– Det overrasket meg å se likhetene mellom 1800-tallet – da Adrien Proust kjempet mot sott og pandemi – og vår egen tids koronadiskusjoner, sier Lothar Müller.
10. juli er det 150 år siden forfatteren Marcel Proust ble født, mannen bak den monumentale romansyklusen På sporet av den tapte tid. Men visste du at også faren hans var en berømthet?
I Proust-året 2021 har den tyske avisredaktøren, littaturviteren og forfatteren Lothar Müller gitt ut en bok som forteller om livene til både far og sønn Proust:
– Da koronakrisen begynte å prege hverdagen tidlig i 2020, kom jeg til å huske på faren til Marcel Proust, Adrien, som var sjef for det franske sunnhetsvesenet og den øverste «sott-bekjemperen» i den tredje republikken. Jeg skrev den gang en artikkel i Süddeutsche Zeitung om Adrien Proust, og dette ble kimen til en bok. Jeg fikk ideen om å lage et dobbeltportrett, forteller Müller til Vårt Land.
---
Marcel og Adrien Proust
- Marcel Proust var en fransk forfatter og kritiker, mest kjent for å ha skrevet På sporet av den tapte tid. Han ble født 10. juli 1871 i Paris, og døde i samme by 18. november 1922.
- Prousts far Adrien (1834–1903) var en ledende epidemolog og folkehelsebyråkrat under den tredje republikken.
- Han ble en av talsmennene for sosial distanse, karantene og håndvask da det franske samfunnet forsøkte å bekjempe den farlige infeksjonssykdommen kolera.
- I forbindelse med at sønnens 150. fødselsdag markeres, har den tyske forfatteren og redaktøren Lothar Müller gitt ut boken Adrien Proust und sein Sohn Marcel. Beobachter der erkrankten Welt (Wagenbach, 2021), som gir et blikk inn i datidens samfunn, og forbindelsene mellom medisinen og litteraturen.
---
Bakterieoppdagelse
På sporet av den tapte tid teller sju bind som ble gitt ut mellom 1913 og1927. Verket bærer med seg tanker om tid og varighet, og er skrevet i en sjeldent god språkdrakt. Men det forteller også mye om båndet mellom medisin og litteratur.
– Sykdom har alltid vært en nerve i litteraturen, konstaterer litteraturviter Knut Stene-Johansen, som sammen med Hilde Bondevik har skrevet Sykdom som litteratur.
[ «Typhoid Mary» ble satt i karantene i 26 år ]
Og på 1800-tallet skjedde det store ting: Det var først nå man ble klar over bakteriene, gjennom det banebrytende arbeidet til Ignaz Semmelweis, en varsler som sa fra om at legene måtte vaske seg når de gikk fra likstua til fødestua. Og ikke minst forandrer forståelsen av sykdom seg. Det som kalles humoralpateologi – der sykdom forklares med ubalanse i kroppens væsker – avløses rundt 1850 av cellulærpateologien.
Sykdom har alltid vært en nerve i litteraturen.
— Knut Stene-Johansen
Dette betyr at forklaring på sykdom hentes i cellene, sier Hilde Bondevik, som er professor i humanistisk helse- og sykdomsforskning ved UiO.
– Dette var en tid da medisinen vitenskapeliggjøres. Den blir mer positivistisk og spesialisert: De ulike fagdisiplinene utvikler seg og blir mer selvstendige. Det skjer også en rekke oppdagelser: Man får en ny forståelse av smitte, og med nye anestesimidler kan kirurgene operere på andre måter enn før.
[ Han skrev reiselitteratur som ikke skulle gi reiselyst ]
Romanleger
Som lege hørte med andre ord Adrien Proust til en profesjon som nøt stor suksess. Men ser vi spor av hans verden i På sporet av den tapte tid?
Ja, ifølge Lothar Müller, som forklarer at dette kommer til uttrykk på flere måter:
• Når Marcel Proust beskriver salongene og samtalene som pågår der, handler det svært ofte om hverdagshygiene.
• Vi møter sykdommen nevrasteni, som ved sekelskiftet var en motediagnose i borgerlige kretser.
– I romanen dukker det også opp tallrike leger. Flertallet skildres satirisk. Det er som om de har sprunget ut av en komedie av Molière, sier Müller.
[ Mannen som lærte oss håndvask ]
Romanlegene opptrer som om de var guder i hvite frakker, og noen av dem tilskrives å ha forbindelse til Jean-Marin Charcot. Han var sjef på Salpêtrière-klinikken, som på slutten av 1800-tallet var et sentrum for nevropatologisk forskning i Europa. Nettopp Adrien Proust hadde jobbet tett med Charcot og lest bøkene hans.
– I På sporet av den tapte tid, dukker det også opp et tilfelle av «fordoblet personlighet», en tilstand som Adrien Proust og Charcot hadde behandlet i fellesskap, skyter Müller inn.
Sosial distanse
Da Adrien Proust døde i 1903, kalte avisen Le Figaro ham for «skaperen av internasjonal hygiene». Han rykket med årene til topps i det franske helsebyråkratiet, og ble også en pionér i det internasjonale folkehelsearbeidet.
Dette på grunn av hans utrettelige arbeid mot kolera. Den dødelige sykdommen rammet Europa hardt i flere bølger på 1800-tallet. I møte med epidemiene førte Frankrike lenge en såkalt cordon sanitaire-politikk, som betød at man isolerte områder med smitte, og forbød reising inn og ut herfra. Men strategien fungerte ikke godt. Det ble blant annet Proust som fant fram til alternativene.
Han reiste til fjerne himmelstrøk for å lære om smittevern, beskrev nøye alt han så, førte statistikker, og forsto at bare finmaskede virkemidler kunne stanse smitten: Nemlig sosial distanse, hygieneregler og karanteneregler.
Sotter og pandemier bringer ikke bare med seg vitenskapelige teorier, men også en mengde myter og rykter.
— Lothar Müller
I arbeidet med historien, sier Müller at det har vært tankevekkende å se likhetene mellom datiden og vår tid:
– Som med Covid 19 var kolera en nykomling i Europa, og opphavslandet, India, lå i Østen – i Asia. Som med korona, ble sykdommen bekjempet samtidig som den ble forsket på. Og som i dag var ikke vitenskapsmennene fra starten av enige. Det tok to generasjoner – over et halvt århundre – før årsaken til kolera ble identifisert av Robert Koch. Sotter og pandemier som kolera og Covid 19 bringer ikke bare med seg vitenskapelige teorier, men også en mengde fortellinger, myter og rykter, konstaterer han.
«Kolera Kolera fallerallera»
Heinrich Heines korrespondentbrev fra 1830-tallet beskriver grusomhetene ved koleraen, og i 1835 skrev vår egen Henrik Wergeland dramaet «Den indiske Cholera». Likevel var det ikke mange skribenter som tok sykdommen alvorlig på 1800-tallet. Kanskje er Bjørnstjerne Bjørnsons «En pen nyttårsvise» talende. Den starter med strofen «Kolera Kolera fallerallera /Poeter let faa ak, ak, ak / I julen Diarrrhé!»
– Epidemiene og infeksjonssykdommene på 1800-tallet rammet i første rekke den fattige befolkningen, og det er ikke denne gruppen som litteratene var mest opptatt av, sier Hilde Bondevik.
[ Hva kan vi få ut av «koronalitteraturen»? ]
Dette er tydelig hos Thomas Mann, som i Døden i Venedig fra så sent som 1912, beskriver hvordan de som har ressurser kan rømme unna et kolerautbrudd i Venezia. På tross av alle advarsler blir hovedpersonen, dikteren Aschenbach, værende under epidemien. Han følger driftene sine – og må til slutt smake konsekvensene av dette.
Ingen hypokonder
Lothar Müllers boktittel kaller far og sønn Proust for «vitner om en syk verden». Men den tyske forfatteren vil ikke gå med på at Marcel Proust var et offer for sin tid, på den måten at han hadde vokst opp i et samfunn der mye handlet om sykdom og diagnoser:
– Marcel Proust var ikke innbilt syk, sier Müller, og peker på at Proust fra sitt niende leveår led av astma og flere andre sykdommer, herunder fordøyelses- og mageproblemer.
– Etter dagens målestokk har han nok bidratt til at tilstanden ble forverret, på grunn av et stadig mer utpreget misbruk av medikamenter. Men likevel deltok han så langt det gikk i samfunnslivet. Og han tok nok også mye medisiner, fordi han i kappløpet med sykdommene sine ville ferdigstille den store romansyklusen sin, sier Müller.
Marcel Proust døde bare 41 år gammel. De siste årene skrev han fra sykesengen.
Tiden er kunstneren
Gunn Inger Sture, som har tatt doktorgrad om På sporet av den tapte tid, tror vi kan få mye ut av å lese Proust 99 år etter at han sovnet inn. Hun har jobbet særlig med den siste delen av verket, der Proust skildrer hvordan menneskene aldres:
– Mange har påpekt det litt grusomme i blikket til fortellerstemmen, men samtidig – endringene blir beskrevet som arbeidet til tiden – som er en kunstner. Proust får fram den dybden som et menneske får av å leve et liv, sier Sture, og tror dette kan vekke ettertanke i en pandemitid:
– Tid og aldring er en uunngåelig dimensjon ved det å være menneske, og i forbindelse med pandemien har nok mange fått kjenne mer på dette. Når man har må roe ned og være hjemme, blir man i større grad alene med tankene sine – og man ser at opplevelsen av tiden ikke bare behøver å være at alt går så fort. Tiden kan også være lang, og denne variasjonen, og hvordan den påvirker minnet vårt, er det Proust får fram. Han utforsker tiden og minnet på en måte som er gjenkjennelig for oss – og dette er ting som selv nevrologene senere har funnet ut av, avslutter Sture.
