Kultur

Advarer kirkene mot å lete etter korona-smutthull

PANDEMIEN: Kirkene må slutte å kreve spesialbehandling, og heller vise hvilken etikk som kan slå viruset tilbake, mener religionsfilosof.

– Kristne skal ikke lete etter smutthull, og prøve å komme unna ansvaret for fellesskapet, ved å si at gudstjenester er så spesielle at vi kan ha dem selv om det er pandemi, sier Ulf Jonsson.

Han er religionsfilosof og jesuittprest, og holder til i Uppsala i Sverige. Som redaktør for kulturtidsskriftet Signum, er Jonsson en betydelig røst i svensk offentlighet. Og mens psykologene intervjues i flokk om hvordan vi best kan takle pandemien, mener Jonsson vi snarere burde gå til filosofien: Nærmere bestemt til eldre filosofi, som tvinger oss til å se med et annet blikk både på mennesket og lovverket:

Pandemien viser at vi trenger å komme tilbake til et syn på mennesket som en enhet. Mennesket er både kropp og sjel, og vi hører også til i et fellesskap.

—  Ulf Jonsson

Naturrett

– Noe jeg mener er ekstremt viktig i denne tiden, er det som i etikken kalles common good, altså tanken om et felles gode. Dette er et begrep som har opphav i katolsk naturrett, og som har fått stor betydning også utenfor teologien. Det er noe som hjelper oss til å se at vi er del av et fellesskap. At fellesskapet både er noe som gir styrke og som innebærer et ansvar: Hver og en har ansvar for helheten. Den tanken mener jeg for alvor må løftes fram igjen i dag, sier Jonsson.

Etter at flere muterte versjoner av koronaviruset har begynt å spre seg, har europeiske land nok en gang stengt ned, som det kalles. I mange tilfeller er det snakk om sterk innskrenking av personlige rettigheter. Men individuelle rettigheter har ikke vært der siden tidenes morgen. Og i møte med pandemien, mener Jonsson vi trenger å hente fram perspektiver som ligger bakenfor moderne tid:

– Det er noe gnostisk over menneskesynet i vår tid. Det er et dualistisk menneskesyn. Dette er arven etter Descartes, som med opplysningstiden også blir en avgjørende streng i rettstenkningen, ved at man blir opptatt at at menneskets har gitte individuelle rettigheter. Denne tenkningen preger også måten vi forholder oss til pandemien på. Men pandemien viser at vi trenger å komme tilbake til et syn på mennesket som en enhet. Mennesket er både kropp og sjel, og vi hører også til i et fellesskap, sier Jonsson.

Den troen som virkelig kan bære mennesket, kan ikke være en fritidsinteresse.

—  Ulf Jonsson

---

Ulf Jonsson

  • Jesuittprest, sjefredaktør for kulturtidsskriftet Signum og professor i religionsfilosofi ved Newmaninstiutet, Uppsala.
  • I Sverige er Jonsson kjent som en aktiv samfunndebattant, og han er styreleder for stiftelsen Utrikespolitiska samfundet, som står bak Utrikespolitiska institutet i Stockholm.

---

Nytt momentum

Men Jonsson ser også tegn til at disse tankene i dag er i ferd med å gjenoppdages av sentrale motbevegelser. Han nevner spesielt klimadebatten, der blant annet pave Frans’ encyclika om klimaspørsmål Laudato si, gir ny drakt til gamle ideer:

– Han snakker her om at det finnes en verden som er gitt, altså skapelsen, som vi mennesker kan oppdage og som vi har et ansvar for. Og det er få tekster om klimaspørsmålet som har fått et så stort gjennomslag i verden som Laudato si.

Dette viser dessuten en annen streng i kristen tenkning: Troen på at skapelsen helbredes, og at mennesket deltar i denne prosessen, som Guds vingårdsarbeidere. Altså en utviklingstanke, som teologene i en lang periode har vært tilbakeholde med å akseptere, bemerker Jonsson.

Til en viss grad blir vi tvunget til færre opplevelser. Men vi er samtidig dårlig rustet til å leve uten dem.

—  Ulf Jonsson

---

Naturrett

  • Naturretten går tilbake til Aristoteles, men det er særlig i middelalderen at den utvikles, med Thomas Aquinas som en nøkkelfigur. Grunntanken her er at det finnes noen normer i verden som ligger forut for de lovene som menneskene har skrevet ned.
  • Thomas Hobbes og John Locke gir denne tanken en politisk twist på 1600-tallet, og legger på den måten grunnlaget for det som vi kjenner som menneskerettigheter.
  • Her i Norge har Henrik Syse forsket på denne overgangstiden, og har beklaget hvordan naturretten, med tiden er blitt glemt og underkjent både innen juss, filosofi og teologi.

---

Opplevelseskultur

Men selv om det finnes slike verktøy å møte pandemikrisen med, stiller vi i dag svekket: Jonsson peker på at vi de siste par-tre tiårene er blitt ekstremt opptatt av opplevelser. Han kaller det en opplevelseskultur, der vi oppsøker konserter, fester, restauranter og stadig nye feriedestinasjoner. Også digitaliseringen hører til: Vi ser verden gjennom utallige nettsider, apper, bilder, memes, tekster.

– Dette gjør noe med oss. Det forandrer vårt syn på livet. Hvis vi konsumerer happenings får vi en annen holdning til livet enn hvis vi selv må gestalte livet. Det som skjer, er at vi er blitt mer passive.

– Så hva skjer med oss når samfunnet stenger ned?

– Til en viss grad blir vi tvunget til færre opplevelser. Men vi er samtidig dårlig rustet til å leve uten dem. Mennesker før i tiden tror jeg var mer beredt til å akseptere en grå hverdag der det ikke skjedde noe. For oss er det nesten noe skammelig ved det.

– Da er man ensom?

– Ja. Men det er noe usunt ved det at mennesker hele tiden må stimuleres. Vi trenger iblant å møte oss selv gjennom å stenge av for inntrykk. Da oppdager vi at vi har en tomhet i oss. Den er mange redde for. Men vi glemmer at den også blir en vei til å forstå livet, og til ny rikdom. Jeg tror det dessuten kan gjøre oss mer sensible for gudsnærværet.

– Kirken lever jo ikke i et vakuum. Preger dette også måten man tror på?

– Ja. Det finnes de som nærmest konsumerer retretter og åndelig litteratur, og det finnes ikke minst en risiko for at kirken fremstiller troen som et alternativ på et marked. Det er en misforståelse. For den troen som virkelig kan bære mennesket, kan ikke være en fritidsinteresse, det må være et grunnlag, en holdning, en forståelse av hele livet.

Vi er nødt til å se at troen ikke bare har med individet å gjøre. Vi bærer et ansvar for å agere ansvarlig av hensyn til hele skapelsen.

—  Ulf Jonsson

En motbevegelse

Og dermed sender Jonson en utfordring til kirkene i koronatiden:

– Vi er nødt til å se at troen ikke bare har med individet å gjøre. Vi bærer et ansvar for å agere ansvarlig av hensyn til hele skapelsen. Mennesket er skapt som en forvalter av skapelsen, og det betyr at vi også har ansvar for andres helse.

Som jesuitt er han også prest. Og han forteller at det som har opptatt ham mest de siste månedene, er helt konkrete spørsmål knyttet til for eksempel avvikling av gudstjenester. Han sier han ikke er imponert over «den svenske modellen», der myndighetene har siden starten har spilt en mer tilbaketrukket rolle. Med tiden har også Sverige strammet inn, og i dag er det mulig å samles åtte til gudstjeneste.

Både viruset og klimakrisen har vist oss begrensningene i en for individualistisk orientert etikk, mener Ulf Jonsson.

Jonsson sier det kan være gode argumenter for å tillate flere hvis lokalene er store, og foreslår at man kunne bruke maske underveis, og droppet allsang. Men det er også andre perspektiv som må ha plass:

– Hva skjer på kirkebakken, når folk blir glade for å treffes igjen og glemmer seg bort? Da kan alle tiltakene vise seg å være bortkastet. Det jeg har grublet på de siste månedene, er hva som klokt og rett å gjøre – både i kirken og i samfunnet: Som kristne har vi et ansvar overfor storsamfunnet, samtidig vil mange ikke bare stenge ned og la all virksomhet opphøre. Det mange vanskelige avveininger som må gjøres, og beslutningene må tas raskt siden situasjonen hele tiden utvikler seg, sier Jonsson.

Åndelig trening

Det vi trenger mer enn noe, er dømmekraft. Jonsson løfter nå fram en gammel kjepphest for ordenssamfunnet han hører. Jesuittordenen ble grunnlagt på 1500-tallet av Ignatius av Loyola – han hadde bakgrunn fra militæret, og skrev de såkalte Åndelige øvelser, som nettopp er et slags treningsprogram i å skjelne det gode fra det onde, og dermed kunne fatte krevende beslutninger.

– Dømmekraft er uhørt viktig, fordi problemene samfunnet står i, er så enorme. Det gjelder både pandemien og klimakrisen. Og kristen tro mener jeg at byr på mange ressurser for å utøve god dømmekraft: Den hjelper oss til å se hva som er viktig i verden, at vi har ansvar overfor Gud og hverandre, at mennesket er skapt i Guds bilde og til hans fellesskap. Dette gir et hierarki som vi ikke kan se bort fra, og det kan hjelpe oss i konkrete valg i hverdagen. Vi må forsøke å handle så klokt som mulig, ut fra den kunnskapen vi har, og vi må være lydhøre og ta inn andres synspunkter. Og jeg må si: Som kristne skal vi ikke lete etter smutthull, og prøve å komme unna ansvaret for helheten, ved å si at gudstjenester er så spesielle at vi kan ha dem selv om det er pandemi. Vi må akseptere at vi må begrense aktiviteten, og heller lete etter nye veier.

I blant må man gjøre radikale ting, men man skal ikke la seg lede av overdreven redsel.

Pesten i Milano

Igjen kan vi lære noe av 1500-tallet, mener han. På 1570-tallet befant Milano seg i en dyp krise. Først slo avlingene feil og byen mistet store inntekter, deretter brøt en alvorlig pest ut. Sykdom og økonomisk krise løp hånd i hånd, og mens den politiske ledelsen rømte fra byen, sto den lokale biskopen, Karl Borromeus, fram som en lederskikkelse.

Han brukte kirkens økonomiske armslag til å hjelpe syke og fattige, og forsto raskt at de smittede måtte skilles fra de friske.

– Han sørget også for at man sluttet å feire gudstjenester i kirken. I stedet feiret de enkle gudstjenester utendørs, der folk kunne se på fra vinduene sine. Den gang var ikke den medisinske kunnskapen så stor, men biskopen gjorde avveininger så godt han kunne, og etterhvert lyktes de å få bukt med pesten.

Pierre Mignard har fremstilt Karl Borromeus som deler ut nattverd til dødssyke ofre for pesten i Milano i 1576. Pesten slo ut flere byer i Nord-Italia.

– Se på fruktene

– Hvilke råd er det Ignatius gir for å ta vanskelige beslutninger?

– Det er mange kriterier, men det grunnleggende er at man må tenke langsiktig på hvilket gode som kommer ut av noe, og at man må ta hensyn til alle kjente aspekt. Iblant må man gjøre radikale ting, men man skal ikke la seg lede av overdreven redsel. Det overgripende her, er likevel akkurat tanken om at Gud helbreder skapelsen, og at vi skal være instrument som bidrar til dette.

– Og dernest, når man har tatt en beslutning, skal man se hvilke frukter det gir. Hvis jeg for eksempel begynner å være mer fysisk aktiv, eller bestemmer meg for å ta bedre vare på et medmenneske, skal jeg etter 2-3 uker ta en fot i bakken og be over dette, og se hvilke frukter dette har gitt. Da kan jeg vurdere om dette er noe jeg skal gå videre med. Til sammen mener jeg dette er metoder som gir god hjelp til å fatte beslutninger. Også i denne tiden.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur