Barn filmet seg selv gjennom isolasjon

I likhet med andre festivaler var Barnefilmfestivalen i Kristiansand og daglig leder Stina Ask Mikkelsen «klare med tidenes program», men måtte avlyse da smittesituasjonen vokste i mars i fjor.

– Da ble det et veldig antiklimaks. Vi hev oss rundt og satt i gang en digital festival. Samtidig tenkte vi: Hvordan kan vi aktivere de mange barn og unge som nå er innestengt, minnes Mikkelsen.

Det ledet til kortdokumentaren #Innestengt – barn og unge i koronatiden, som byr på et ektefølt portrett av hvordan det var for mange barn da landet stengte ned.

– Vi oppfordret alle barn og unge til å dokumentere hverdagen sin og uttrykke det de følte. Det er ikke noe vi voksne har diktert, men barn som ufiltrert formidler sine følelser og aktiviteter gjennom nedstengningen, forteller Mikkelsen, som er en av filmens produsenter.

Filmen er en sammenstilling av hundrevis av videobidrag og vises for første gang denne uken under årets Barnefilmfestivalen i Kristiansand. NRK Super har kjøpt rettighetene til filmen.

Ensomheten

Hermine Svortevik Oen er en av dem som har bidratt til prosjektet. 13-åringen fra Bergen syntes egentlig den første tiden etter at skolen stenge var spennende og gøy.

– Men så begynte ukene å gå, og etter å ha sittet inn så lenge ble det utrolig kjipt og jeg kjente på ensomheten som alle andre. Det var ingen rutiner, og det ble kjedelig å bare ligge hjemme og gjøre oppgaver i senga.

Selv om en umiddelbar følelse av at «endelig er livet tilbake!» traff henne den solskinnsdagen da ting åpnet igjen, merket hun like umiddelbart at livet slettes ikke var tilbake.

– Vi kunne ikke sitte ved siden av hverandre i klasserommet og måtte vaske hender før vi i det hele tatt kunne gå inn. Det tok veldig over, og det holder vi fortsatt på med.

Selv om Netflix og fjellturer i stor grad har erstattet organiserte fritidsaktiviter og uorganisert henging med venner, er Hermine positiv og har holdt motet opp. Hun er glad hun har hatt familien sin «å henge med».

Pandemien har samtidig satt noen spor. 13-åringen synes det verste er usikkerheten, en opplevelse av at hun aldri vet når ting kan stenge igjen. Sist uke strammet Bergen inn på koronatiltakene, og en ukentlig sangtime på tjue minutter er det eneste som står i kalenderen i tiden fremover.

– Hvordan påvirker denne uvissheten deg?

– Det er litt frykt over det. Jeg kan være med noen en dag, og så kan det plutselig gå flere måneder før vi ser hverandre igjen. Det man ser frem til blir gjerne avlyst.

Feelgood

Da filmprosjektet startet i fjor, så Stina Ask Mikkelsen for seg at det ved ferdigstillelse ville være som å se tilbake på et tilbakelagt kapittel.

– Vi kunne nok holdt på mye lenger, men det er et historisk dokument fra barnehøyde fra perioden frem til 17. mai.

Mikkelsen beskriver filmen først og fremst som en feelgood-film, og mener dette er en av mange filmer som kan lages om barnas opplevelser.

– Selvfølgelig viser ikke filmen sånn alle hadde det. Det er vi klar over. Dette er ikke hele historien, men det er likevel en viktig del av historien.

Av og for barn

Det var filmskaper Marius Loland som fikk regioppdraget. Han beskriver utgangspunktet for prosjektet både som en utfordring og en styrke. Mens noen filmet veldig lite, filmet andre veldig mye. Andre så bare inn i kameraet og fortalte om dagen sin.

Det var likevel viktig for Loland å unngå det han kaller «fancy klipping».

– Vi ville bevare det rå uttrykket og vise hvordan barna oppleve det. Det har blitt en film laget av og for barn. Forhåpentligvis er det en del å kjenne seg igjen i her.

Filmen viser mye av barnas kreativitet og tilpasningsdyktighet, og er et bilde på den kollektive rastløstheten og iveren etter at noe skulle skje etter lang tid hjemme.

– Den begynner veldig positivt, og så får den etter hvert en litt mer alvorlig tone. Det tok ikke så lang tid før det ikke var så himla gøy å ikke være sammen med venner eller ikke få hjelp av læreren.

Selv om savnet og alvoret også har en plass i kortdokumentaren, erkjenner også Loland at et sentralt aspekt ved stengte skoler og lange, påtvungne perioder innen husets fire vegger, ikke har fått et ansikt.

– Det er vanskelig å finne de barna som har hatt det vanskelig og som ikke har det trygt hjemme. Vi kunne laget en egen film om dem som ikke har det bra, men det må egen dokumentasjon til.

Besteforeldre

Et av de sterkeste minnene filmskaperen selv har fra nedstengningen fra mars til mai, er et besøk hos hans kones besteforeldre.

– Barna våre to oldeforeldre som er gamle og syke, som de ikke hadde sett på lang tid. I påsken i fjor besøkte vi dem med en blomst og fikk sett hverandre gjennom et vindu. Det var rart og veldig fint.

– Så vi har savnet dem og de har savnet oss.

Loland vil ikke skryte på seg å sitte igjen som et nytt menneske med masse lærdom etter en lang periode med nedstengning og en film om det samme. Det er likevel én ting han håper vil endre seg.

– Det å være på besøk hos noen du er glad i og bare være der. Det er en verdi jeg har lært meg å sette utrolig mye mer pris på.