Hva skjer med krigsminnet når den siste overlevende er død?

Mattis Øybøs femte roman har fått tittelen Den siste overlevende er død. Der møter vi Jonathan som får beskjed om at faren hans, Jakob Meyer, er død. Jonathan kjente ham ikke. Han vet bare at Jakobs far Isak var jøde, og måtte flykte til Sverige under krigen.

I romanen kan vi lese at «historie er også lengsel, historie er også håp». Og han spør: «Hvor mye må man vite om et menneske før man får øye på det? Hva er nok til å få det til å tre ut av det allmenne?»

---

Mattis Øybø

• Mattis Øybø (f. 1971) debuterte i 2003 med romanen Alle ting skinner.
• Aktuell med romanen Den siste overlevende er død (Oktober forlag).

---

Tilfeldig kom Øybø over at hans egen bestefar var en av 16 politimenn som i 1943 hadde sagt nei til å skrive under på en lojalitetserklæring til okkupasjonsmakten. Han ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof. Etter krigen skilte han seg og flyttet til England.

– Jeg så ham sjelden. Han var en jeg visste lite om. Heller ikke mor var klar over at han var en av de 16. Dette ville jeg skrive om, men fikk det ikke til, sier Øybø.

[ – Kirken kunne gjort mer for jødene ]

Det som festet seg var kontrasten mellom morfarens usynlighet, og den store påvirkningen livet hans og krigen likevel hadde. I romanen er Isak Meyer den usynlige.

– Krigen var så altomfattende, hvert liv ble en skjebne. Men nettopp derfor har krigen også fått så stor innvirkning på så mange. Og ikke bare for de som levde da den pågikk. Nei, historien fortsetter å virke, selv 75 år senere.

På 1990-tallet skrev han hovedoppgave om vitnemålsberetninger fra Auschwitz. Nå ville han bruke sine kunnskaper om krigen i en annen type fortelling.

– Jeg ville ta utgangspunkt i en perifer skikkelse, involvert i en «mindre» hendelse, og så følge den, og på den måten vise hvordan krigen, gjennom en slags sommerfugl-effekt, får helt uforutsette konsekvenser lenge etterpå, og griper inn i det mest private – i ekteskapet, i seksualiteten, i selvforståelsen.

Kjærlighetsbrev

Da morfaren døde lenge etter krigen, fikk familien asken tilsendt.

– En slektning lette etter et gravsted og ble kjørende rundt med urnen i bilen. Dette bildet ble den første fortellingen i romanen, forteller Øybø.

I romanens andre fortelling møter vi et ungt par som pusser opp kjøkkenet. Under gulvplankene finner de gamle kjærlighetsbrev fra en tysk soldat til en norsk kvinne. Soldaten har vært medvirkende i denne «mindre» hendelsen som også involverte en ung jødisk mann. Konsekvensene er store for begge.

[ – Også Wehrmachts soldater var nazister ]

Øybø spør hva det betyr å befinne seg i historien. Og – når oppstår egentlig historien?

– Det er jo ikke så mange overlevende igjen til å fortelle, til å vitne. Men en konsekvens av det er også at historien står åpen for revisjon, både på gode og dårlige måter.

Oldebarnas tid

Han ser to tendenser: Mot flere nyanser og større forståelse på den ene siden. Mot forenkling og myte på den andre. Det er konsekvensene av at tidsvitnene er borte.

Ny kunnskap om krigen kommer for dagen, men den er også blitt et aktivt symbol.

—  Mattis Øybø

– Ingen kan lenger bruke egne erfaringer, utgjøre et moralsk korreks eller være portvoktere. Nå er det barne- og oldebarnas fortolkninger som skal frem. Mitt inntrykk er at det skjer i hele Europa. Ny kunnskap om krigen kommer for dagen, men den er også blitt et aktivt symbol. Du ser det for eksempel i Russland hvor Den store fedrelandskrigen fremstår som viktigere enn noen gang, som når russiske myndigheter bruker faszismebegrepet mot frigjøringsforsøk i Ukraina. Krigen er en aktiv størrelse som brukes symbolsk, også i Norge. Fra å snakke om heltene i 17-maitaler og jubileer, er vil blitt mer opptatt av ofrene.

Da Øybø studerte holocaust på 90-tallet, opplevde han en slags frigjøringstid for feltet. Krigsarkivene ble åpnet og brillene fra den kalde krigen var borte.

– Det skjedde noe viktig med blikket vårt i de årene. Det norske Holocaust ble for eksempel en langt mer fremtredende hendelse i historien om krigen. En historiker benevnte det som en «moralsk» vending. Det perspektivet er fascinerende; historiens bevegelighet, fra det faglige til det individuelle: Historien er noe vi bruker, lærer av, legger moral i, og ikke minst, tar feil av. Mine karakterer gjør i alle fall det, sier han.

Melodrama

Øybø er slått av at de største kulturdebattene her i landet de siste par årene er knyttet til krigen: Debatten om Forfatterforeningens æresrett, Marte Michelets bøker om jødenes skjebne under det tyskokkuperte Norge, Hamsun- og frontkjemper-debatten.

[ – Kirken bør øve seg på å tåle menneskers sorg ]

– Vi befinner oss fortsatt i den moralske vendingen. Vi stiller spørsmålene om hvem som gjorde rett, og hvem som gjorde galt, og i hvilken grad kan vi dømme dem? Jeg tolker det som et ønske om å frigjøre seg fra tidligere forestillinger om krigen. Skyggesiden ved det er at det også gjør krigen og Holocaust åpen for sentimentalitet og melodrama. Symbolkraften og tegnet på ondskap som Auschwitz er, er blitt en valør du kan smykke deg med. Du ser det i romantitler som Tatovøren i Auschwitz, Fiolinen fra Auschwitz og Urmakeren i Auschwitz.

Drapet på seks millioner jøder har inntatt det moralske sentrum i fortellingen om «den gode krigen».

– Vi gikk til krig fordi nazistene ville utrydde jødene. Slik er det lett å tenke. Men ingen seriøs historiker ville kunne gå god for en slik forklaring. Den stemmer rett og slett ikke. De allierte foretok seg lite, til tross for alle foruroligende rapporter om jødene, påpeker Øybø.

Engler og demoner

Han mener vi må være forsiktige med å lage symbolene våre.

– Det onde og gode er så vanskelige historiske kategorier, og minnesmerker er en dårlig måte å tilnærme seg historien på. Det knyttes så lett til en tilbeding av enten helt eller offer.

– Kategorien ond er ikke vanskelig å få øye på?

– Nei, Holocaust er den verste hendelsen i 20. århundre. Jeg synes bare vi skal være forsiktige med å lage engler og demoner. Det betyr ikke at alle er like, at alle er like skyldige. Men vi må holde rommet for kompleksitet åpent, og ikke felle for raske dommer. Hvis det finnes et sted det kan gjøres, så er det jo i skjønnlitteraturen, sier Øybø.

Vi er alle den siste overlevende. Jeg ser på det som en humanistisk påstand.

—  Mattis Øybø

Romanen har fått tittelen Den siste overlevende er død.

– Vi er alle den siste overlevende. Jeg ser på det som en humanistisk påstand. Med en hver overlevende som dør forsvinner et helt univers, utdyper Øybø.

[ – Barbarisk å betrakte Hamsun som en stor forfatter etter Auschwitz ]

– Hva slags debatt ønsker du at romanen din utløser?

– Jeg håper romanen kan vise hvordan historien lever i oss. Skjønnlitteraturens bidrag er kompleksitet og nyanser, og jeg beklager banaliteten, men livet er komplekst. Det gode og det onde faller gjerne sammen i et godt menneske. Forholdet til fedre og opphav viser seg å være mer komplekst. Og jeg tror det er helt sant, som romanens Isak Meyer sier – det er ikke for mennesket å huske.

Å glemme

Øybø innrømmer at han i blant skriver setninger han selv ikke forstår. Som denne: Det er ikke for mennesket å huske.

– Jeg tror det har en sannhet i seg. Det ligger kanskje en større menneskelighet i å glemme.

Å glemme er kanskje det mest menneskelige.

—  Mattis Øybø

– Det gikk ikke så bra da Spania ble enige om å glemme borgerkrigen...

– Det ligger en provokasjon i det at man egentlig bør glemme. Irske Edna Longley sa at vi bør sette opp et monument over glemselen og glemme hvor vi satte det. Konflikten i Nord-Irland har en så særegen historie at glemselen kanskje er eneste løsningen.

– Er det dit den norske erindringen skal?

– Det er ubetinget godt at det som skjedde med jødene er blitt en så sentral del av den norske krigsfortellingen. Vi skal ikke mot glemselen, men jeg tror at for mennesker som Isak Meyer, som kom hjem til ingenting, så var glemselen en mulighet. Å være humanist er å ha et blikk for individet og dets plass i historien. Hvis et menneske vil glemme og det er gode grunner for det, så må det gjerne gjøre det, sier Øybø.