dette fellesskapet er jeg ikke en byrde, sier pilegrim og tidligere slagpasient Sissel Tytlandsvig.

– Det har blitt noen vannblemmer, det hører jo med, sier pilegrimen Sissel Tytlandsvig (69).

Sammen med ti andre svaksynte og blinde har hun vandret 10 mil fra Stiklestad i Verdal til Trondheim. Etter seks dagers vandring ankommer følget Nidarosdomen, målet for pilegrimsvandringen arrangert av Kristent arbeid blant blinde og svaksynte (KABB).

Men ikke nok med det: Tytlandsvig har vandret, eller skal vi si rullet, mil etter mil med rullator.

Fra slagpasient til pilegrim

– For to år siden hadde jeg en hjerneblødning og mistet mye av balansen og synet. Senere hadde jeg hjerteklapp, fikk pacemaker og måtte begynne livet på ny, sier hun.

Tross skadene ga ikke Tytlandsvig opp drømmen om en pilegrimsvandring. Og med gode hjelpere ble drømmen virkelighet. De har bistått Tytlandsvig opp Trøndelags rullende åssider og bratte lier: To har støttet henne, én har båret rullatoren. Følget teller 22 mennesker og et knippe førerhunder. Alle har vandret og tasset opp til to mil om dagen.

– Vi begynte å trene i februar. Da KABB sa ja til å ta oss med på turen, la vi bort kaffepausene og pakket støvler og regntøy. Vi har gått hver lørdag fra elleve til fem, sier Grete Bergersen (65), ledsager og venninne gjennom fire tiår.

– Hvor henter du superkreftene, Sissel Tytlandsvig?

– Hun er dødssta, utbryter Bergersen.

– Intet er umulig før det motsatte er bevist, sier Tytlandsvig.

I Stiklestad kirke velsigner prest Gaute Aune Aurdal pilegrim Sissel Tytlandsvig

– Jeg ser nye muligheter

Pilegrimene har nettopp vært i gudstjeneste ved kirkeruinene på Tautra når Vårt Land ringer. Temaet for messen var forsoning.

– Det ble utrolig sterkt for meg. Jeg har trent og trent, strevd og strevd, og tenkt jeg skal komme tilbake til det gamle, sier Tytlandsvig.

Før hjerneblødningen var hun aktiv med frivillig arbeid, blant annet i kirken hjemme i Drammen. Nå kan hun ikke lese, og hukommelsen er dårlig.

– Så kom dette med forsoning. Jeg ser nye muligheter, at Gud kanskje har en annen vei for meg. Det er jo jeg som må ta imot hjelp nå, og det har vært vanskelig. Men i dette fellesskapet er jeg ikke en byrde. Her ser vi glede i alt, sier pilegrimen.

Tytlandsvig kaller vandringen en åndelig reise.

– Jeg har aldri opplevd et lignende fellesskap. Vi går i stillhet og bærer Gud med oss i hverdagen og livet her vi er nå, sier hun.

Syssel Tytlandsvig

Lyttet, smakt og følt

Grete Bergersen forteller at følget underveis har tatt i bruk alle andre sanser enn synet: De har kjent gresset mot huden, smakt moreller og nystekte vafler. Og de har lyttet til historiefortelleren Oddny Gumaer og sokneprest og turleder Kjartan Bergslid.

– Dette har vært en økumenisk reise der Guds kjærlighet vises gjennom historie, kunst og menneskelig omsorg, sier Bergersen.

– Blir det godt å hvile ut når dere kommer hjem?

– Vi klarer ikke hvile nå! Vi må nok ut og gå hver dag, sier Tytlandsvig.

Sissel Tytlandsvig (69) og ledsager Grete Bergersen (65)

– Ikke universelt utformet

En annen langs pilegrimsleden er generalsekretær Øyvind Woie i KABB. Han tok initiativ til prosjektet etter en samtale med KABB-styreleder Kjersti Lium, som fortalte om pilegrimsdrømmen.

– Det er der skoen trykker for folk som lever begrensede liv. Det er utfordrende å realisere de dypeste, åndelige drømmene, sier han.

Generalsekretæren kaller vandringen et pionerprosjekt, og er klar på at pilegrimsleden har forbedringspotensial.

– Leden er lite universelt utformet. Den norske kirke og myndighetene bør bruke ressurser på dette, sier han.

Han arbeider med et notat til Nasjonalt pilegrimssenter om tilrettelegging for funksjonsnedsettelser.

Det er der skoen trykker for folk som lever begrensede liv. Det er utfordrende å realisere de dypeste, åndelige drømmene

—  Generalsekretær Øyvind Woie i KABB
Førerhunden Tine på pilegirmsvandring

Puddel gikk i kloster

KABBs pilegrimer opplever andre utfordringer enn andre vandrere.

– Vi har gått i vakkert, men bakkete og gjørmete trønderlandskap med villbringebærkratt opp til halsen. Vi har hatt mange utfordringer, og har fått noen arr og riper i lakken som gjør at vi kan utvikle oss som mennesker og kristne, sier Woie.

Brennesle vokser tett langs leden, og det er få tau og gelendre, forteller Woie. Og en av førerhundene var så utmattet i solsteiken at pilegrimene sendte henne i kloster. Etter en dags hvile i klostermurenes skygger, er kongepuddelen gjenforent med pilegrimene – og klar for veterinæren.

Likevel opplever de svaksynte pilegrimene selve veien som den største utfordringen. Woie forteller at stiene enkelte steder kjennes for bratte eller trange. I dette tilfellet er rett og slett den smale vei for smal.

Men når pilegrimene kommer i mål i Nidarosdomen tirsdag kveld, er utformingen universell. Beviset på fullført vandring, pilegrimsbrevet, er skrevet med både punktskrift og latinske bokstaver.

Les mer om mer disse temaene:

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur