– Kirken bør være et fellesskap som øver seg på å tåle menneskers sorg, sier Sindre Skeie.
Han preges av det han beskriver som klimasorg, men mener kirken kommer til kort når det gjelder å ivareta disse blå følelsene om den blå planeten.
– Når jeg åpner meg og forteller om sorgen over naturtap, tåles ikke det på samme måte som annen type sorg.
Langvarig sorg
En gang i blant kan Sindre Skeie nesten bli slått i bakken av hvor utrolig det er å være til. Den salmeskrivende doktorgradsstipendiaten er aktuell med den personlige boka Lysninger, der han blant annet tematiserer denne kjærligheten til skaperverket – i tillegg til den tilhørende sorgen over hvordan skaperverket forfaller.
– Det er en sorg over det vi mister og en frustrasjon over den manglende handlekraften.
Skeie minnes da han på barneskolen ble kjent med den økende drivhuseffekten, et faktum han da slo seg til ro meg at er noe de voksne kommer til å fikse.
– Etter hvert kjente jeg på en økende sorg over at dette ikke stemte, og at vi også mister mer og mer natur. De politiske handlingene står ikke i forhold til den krisen vi befinner oss i.
Nå er Skeie selv i starten av 40-årene og utgjør en av disse voksne han som niåring trodde ville fikse det som måtte fikses.
– Erkjennelsen av at jeg bør være en aktiv borger i samfunnet har blitt sterkere og sterkere. Samtidig som jeg tenker at jeg bør være en av de borgerne som er med på å endre dette, kjenner jeg på en avmakt …
[ Klimakrisen gir unge psykiske lidelser ]
Håpløst håp
For en stund tilbake var han på et møte for å diskutere hvordan menigheten hans kunne utvikle sin grønne profil. Åttesidersbrosjyren «Vår grønne menighet» skal veilede menigheter mot å bli nettopp en grønn menighet. En haug med tiltak er foreslått og hver enkelt menighet forplikter seg ved å krysse av ved totalt 25 tiltak som strekker seg fra gudstjenesteliv til innkjøpsrutiner.
Da de kom til avkrysningsboksen som handlet om å gi klima- og miljøspørsmål en plass i forkynnelse og salmer, ba Skeie om ordet.
– Skal vi krysse av den, kan ikke dette bare handle om at prester skal oppfordre til å kildesortere. Kirken trenger en dypere og mer eksistensiell tolkning av den krisen vi står i, og da må sinnet og sorgen også settes ord på, innvendte Skeie.
Umiddelbart ble han møtt med «men vi må ikke miste håpet!», en respons han mener er symptomatisk for kirkens respons på klimakrisen.
– Da står man i fare for å snakke usant, og det må man som kirke vokte seg for. Innenfor kirken sier man gjerne at man må snakke sant om livet, og hvis ikke dette er en del av livet, er ingen ting det.
Boksen ble krysset av.
Kirken trenger en dypere og mer eksistensiell tolkning av den krisen vi står i, og da må sinnet og sorgen også settes ord på
— Sindre Skeie
[ Johanne (7): Jeg skal rope for å redde jorda ]
Kristen terapi
En del av forkynnelsen i kirken har det Sindre Skeie kaller et terapeutisk-psykologisk drag. Han mener uro og bekymringer et menneske kan ha, primært forstås som indre problemer.
– Når jeg snakker om klimasorg, henger det sammen med hendelser i min ytre verden. Det er en reaksjon på ting som skjer rundt meg.
Her trekker han en parallell til profeten Jeremia, hvis varsel om babylonernes ødeleggelser av Jerusalem ikke ble lyttet til. Tidvis føler han seg i samme båt.
«De indre opplevelsene kommer av en fryktelig dissonans mellom det som skjer og det jeg mener bør skje. Det er en urett som foregår, og det kan jeg ikke slå meg til ro med. Å forkynne kun til min personlige uro, uten å ta på alvor det som forårsaker den, er i beste fall bare symptomlindring», skriver Skeie.
Han mener kirkens terapeutiske drag er et generelt trekk i samtidskulturen, men at kirken har et særlig ansvar for å unngå denne indre bagatelliseringen.
– I stedet for å se på ytre, strukturelle forhold i verden, plasserer man problemene inn i menneskets sjelsliv – og legger til grunn at det er der problemet må løses. Faren ved det er at man gjør sunne emosjonelle reaksjoner til noe sykelig som trenger behandling.
[ Togskryt og flyskam - klima gir fellesnordiske nyord ]
Stedets kraft
Den australske filosofen Glenn Albrecht har lansert begrepet solastalgi for å beskrive sorgen over miljøet og hjemstedets forandring. Sindre Skeie erkjenner at han selv har lett for å ta stedene for gitt, enten det er huset han bor i eller skogholtet noen steinkast unna.
– Mennesker legger beslag på stadig mer av jordas areal. Det har fått meg til å tenke på betydningen av forskjellige steder i livene våre.
Han mener den kristne forkynnelsen kan lede bort fra her og nå i sin betoning av en bedre fremtid.
– En del kristen forkynnelse glemmer å minne om at vi som mennesker alltid er på et sted. Det er et grunnleggende vilkår ved det å være menneske.
Han mener det er sentralt å være sansende til stede.
– Vi glemmer å ta innover oss hva som er rundt oss her og nå. I kristen tro tenker jeg det burde være grunnleggende. Hvis vi tror at Gud har skapt verden, så bør vi også tro at Gud på en måte kaller på oss i den verden som vi er i og det stedet hvor vi er.
Droppe barn
Om man vil regne seg frem til hva man som enkeltmenneske kan gjøre for å minimere sitt klimaavtrykk, er noe av det aller mest effektive å la være å få barn. Selv har klimasørgeren Sindre Skeie tre.
– Jeg tenkte mer på det før. Et barn som blir født og vokser opp i Norge, vil mest sannsynlig bli en forbruker av verste sort.
Likevel har han forsøkt å løfte blikket og gå inn i dette med en annen innfallsvinkel. I boka går han blant annet hardt ut mot Equinor.
– Det finnes ekstremt sterke interesser i verden i dag som tjener mye på at vi først og fremst ser på oss selv som forbrukere. Vi er ikke først og fremst forbrukere, men borgere. Og selv om mange har et for høyt personlig forbruk i Norge, må vi ikke la skyldfølelsen for det hindre oss i å tre frem som borgere.
– Hvis ikke er vi stilltiende med på å undertrykke oss selv og holde oss selv fast i rollen som forbruker.
