Kultur

Gunvor Hofmo brukte hele livet til å fortelle hva krigen var

100 ÅR: Siden Gunvor Hofmos død i 1995 har Jan Erik Vold løftet fram hennes dikt og pekt på hvordan de er farget av sorgen over Auschwitz-offeret Ruth Maier. – Jeg er vokst opp med juginga om andre verdenskrig. Jeg er ikke stolt over å være norsk, sier han.

30. juni 2021 ville Gunvor Hofmo fylt 100 år. Lyrikeren døde 74 år gammel i 1995. Ruth Maier ville ha fylt 100 i november i fjor. Hun var 22 år gammel da hun ble drept i Auschwitz 1. desember 1942. De to fikk bare to år sammen. I biografien Venn, jeg har våket stiller Jan Erik Vold spørsmålet: Gunvor og Ruth – skal de gå inn i litteraturhistorien som nok et udødelig kjærlighetspar?

– De er Romeo og Julie i en ny versjon, men i så mye mørkere farger: Den ene partneren ble gasset ihjel og brent, den andre fikk leve med sorgen i mer enn et halvt århundre. Da er vi hinsides Shakespeare. Historien om Gunvor og Ruth minner kanskje mer om et gresk skjebnedrama, sier Jan Erik Vold på telefon fra Skåne.

---

Gunvor Hofmo

  • Gunvor Hofmo (1921–1995) ga ut fem diktsamlinger mellom 1946 og 1955 og 15 diktsamlinger mellom 1971 og 1994.
  • Etter hennes død ble en stor mengde etterlatte dikt funnet.
  • Til Hofmos 100-årsmarkering kommer nå Jan Erik Volds biografi «Venn, jeg har våket», som er hentet fra hans bok Mørkets sangerske (Gyldendal 2000)

---

Bok

Verdensarv

I november i fjor markerte Holocaustsenteret 100 årsdagen for den østerrikske jøden og flyktningen Ruth Maier. Hennes åtte dagbøker ble tatt vare på av Gunvor Hofmo, og senere redigert og utgitt som bok av Jan Erik Vold. Dagbøkene regnes som en del av UNESCOs verdensarv og er tilgjengelige på Digitalarkivet.no.

Jan Erik Vold

Jan Erik Vold kaller Hofmo en av våre aller største poeter. I et kvart århundre har han jobbet med å løfte fram hennes dikt. I aller siste liten var han med på å redde den svarte sekken med hennes etterlatte papirer i 1995. Han redigerte hennes Samlede dikt (1996) og Etterlatte dikt (1997). I år 2000 var boka Mørkets sangerske klar. Det er biografidelen av denne utsolgte boka som nå gjenutgis med små endringer.

– Det var svært lite kunnskap om hennes liv. Man visste at hun hadde psykiske problemer og at hun hadde vært innlagt på Gaustad i to tiår. Ellers visst vi lite, sier Vold.

Han tror uvitenheten gjorde det lett å si at hun var «metafysisk anløpt og at livet hennes var triste greier».

– Sannheten er at hun hadde en liten familie rundt seg. Hun var ikke så kosmisk ensom som mange av diktene tydet på at hun kunne være. Jeg innbiller meg at jeg klarte å gjøre henne mer troverdig og levende.

Gunvor Hofmo

Gunvor Hofmo takket nei til alle spørsmål om intervju.

– Hun holdt seg unna. Det gjorde at man kunne fabulere om både det ene og det andre. Hofmo-familien var åpne med alle papirene hennes, mye mer enn man hadde visst. Papirene vitnet særlig om hennes sorg over Ruth Maiers skjebne. Den sorgen som farger hele forfatterskapet, visste man lite om.

‘Politikere leste ikke dikt’

10. november ble Ruth Maiers plass innviet i Oslo like i nærheten av Dalsbergstien der Ruth Maier ble arrestert i november 1942. Jan Erik Vold var blant de få som var til stede ved innvielsen. Han leste Hofmos dikt «Møte» fra 1946: «Slik en regnvåt kveldsstund/ kjenner du det er henne,/ en jødisk venninne de drepte,/ hun hvis lik de lot brenne/ sammen med tusen andres.»

Diktet er fra Hofmos kritikerroste debutsamling Jeg vil hjem til menneskene. Den kom samme år som stortingspolitikere vedtok lover som la grunnlaget for tilbakeføring av og erstatning for eiendom som hadde gått tapt eller blitt skadet i krigen. Nylig la Elise Barring Berggren fram resultatet av sin undersøkelse av disse lovene.

Hun konkluderer med at politikerne ikke evnet å ta hensyn til jødene og mener det skyldes en underutviklet forståelse av folkemordet. Det den unge poeten så og skrev om, var kanskje ikke politikerne oppmerksomme på.

Hva tenker du om at politikerne hadde en underutviklet forståelse av folkemordet samtidig som den unge Hofmo så det så klart?

– Det kommer av at de ikke leser dikt. Hofmo så det, og det ble hennes tema både i de fem samlingene fram til hun brøt sammen, og også da hun i tiden etter klarte å mobilisere det kreative i seg og fortsatte å dikte. Det er jo en fantastisk skjebne, og en heroisk innsats. Hun oppfattet det slik at hun hadde to livsoppgaver: Å skrive sine dikt og å sørge for at Ruth Maier aldri ble glemt. Hun lyktes med begge, sier Jan Erik Vold.

Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Likevel er ikke Ruth Maiers navn med i ett eneste av Hofmos dikt. Vold mener hun skulle hatt noen kritikere som så dette tydeligere enn de gjorde.

– Hva kunne det ha bidratt til?

– Da ville kunnskapen om Ruth Maier kunne blitt levende allerede i de første årene etter krigen. Man kunne ha intervjuet henne om det, for det var det mulig hun ville ha svart på. Men hun ble aldri stilt et eneste spørsmål om Ruth Maier, selv om noen visste om at det var en person med det navnet.

– Hvordan forklarer du at det tok så mange år å få utgitt Ruth Maiers dagbøker?

– Du kan kalle det manglende interesse. Det er veldig nært opp til antisemittisme. Selv hennes betrodde forlagsredaktør Sigmund Moren, syntes ikke det var en idé å utgi dagbøkene. Dette har vi lest om så mange ganger, mente han. Der hadde Hofmo uflaks siden Anne Franks dagbok var kommet et halvt år tidligere. Sigmund Moren brukte det som bevis på at dette vet vi nok om. Når en så fornuftig mann som han tar den, så viser det at det generelt var en manglende interesse for jødene som folk og som skjebne i Norge, sier Vold.

Krigsmuseet

Jan Erik Vold mener Marte Michelet har skrevet en av de viktigste bøkene de sister årene. I den anledning mener han at Hjemmefrontmuseet bør bytte navn til Krigsmuseet.

– Da kan vi begynne å snakke om andre verdenskrig i Norge. Det ligger i navnet at det museet skal forsvare Hjemmefrontens handlinger. Michelet har fått mye motstand, og det har vært rått parti. Tre akademiske historikere går løs på én frilansende ikke-historiker – og gir henne null for at hun har fått jobbe på egen hånd. Marte Michelet har gjort tolkningsfeil, som hun delvis har innrømmet. Men tolkningsfeil har også trioen gjort, ifølge Espen Søbyes nye bok Hva vet historikerne? Her bygger det opp til en krangel som aldri vil ta slutt.

– Vi som vokste opp etter krigen, merka all juginga. Det forstod vi, uten å kunne bevise noe, da vi var 12–14 år gamle. Her gjorde Norge seg til helter uten at det var dekning for det. Gunvor Hofmo er et eksempel på en som brukte hele sitt liv på å fortelle hva andre verdenskrig var.

Jan Erik Volds far, Dagbladet-journalisten Ragnar Vold, advarte mot nazismens framvekst med sine reportasjer og analysene av hva som foregikk på kontinentet på 1930-tallet.

– Han så mye av det samme som Hofmo?

– Han så det hele, og han ble heller ikke lyttet til. Noen må stå på med det de har av innsikt og ikke gi seg selv om det tar tid, sier Vold og minner om Jon Michelets utrettelige arbeid for krigsseilerne med sin romanserie.

Jeg er ikke stolt av å være norsk.

—  Jan Erik Vold

– De ble også ble utsatt for en grov urett. Det var våre uteseilere som leverte det største bidraget til at verdenskrigen vendte. Å skyggelegge dette ved å fremheve Hjemmefronten er en del av det jeg kaller juginga etter krigen. Derfor er det mye ved Norge som jeg ikke kan ta på alvor. Jeg lider ikke veldig av det, men jeg er ikke stolt av å være norsk, for å si det sånn, sier Jan Erik Vold.

Jan Erik Vold

Hofmo satte ord på smerten

Til høsten markerer Nasjonalbiblioteket Gunvor Hofmos 100-årsjubileum med utstilling, bokutgivelse og et større formidlingsprogram. I tillegg tilbys en plakatutstilling til alle landets folkebibliotek. I utstillingen Ja er det korteste ordet i verden, som åpner på Nasjonalbiblioteket 26. august, danner sju dikt innganger til ulike sider ved Hofmos liv og verk.

Tittelen på utstillingen er hentet fra en prosatekst Gunvor Hofmo skrev i 1948 om en skikkelse hun kaller «kollektivmennesket». Litteraturviter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin arbeider med utstillingen.

– Kollektivmennesket arbeider konstant med egen måte å forholde seg til lidelsen på, og blir til slutt sprengt under «fellesskapets byrde». Han skyver ikke bort, lager ingen grenser, han sier JA, for «ja er det korteste ordet i verden». Et sentralt spørsmål i teksten er: Hvor stort er til enhver tid fellesskapet den enkelte regner seg som del av og ansvarlig for, det fellesskapet vi sier JA til? Er det familien? En vennekrets? Byen vi bor i? Landet? Verden der ute, med borgerkriger, flyktningleirer, barnesoldater? sier Schjerven Mollerin.

Hofmo led store tap under andre verdenskrig, og satte ord på smerten, ensomheten og håpløsheten flere kjente.

—  Kaja Scherven Mollerin

– Hvor aktuell er Hofmo i dag?

– Teksten om kollektivmennesket bringer en etter mitt syn til kjernen av Hofmos forfatterskap. Hun er blitt stående som en av den norske modernismens viktigste stemmer. Hun led store tap under andre verdenskrig, og satte ord på smerten, ensomheten og håpløsheten flere kjente. Det er lett å glemme at det å dvele ved egen og andres lidelse, ikke bare er uttrykk for mismot, det er å si JA til et større fellesskap. Det er ikke minst denne innsikten som gjør Hofmos dikt akutt relevante i dag.

Gunvor Hofmo

Ingen hverdag

Elsa Kvamme jobber med filmen «Ingen hverdag mer» som går i Gunvor Hofmo og Ruth Maiers fotspor. Filmen skal være klar til høsten. Det er smerten i de to vennenes livsdrama som drev Kvamme til å lage filmen. Tidligere har hun laget Trikken til Auschwitz om Samuel Steinmann og den norske jødedeportasjonen.

– Filmen er en historie uten de tradisjonelle krigsheltene, men to unge kvinner som var forelsket i livet, verden og hverandre, og, som Gunvor Hofmo sa i ettertid: «Ikke visste at sånn ondskap fantes». I dag fremstår de som moderne mennesker, som kjempet for å ta vare på og beskytte kjernen i det å være menneske, men til en høy pris.

Jeg håper filmen om Hofmo og Maier vil bevisstgjøre oss på hvor farlig hverdagsrasismen er.

—  Elsa Kvammen

– At Hofmo ble gal, er ikke å underlig om man prøver å forestille seg hva som skjedde. Mennesker ble revet ut av sengene sine, og fire dager etterpå var de drept. At Hofmo gjorde det til sitt livsverk og klarte å omsette smerten til poesi, synes jeg er stort, sier Kvamme.

Hun mener historien er sørgelig aktuell med tanke på hvordan vi i dag behandler flyktninger som kommer fra tilstander vi ikke kan forestille oss.

– Jeg håper filmen vil bevisstgjøre oss på hvor farlig hverdagsrasismen er. De to utradisjonelle damene ville ha et liv sammen og se det vakre i verden og ante ikke at slik ondskap finnes. Det vet vi, og vi må skape barrierer og finne motstoffer til det. Det håper jeg at dokumentaren vil sette lys på, sier Kvamme.

Gunvor Hofmo og Ruth Maier


Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur