Fristelsen i Getsemane

Historien om hvordan Jesus ble forrådt, forlatt, fornektet, fordømt, forhånet, korsfestet og til sist begravet utgjør det lengste sammenhengende narrativet i samtlige av Det nye testamentets fire evangelier. I alle de overleverte evangelietradisjonene går de apostoliske bånd i oppløsning før Jesus korsfestes, og alle har bevart fortellingen om Peters fornektelse. Det finnes riktignok forskjeller, både innbyrdes blant synoptikerne (Markus, Matteus, Lukas), og mellom disse og Johannes. Den enkelte evangelist har, sannsynligvis både for å gjøre fremstillingen teologisk konsekvent og av hensyn til sine lesere, gjort tilføyelser eller utelatelser i forhold til de før-evangeliske kildene. Særlig gjelder dette fremstillingen av Jesus som et lidende menneske – et aspekt som alltid har stått i et problematisk forhold til dette at han samtidig sier seg å være Gud.

[ Fra Via Dolorosa til Grundtvig ]

En fryktelig avgrunn

Hos Markus står det eksempelvis at da de etter påskemåltidet var gått ut til Getsemane, tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes et stykke unna de andre, for så å gå enda «et lite stykke frem» alene, hvor han «falt ned på jorden og bad om at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig» (Mk 14,35). Hos Matteus, som her i det aller meste følger Markus, står det at han «falt på sitt ansikt», slik man legger pannen mot bakken i bønn. Begge steder går han så tilbake til Peter, Jakob og Johannes to ganger, finner dem sovende, refser dem sorgtynget, og går igjen avsides for å be.

Hos Lukas er dette blitt til at han én enkelt gang «slet seg fra dem» – det greske ordet er apespasthe som innebærer en voldsom bevegelse – «så langt som et stenkast», og knelte, eller «falt på kne», som det står i de fleste norske bibeloversettelser. Og da han ber om at «denne kalk» må gå ham forbi, blir han hos Lukas (22,43) styrket av en engel, der han hos Markus og Matteus er helt alene. Når Jesus så vender tilbake til disiplene og finner dem sovende, har Lukas, som for å unnskylde, tilføyd: «av bedrøvelse» (Lk 22,45). Her preges disiplene altså i så stor grad av engstelse og sorg over det nært forestående at de – til tross for at det vel ville vært mer sannsynlig at en slik sinnstilstand resulterte i søvnløshet ­– er ute av stand til å våke med Jesus når han ber dem om det.

Hos Johannes mangler hele denne episoden, men der er det da også en annen og langt mer suveren Jesus som møter oss. I arrestasjonsscenen er det for eksempel Jesus selv som gjør disiplene fri fra de apostoliske bånd ved å sette deres sikkerhet som vilkår for at han skal overgi seg (Joh 18,8). Lukas og Johannes forblir tause om hva som skjedde med disiplene etter at Jesus var pågrepet og tempelvaktens øre var blitt kuttet av og Jesus hadde helet det. Men både hos Markus og Matteus står det at «da forlot alle disiplene ham og flyktet» (Mk 14,50; Mt 26,56) – en hendelse som hos Markus understrekes ytterligere av det symbolske bildet av den navnløse unge mannen som først blir grepet, men så, ved å slippe taket i sitt eneste klesplagg – «et linklæde» – flykter naken gjennom hagen (14,51 f.).

[ Kirkens bymisjon holder digital langfredagsvandring ]

Hos Markus og Matteus blir lidelsesfortellingen dermed en nedstigning i en avgrunn så fryktelig at selv Jesus skal nøle da han etter hvert står overfor den helt uten menneskelig støtte. Oppløsningen av de apostoliske bånd er med andre ord tydeligst til stede hos disse to. Hos Lukas viser episoden i Getsemane oss en Jesus som er fattet og forsonende heller enn sorgtynget og engstelig – blant annet mangler utsagnet om at hans sjel er «bedrøvet inntil døden» (Mk 14,34) – men også her skinner det igjennom at disiplene neppe forsto omfanget av den prøvelsen de ble utsatt for.

Dermed ville kanskje historien, kristendommen, vært ute – hvilket den jo har vist seg ikke å være.

—  Preben Jordal

Disipler i fare

Så, i episoden der Jesus går avsides for å be seg fritatt fra det som er i ferd med å skje, står det hos alle de tre synoptikerne at han sier til disiplene – det vil si til Peter, Jakob og Johannes hos Markus/Matteus og til samtlige hos Lukas – at de må be om at de ikke kommer i fristelse. Lukas lar til og med Jesus si dette både før og etter at han går avsides (Lk 40; 46). Det dreier seg nærmere bestemt om en setning som på norsk gjerne oversettes til: «be at dere ikke må komme i fristelse» (Mk 14,38; Mt 26,41; Luk 22,40).

Det er bemerkelsesverdig at ordet fristelse her ikke anvendes om Jesus selv, som på dette tidspunktet i lidelseshistorien jo står på terskelen til forræderi, fornektelse, forhånelse, fordømmelse, korsfestelse, død – men derimot om disiplene. Det er de som oppfordres til å be om at de ikke faller i fristelse når de snart skal få se hva som hender med Jesus. I tråd med det han selv har forutsagt om det som skal komme, advares disiplene derfor her om en fremtidig prøvelse, som vi får anta nettopp består i at den enkelte disippels tro skal prøves på frykteligste vis. Jesu oppfordring til bønn antyder med andre ord at disiplene befinner seg i fare. Nå mer enn noensinne. Hvordan? Sannsynligvis fordi alt de så langt har ment å vite om Jesus og hans virke, alt de har trodd på om hvem han er, nå, under det voldsomme trykket fra ytre omstendigheter utenfor deres kontroll, er i ferd med å bli redusert til et løfte som bare synes vagere og vagere etter hvert som «timen» nærmer seg.

Apostoliske bånd i oppløsning

Disiplene skal ikke lenge etter få sin tillit til og tro på Jesus som Guds sønn og verdens frelser prøvet på mest inngående vis – og de skal mislykkes, i dette at de jo alle svikter og forlater ham når det gjelder som mest. Da han blir korsfestet, står det hos Lukas at «alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette» (Lk 23,49) – alt mens han altså spottes av folk som går forbi ham der han henger (Mk 15,29; Mt 27,39; Lk 23,35 f.). Samtlige evangelier lar det imidlertid skinne igjennom at dette er noe Jesus vet om på forhånd, eller at han i hvert fall til en viss grad har vært klar over at de apostoliske bånd vil gå i oppløsning når disiplene på denne måten presses ut mot yttergrensene for hva de kan fatte. At Jesus er Gud, som lider, lar seg nemlig ikke begripe. Det guddommelige og menneskelige må snarere – som Søren Kierkegaard skriver et sted – «troes sammen».

Jesu siste, redselsfulle utrop på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – som i overensstemmelse med forskjellene mellom evangelistene, kun finnes hos Markus (15,34) og Matteus (27,46) (Lukas har: «Far, i dine overgir jeg min ånd!» (23,46) og Johannes: «Det er fullbrakt!» (19,30)), kan få oss til å tenke at Jesus, som i kraft av å være Gud kanskje kunne ha skånet seg for denne smerten, og reddet seg selv, her tar på seg et uhyrlig ansvar ved å la de troende føle at han frivillig tar fornedrelsen og smerten på seg, for slik å la dem forstå at det samme senere også vil kunne kreves av dem.

[ Påskens drama – mellom kjærligheten og volden ]

Kunne ha vært slutten

Så hva er det da Jesus advarer disiplene om når han i Getsemane formaner dem om å be om at de ikke faller i fristelse? Hva består denne prøvelsen i? Er det dette at man som menneske i møte med kristendommens fornuftstridige kjerne alltid vil føle en grunnleggende uvisshet som ikke engang kan beroliges ved at man rådfører seg med andre? Kan det være at Jesus derfor, fordi han jo vet at de apostoliske bånd – som alt menneskelig – er skrøpelige, egentlig ber disiplene om for enhver pris ikke å slippe Gud, fordi «Gud» nå er den eneste som kan holde dem fast? Dersom det ikke var for at Kristus selv kommer disiplene i møte også her, og dét så å si fra sine egne lidelsers yttergrense, dersom det ikke var for at han underveis i sin egen lidelseshistorie snur situasjonen fra å kunne redde seg selv til heller å ville frelse dem, så måtte disiplenes svik utvilsomt ha blitt bedømt som noe av det nedrigste vi mennesker kan få oss til å gjøre. Og dermed ville kanskje historien, kristendommen, vært ute – hvilket den jo har vist seg ikke å være.

Det at oppløsningen av de apostoliske bånd er bevart i samtlige evangelietradisjoner tyder nemlig på at den hører til kristendommens helt sentrale aspekter. Troen har sin begynnelse i død, i Jesu bokstavelige død på korset for oppvigleri og blasfemi. Dette kunne utmerket godt ha vært slutten på alt han i tiden frem til langfredag kveld hadde gitt grobunn for av håp og forventning. Men av ukjente grunner har korsfestelseshendelsen og dens etterspill fungert skapende heller enn avsluttende. Ikke som et tap eller et bortfall av mening, men som en stadig fornyet kilde til tillit, håp og handling.