Åsmund Bjørnstads sjette diktsamling kommer omtrent på hans 70-årsdag. I et av diktene heter det: «Eg etterlyser ein/ konfirmasjon til alderdomen,/ ei høgtidleg handling,/ slik vi som unge blei signa/ inn i samfunnet». Konfirmasjon til alderdomen har han kalt samlingen, med undertittelen «Dikt for eldre».
– Hvor bokstavelig skal vi forstå din etterlysning?
– Jeg har skrevet ei diktsamling, ikke ei debattbok. Diktene er mitt forsøk på å orientere meg i en ny livssituasjon. De fleste mister sin arbeidssammenheng, vennene og vanene. Bortsett fra ved julekaffen, så er arbeidsplassen blitt ei stengt dør. Det er en stor overgang å bli overlatt til et fritidsliv, sier han.
---
Åsmund Bjørnstad (69)
- Lyriker og vitenskapsmann.
- Professor emeritus i genetikk og planteforedling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås.
- Aktuell med diktsamlingen Konfirmasjon til alderdom - dikt for eldre (Samlaget)
---
Hans egen overgang til pensjonisttilværelsen er ikke like brå. Var det ikke for koronaen, gir kontor og kantine ham mulighet for kontakt med kolleger fra tida som professor i planteforedling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Og fortsatt skriver han dikt. Hans bok Kornboka. Brødets og ølets historie kommer også i utvidet utgave i vår.
Ved overgangen til alderdommen er det ingen refleksjon i det hele tatt.
— Åsmund Bjørnstad
– Ungdomskonfirmasjonen forbereder deg til en ny livsfase som voksen. Ved overgangen til alderdommen er det ingen refleksjon i det hele tatt. Det er den jeg etterlyser. I det neste diktet spør jeg· «Finst det ein/ kristen, muslimsk, jødisk, hinduisk, gudlaus/ rite for aldring».
[ Åsmund Bjørnstad skrev ode til fosterteknologien ]
Morsom prosesjon
Fransiskaneren Richard Rohr har skrevet om at vi mangler en åndelig forståelse av aldring: «Heilt utan å ha fortent det, har vi fått del i ein umåteleg livsstraum som har vart lenge før oss og, får vi håpe, held fram lenge etter. Å kople seg til den straumen er den ungdomskjelda som kristne kallar evig liv».
– Det eneste konkrete eksemplet jeg kjenner, er en liten retning i jødedommen som har en ny bar mitsva (et oppvekstritual ved 13 års alder) når de er 83 år. Salmenes bok sier nemlig at vår levetid er 70 år, men fordi vi lever mye lenger, og 70 pluss 13 blir 83, er det tid for en ny bar mitsva. Det er ikke særlig utbredt, men en god ide, synes Bjørnstad.
– Jeg kan more meg med tanken på en prosesjon med hvithårede eldre i hvite kapper, tilføyer han.
Gamle trær bærer
– Sjela eldest ikkje, heter et dikt. Hva er din opplevelse av det?
– Gjenkjenning av musikk og ansikter er noe av det siste man mister. Langt tidligere kan man merke at minnet blir dårligere, uten at man kjenner seg eldre innvendig av den grunn. Det er det jeg vil ha tak i med diktet. Emil Boyson skriver nydelig at «en ældet mann/ har sanser hans ungdom ikke kjente til/ den minste ting kan tvinge ham med erindring». Det henspiller på helt andre valører enn tidligere i livet.
[ En åndshøvding er løftet ut av tiden ]
«Det er dei gamle som/ held det heile» heter det i et dikt som starter med at «Det er dei gamle trea/ som er skogen».
– I skogen har de gamle trærne en vesentlig rolle for fugler og insekter og som bærebjelker i økosystemet ved å råtne. Diktet sier at uten de gamle, er resultatet «kratt, alles kamp/ granplantinganes nålematter».
Avmaktstrening
Et av diktene har tittelen Tren deg på avmakt. Bjørnstad minner om at aldring er noe som biologisk starter i 20-årsalderen. Få vil vedkjenne seg signalene etter hvert som de melder seg, og i diktet «Den suverene senior» karikerer Bjørnstad typen som vil «gå/ ned med flagget til topps, stå/ på til det siste, må/ aldri ligge nokon til last».
– At alderen ikke merkes på oss blir gjerne framstilt som idealet, men alle merker avmakta over alt man ikke lenger kan, og overser de mange «små dødene» hele veien. Men aldringa kan ikke overses.
Aldringa kan ikke overses.
— Åsmund Bjørnstad
Bjørnstad mener det avslører samfunnet vi lever i. Alderen gjør oss avhengige av et fellesskap,
– For å sette det på spissen så har du «Mesternes mester» på den ene sida, og i den konkurransen må mange bli tapernes taper til slutt. Hele vår kultur og innstilling går imot alderdommen som fenomen. Jeg vil selv nødig bli gammel, Det er ydmykende ikke å orke lenger. Dersom en tar til seg den avmaktsfølelsen som en påminnelse, så er man satt på en skolebenk som vil vare livet ut. Men hvem er læreren?
Pensjonismens farer
I dikta møter vi flere konfirmasjonstekster som Tale for konfirmanten der sønnen stadfester at faren trer inn blant de eldre. Han ber faren om: «Måtte vi saman få mang ein god latter/ av dine som mine vrange vanar som ofte/ ergra oss verst, så vel som av dine/ nyvunne veikskapar eller gåstolens styrke.»
– Hvilke vilkår er det i dag for å dele av erfaring mellom generasjoner?
– Innenfor familien håper jeg det fortsatt fungerer. Men det å ikke være til nytte vil være ydmykende for oss alle, men delt avmakt kan styrke relasjonen.
[ Borgny Svalastog: Gud gir oss jo total frihet. ]
«Då, vakt deg for pensjonismen og kvar kvardagen driv deg!» heter det i talen.
– Hva er farene ved pensjonismen?
– En hverdag uten forpliktelser kan føre til tidsfordriv. For mange er det stilt på spissen nå under pandemien. Monotonien må nærmest stimulere til demens, sier Bjørnstad.
Alvor i siste lita
Han har stor sans for 91-åringen som oppfordret til å sende de gamle på skole så fort de er pensjonert. Slik kan man forebygge både at nettverket blir borte og den sterile tilstanden av pensjonisme.
– Vi må takke for alle de friske eldre som er aktive besteforeldre og driver mye av organisasjonslivet, men det er ikke lurt å utsette spørsmål om døden til det siste kvarteret på palliativ avdeling. Alle de små trivielle sporene av aldring, gir deg sjanser underveis til å reflektere.
[ Kielland-ulykken: Måtte gi sitt første dødsbudskap til moren ]
Dei dødes gudstjeneste er et dikt inspirert av et bilde fra Bergamo der presten får hele kirka full av kister med koronaofre i krematoriekø.
– Prestens rolle har nærmest vært usynlig i koronasammenheng her i landet. Sykepleiere og leger er helter, og med rette, men at kirkene har vært stengte, nevnes aldri i nyhetene. Det er påfallende hvor sekularisert det hele ser ut til å være. I dette diktet ber presten «for sjela som/ ikkje er registrert død».
– Dødskompetanse – hva tenker du det er?
– Det var et ord som kom til meg. Biologisk utvikling av form og organer forutsetter det som kalles «programmert celledød». Cellene som blir mellomrommet mellom tærne dør bort i en ordnet prosess. Derfor kan jeg gå. At visse celler går til grunne, er en type dødskompetanse som hører til i alle høyere organismer. Det minner om det du gjør når du skjærer vekk greiner på et frukttre for at det skal gi frukt. Når vi er borte, gir vi plassen fra oss fordi det skal bli plass til andre. Lenge før kan vi starte med å gi vekk ting andre trenger mer, «så arven rekk til alle».