Festivalen ble stiftet i 1991, det er altså 30-årsjubileum i år. Året etter deltok Andsnes for første gang. I 1993 ble han bedt om å bli kunstnerisk leder sammen med Lars Anders Tomter, og han sto i denne stillingen til 2010.
– Her fikk jeg et stort nettverk, venner og flotte musikkopplevelser. Det kan ikke sammenlignes med noe annet i mitt liv, og jeg trengte det i stor grad. Jeg var bare 22 år den gangen. Risør ble unik for meg, en boltreplass der jeg fikk jobbe sammen med et stort antall musikere som jeg har hatt glede av også senere. Artemis-kvartetten, sangeren Ian Bostridge, komponisten Bent Sørensen, for bare å nevne noen. Jeg gikk på mange vis rett inn i en enormt berikende workshop.
Gründeren
Andsnes snakker varmt om de sterke personlighetene han traff, som satte sitt preg på et helt lokalsamfunn. Raskt ble festivalen profesjonalisert. Et korps av flinke og entusiastiske frivillige bidro til å utvikle og løfte, og sponsorene lot seg villig engasjere.
---
Risør Kammermusikkfest
- 22.–27. juni i Risør
- Blant musikere som medvirker er: Leif Ove Andsnes, Stein Torleif Bjella, Helene Bøksle og Kristiansand Symfoniorkester, Tine Thing Helseth, Trondheim Voices og Asle Karstad, Sondre Lerke, Kilden Vokalensemble, Nordic Voices
---
– Gründeren Bernt Lauritz Larsen gjorde en ufattelig innsats, det var noe karismatisk over ham som leder. Festivalen ble så viktig for meg og andre at vi ikke kunne tenke oss å gå glipp av den. Larsen så mulighetene, det var kvalitet i alle ledd, blant annet var supre kokker hyret inn for å servere topp mat til musikerne, som forresten ikke kunne forvente høye honorarer. Og billettprisene var lave.
Verdensstjerner
Det lokale publikum sluttet fra første dag opp om festivalen. Etter hvert spredte ryktet seg, både nasjonalt og internasjonalt.
– Kammermusikkfesten fikk tyngde. Verdensstjerner takket ja til Risør-invitasjoner, og de fant seg vel til rette i den hvite by, sammen med en gjeng unge og sultne norske musikere. Tettheten, konsentrasjonen i Risør, ga et særpreg. Risør kirke har nok ikke den beste akustikken, den kan bli noe tørr, men den er utrolig ærlig, hudløs. Intet å gjemme seg bak! Og så er avstanden mellom musikerne og publikum så liten at av og til får man en følelse av å ha dem på fanget. Noen av de første konsertene i Risør rørte sterkt ved meg, jeg tenkte at her kan man gjøre magiske ting. Fra da av var jeg solgt. Arbeidet med programmet og musikerne ga meg også mye.
[ Anmeldt: – Jeg føler meg som en idiot når jeg sier det, men Leif Ove Andsnes burde dirigere mer ]
Andsnes trekker fram de mange unge, dyktige norske musikerne på den tiden, ikke minst strykere. Risør Festival Strings ble et begrep.
Ankerfeste
– Din karriere utviklet seg raskt?
– Ja, det gikk fort, men for noen tar det enda kortere tid å etablere seg høyt oppe. Det var mye nytt å forholde seg til. Risør ble i denne perioden et ankerfeste for meg, det var nødvendig i en ellers flakkende tilværelse.
Andsnes forteller at etter hvert skjønte han og Lars Anders Tomter at det gikk an å utfordre publikum, de fikk en slags aha-opplevelse av dette, og de kunne kombinere nyere musikk med den eldre, etablerte. Fra og med programmet for år 2000 ga det veldig spreke festivaler, og det vakte også internasjonal interesse.
Familie
– Hvordan har du selv utviklet deg som musiker?
– Jeg var mer kontrollert før, nå opplever jeg større frihet på scenen. Og nå som jeg har familie og tre barn, skjønner jeg at ikke alt lar seg kontrollere. Det gir glede, ofte blir jeg berørt av enklere musikk enn jeg gjorde før, mens andre ting ikke berører like mye. Det å ha en ganske lang karriere bak seg slår ut på ulike vis, det går begge veier.
[ Kommentar: Eg er odelsjenta som ikkje tok over garden. Me er mange som ber på odelsskam. ]
Andsnes poengterer hvilken enorm omveltning livet hans gjennomgikk da de tre barna meldte sin ankomst. Da den første kom, bestemte han seg for å redusere antall konserter. Til da hadde han gjerne hatt 230-240 reisedøgn i året og liten følelse av å ha et hjem. Nå synes han det er nok med 70 konserter i året, han vil ha en base.
Hvilke institusjoner har overlevd? Hva vil all usikkerheten på grunn av viruset føre til?
— Leif Ove Andsnes
– Jeg har spilt noen konserter i koronatiden, med 20 til 200 i salen. og jeg har knyttet sterkere forbindelser med noen norske institusjoner. Dessuten har jeg fått mer tid med familien. Men jeg har savnet sterkt mitt internasjonale nettverk og intensiteten. I det siste har jeg vært litt sliten, det blir mye øvelser, og det er godt å kjenne på. Men mange musikere har slitt tungt i denne tiden, så jeg er usikker på hva som møter meg når jeg igjen kan reise mer. Hvilke institusjoner har overlevd? Hva vil all usikkerheten på grunn av viruset føre til?
Før og nå
– Hvordan er din spillestil nå, i 2021, sammenlignet med 1991?
– Det er vanskelig å si. Jeg var veldig ærgjerrig, hadde mye på hjertet. Intet sier at jeg er en bedre pianist i dag, men jeg vet mye mer i 2021 enn jeg gjorde i 1991 og tror jeg har en riktigere intuisjon overfor musikken. Det føles på en måte som to ulike innstillinger.
– Og nå har du din egen festival i Rosendal.
– Ja, da jeg sluttet som kunstnerisk leder i Risør i 2010, trengte jeg å konsentrere meg om noe annet. Men jeg hadde vel dette festival-genet i meg som gjorde at jeg etter noen år ble trukket inn i Rosendal. Folkene der spurte meg om å lage en slags festival, og det hadde jeg lyst til. Jeg har bygd mye på det vi gjorde og det jeg lærte i Risør, sier han.
Risør kirke
Så er Andsnes tilbake i Risør kirke og forteller hvordan den vakre og særegne Den Hellige Ånds kirke har et aspekt av teater over seg, med intimiteten, den fortettede stemningen, publikum som henger «over galleriene som drueklaser», de sterke fargene, maleriene.
– Kirken er helt spesiell og gir mye til en musikk som er skrevet for de små rom. I Risør opplever man ikke bare den skjønne samklangen i et kammerstykke, men også ruheten. Mange kirkerom fremhever bare det skjønne, men det er like mye friksjonen, det fortettede uttrykket, som skaper de store kvalitetsopplevelsene. Dette er et godt sted å spille!