Leif Ove Andsnes spiller en tung Mozart, hvor alt er betydningsfullt

Den som skriver om musikk er aldri helt objektiv, selv om han eller hun kan gi inntrykk av å tro det selv. Jeg vil gjenta dette til kjedsommelighet, til den siste av Vårt Lands lesere har sagt opp abonnementet sitt.

Et eller annet sted inne i argumentasjonen er det alltid et ørlite snev av «jeg skulle ønske musikken lignet litt mer på meg». Gjenkjennelsen kommer vi ikke unna, og paradoksalt nok er den nødvendig for at dører til nye rom skal åpne seg. Det er nå min mening.

Du kan gruble deg grønn over at musikk som ikke gir gjenklang i deg, tilsynelatende gjør det i andre.

Du mistenker selvbedrag hos de andre, men døren er uansett lukket for deg.

Samtidig merker du at andres opplevelser farger over på dine egne.

Et musikkstykke høres annerledes ut når du opplever det sammen med en annen person.

Andsnes har en sjelden evne til å skape konsentrasjon i musikken, følelsen av at nå gjelder det, det som skjer nå, er viktig.

—  Tore Hegdahl

Utstråling og karisma

Noe som spiller en rolle for musikkopplevelsen, er det som har å gjøre med personlig utstråling og karisma.

Musikerne kommuniserer jo med hele seg, ikke bare med lyden de lager. Populærmusikken dyrker det åpenlyst.

Et godt eksempel er den norske stjernepianisten Leif Ove Andsnes, en musiker med både blendende teknikk og sterk karisma. Han har noe veldig sympatisk ved seg, seriøs, intelligent og beskjeden på egne vegne. Posisjonen hans i det internasjonale musikklivet er unik, det samme er posisjonen i utallige lyttende menneskers hjerter.

Desto mer fascinerende er det at hans musiseringsstil egentlig er temmelig reservert, på grensen til lukket. Du hører aldri noen virkelig fortvilelse der, ingen uhemmet glede. Det er en tett sammenskrudd musisering, som om han har gått over alle skruene gang på gang med skiftenøkkelen – og en gang til for sikkerhets skyld. Det er veldig kontrollert, det er ikke slark noe sted.

Er det følelsen av å ikke bli sluppet inn som gjør det så tiltrekkende?

---

Album: Klassisk

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes, pianist og dirigent

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical 2021

---

Uten tilfeldig fjas

Nå er det altså Mozart som står på programmet, og et nytt samarbeid mellom Andsnes og Mahler Chamber Orchestra dirigert av solisten selv, en overbevisende kombo som vi kjenner fra Beethoven-konsertene for en del år siden.

Hvordan høres han så ut, er det noen overraskelser her? Nei. Det som har vært hans styrke hittil, er fortsatt sterkt, til og med enda sterkere.

For det første en vanvittig god teknikk. Uansett vanskelighetsgrad er hver eneste tone perfekt avrundet, selv i de raskeste løp.

For det andre er spillet ordentlig gjennomarbeidet og gjennomtenkt, helt uten tilfeldig fjas, alt har retning og energi og er nøye avbalansert.

For det tredje har han en sjelden evne til å skape konsentrasjon i musikken, følelsen av at nå gjelder det, det som skjer nå, er viktig.

Svakheten er selvsagt at det uventede, det finurlige, morsomme, rørende og troskyldige, alt det som liksom er Mozart, ikke har noen plass i spillet hans.

Dette er en tung Mozart hvor alt er betydningsfullt. Andsnes har sterk evne til fokus, mindre sterk til å skape stillhet eller la noe være uviktig, slik at vi får puste. Man kan ikke få alt.

Mozartsk underfundighet

Prosjektet denne gangen – Andsnes er jo en som tenker i prosjekter – er å fokusere på to år i Mozarts virke, årene 1785–86. Mozart var 29–30 år på denne tiden. Modent for ham å være. Han døde fem år senere. Den foreliggende platen tar for seg verker fra 1785. 1786-platen kommer senere.

Dette er musikk fra aller øverste hylle, hvis du har hjerte for Mozart. De tre pianokonsertene som utgjør kjølen her (du får også kammermusikk) er alle mesterverker, fulle av overraskelser, av lys og skygge, og av den karakteristiske, mozartske underfundigheten.

Disse skeive rytmene har aldri blitt spilt bedre av noe orkester

—  Tore Hegdahl

Platen åpner med konsert nr 20 i d-moll og helt fantastisk spill fra Mahler Chamber Orchestra. Disse skeive rytmene har aldri blitt spilt bedre av noe orkester, stort eller lite. Så presist og samtidig så avslappet, så fullt av spilleglede. Og slik spiller de fakta meg på hele platen. Veldig fargerikt.

Når Andsnes kommer inn er selvsagt alt på stell, men spillet hans mangler helt lettheten og rikdommen i uttrykket som orkesteret har. Klangen er veldig god, men det er den samme veldig gode klangen hele veien, og ikke egentlig forskjellige klangfarger. For eksempel er skalaene, som det er så mange av hos Mozart, perfekt men helt uniformt spilt, som hos fingerøvelsenes konge.

Det er ikke gøy med skalaer i Andsnes’ univers.

Får deg til å le av glede

Det er på en måte to ulike tilnærminger som møtes på platen: Det sjeldent livlige spillet til orkesteret og det tett kontrollerte spillet til Andsnes. Kontrasten mellom dem kan oppleves mange steder.

Etter den veldig velspilte og dønn seriøse solokadensen i siste sats av d-moll-konserten (alt her er velspilt og dønn seriøst) kommer orkesteret inn med løs-snipp-spill som får deg til å le av glede.

Eller det vidunderlige stedet på slutten av samme sats, hvor temaet endelig kommer tilbake igjen etter mye frem og tilbake, men nå veldig svakt, et sted hvor det nok har hevet seg en del øyenbryn i 1785. Her spiller Andsnes ganske enkelt i en litt svakere versjon av sin allround-klang, mens orkesteret sitter ytterst på stolene, det er såvidt de berører instrumentene.

Det er tallrike slike eksempler på hvor mye lenger orkesteret går i farger, poesi og humor.

Skalaene, som det er så mange av hos Mozart, er perfekt men helt uniformt spilt, som hos fingerøvelsenes konge. Det er ikke gøy med skalaer i Andsnes’ univers.

—  Tore Hegdahl

Leif Ove Andsnes har spilt inn denne konserten en gang før, for tyve år siden, med Det Norske Kammerorkesteret, og det er veldig interessant å sammenligne de to versjonene. Han har selv i et intervju fortalt om gjenhøret med denne platen, og om hvor dårlig han likte spillet sitt fra dengang.

Vel, det er mer helstøpt nå, det er det. Han har strammet skruene betraktelig. Det er mer vilje i spillet, mer kjerne i klangen. Det er dønn solid.

Andsnes har alltid gitt en viss følelse av å sitte i en Mercedes, og det er en dyrere modell nå enn for tyve år siden, tyngre, flere hestekrefter, mer påkostet i alle ledd, bedre seter. På den annen side var spillet lettere dengang, litt mer tilfeldig. Det var spilt med en åpnere hånd. Men altså, «bedre» nå. Something’s lost but something’s gained, som Joni Mitchell så vakkert sier.

Hva har vi musikken til?

I sum er dette en god plate og en viktig utgivelse.

Musikken er fantastisk og den blir fremført med en sjelden tydelighet, orkesterspillet er helt unikt og solisten spiller lytefritt. Spillet hans tilfører alvor og konsentrasjon. Es-dur-konserten er ordentlig betagende, ikke minst den langsomme satsen, med sine schubertske lys- og skygge-virkninger.

I øyeblikk tenker du nesten på Brahms. Her er Andsnes helt hjemme. Hvorfor han generelt gir så lite ved dørene, vet jeg ikke. Det høres ut som om guarden er oppe, som om musikken ikke er det fristedet den kunne vært. Hva har vi musikken til?

Something’s lost but something’s gained, som Joni Mitchell så vakkert sier.

—  Tore Hegdahl

En virkelig interessant øvelse som alle burde gjøre, er å høre på det som Mahler Chamber Orchestra har spilt inn med andre dirigenter enn ham. Det er mye å ta av, og mange store navn, men ingenting som kommer opp mot det orkesteret gjør sammen med Andsnes – som er i en divisjon for seg selv.

Lett å forstå at dette orkesteret, crème-de-la-crème, gjerne vil samarbeide med ham.

Og dypt fascinerende hvordan han klarer å hente ut av orkesteret det som mangler i hans eget Mozart-spill. Jeg føler meg som en idiot når jeg sier det, men Leif Ove Andsnes, den store norske pianisten, burde dirigere mer. Dette er ganske makeløst.