Kultur

Sumaya Jirde Ali: – Jeg må ikke miste mine beste år på Facebook-debatter og skyttergravskrig

I Sumaya Jirde Alis nye diktsamling tar hjemløsheten plass som et organ i flyktningens kropp. – Jeg kjenner mange flyktninger som aldri slår seg til ro. Livet starter ikke.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Sumaya Jirde Ali har skrevet sin tredje diktsamling – Når jeg ser havet, slokner lyset. Der møter vi båtflyktningen Samira som kjenner «lukten av hav i neseborene, ørene, neglene», og i diktet «Havet» sier hun at «dette er en manual for hvordan å dø».

Samira sier det, ikke Sumaya.

– Det er første gang siden jeg begynte å skrive at jeg ikke skriver om meg selv. Det har vært veldig spennende. Jeg har vært veldig utleverende og sårbar i alle disse årene. Distansen som har fulgt med det å skrive fram et helt nytt menneske har vært veldig interessant og morsomt. Men også sårt. Jeg har forsøkt å skrive en melankolsk og egentlig pessimistisk samling.

Hjemløsheten herjer

– Hvorfor det?

– Fordi det er en kommentar til forestillingen om at i det flyktningen når en trygg havn, har tak over hodet og mat i kjøleskapet, så faller alt på plass og så skal livet starte. Da glemmer man at hjemløsheten herjer i kroppen. Den er nesten som et organ. Jeg kjenner mange flyktninger som aldri slår seg til ro. Livet starter ikke. De eksisterer, men lever ikke. Det kommer av den hjemløsheten og den melankolien de bærer på, som om den er et barn. Enkelte ting gir aldri slipp. Det er spor som aldri blir borte.

Det er første gang siden jeg begynte å skrive at jeg ikke skriver om meg selv. Det har vært veldig spennende.

—  Sumaya Jirde Ali

– «En tid selv diktet ikke kan bære», sier bestemor i diktet. Er det den tida?

– Diktet «Venterom alltid venterom» beskriver den tilværelsen. Samira flykter, er i båten, i havet, blir reddet, venter og vet ikke hva hun venter på. Ventingen omsvøper hele hennes eksistens. Så kommer hun fram til Bodø, og selv der må hun vente, ikke bare på terapeuten, men på livet. Livet starter ikke.

I vinden

I boka Ikkje ver redd sånne som meg fra 2018 fortalte hun om 13-åringens identitetskrise og sine heftige år som ung samfunnsdebattant. Året etter trakk hun seg tilbake fra den offentlige ildlinja der hun var opptatt av som hun sier «å representere og tilføye nyanser til fastlåste debatter».

– Da 2019 startet, sa jeg til meg selv at nå skal du bare leve som student, være ung og dum, du skal ikke måtte ta alle disse kampene. Nå kjennes det deilig å snakke om diktene og være i vinden som poet. Jeg må ikke miste mine beste år på Facebook-debatter og skyttergravskrig.

---

Sumaya Jirde Ali (23)

  • Student, lyriker og samfunnsdebattant
  • Født i Somalia. Kom til Bodø ved familiegjenforening som sjuåring.
  • Aktuell med diktsamlingen Når jeg ser havet, slokner lyset (Aschehoug)

---

Jirde Ali

Gebrokken

«Selv språket halter» heter det i diktsamlingen, og i Morgenbladet skrev Ali nylig en tekst om et overgrep som rammet henne: «Jeg skriver for å fortelle meg selv at det ikke var min feil. Jeg skriver fra et sted i meg, et sted der det gebrokne ikke er svakt.» Ordet gebrokken er også med i diktene. Hun forteller om hvordan det var da hun skulle hjelpe sin mor med å lære norsk.

– Mamma som har lært meg alt. Plutselig er rollene byttet om. Det er fortsatt sårt å tenke på et voksent menneske som blir barnliggjort, som blir en annen i det nye språket. Vi ser på det å ikke beherske et språk som noe svakt og uferdig. Vi mister mye når vi stigmatiserer folk for å ha en aksent eller si feil ord. Det gebrokne er ikke stygt, ikke svakt. Jeg synes det er modig.

Poetenes land

– Du skriver «en ting er sikkert: morsmålet flyktet ikke med meg». Hva ligger bak?

– Du tar språket gradvis til deg, som når fantasien din utvides av at du leser forskjellige ting. Det samme skjer med språket når du kommer til et nytt land. Samira sier at språket flyttet ikke med henne fordi det blir noe nytt og annerledes i møte med det nye landet og det nye språket. Det merker hun kanskje først når det er for seint. Vi kan ikke kontrollere det vi påvirkes av. Jeg synes på en måte det er bra, for det er det som gjør oss til sammensatte mennesker.

– Skriver du dikt på somalisk?

– Nei, men Somalia kalles jo «the nation of poets». Dikt eller gabay er en veldig sterk tradisjon også i harde tider der klanene møttes og prøvde å løse konflikter ved å resitere dikt gjennom det du kan kalle poesi-battles.

– «språket åpner seg, etterlengtet forløsning» og i et annet «på et blunk blir språket mitt det som før falt» – er det en opplevelse du deler med Samira?

– Det er så mange verdener som åpner seg når du behersker språket. Mye av det skjer i det ubevisste, og når du blir deg det bevisst, er det som om det skjer på et blunk. Når du oppdager og forstår et nytt ord, hører du ordet overalt. Slik kan det være med en lukt av noe nytt også; når du oppdager lukten, kan nye verdener åpnes.

Mormor

– Fortell meg om bestemor.

– Ååå – bestemor er faktisk inspirert av min egen bestemor.

– Ellers hadde du ikke kunnet skrive som du gjør.

– Hva mener du, kan man ikke dikte?

– Jo, men hun er så barsk og rå. Det må være noe erfart.

– Jeg skriver om den samme bestemora som selger bensin i en roman jeg holder på med. Det er bestemora mi i havnebyen Marka i Somalia, byen der jeg er født. Bestemora symboliserer hjemlandet, og det er opp til leseren hva hjemlandet er. Bestemora hvisker gabartey, som er somalisk og betyr jenta mi.

– Jeg må få fram den dragkampen som er veldig typisk i et menneske som har en fot i en kultur og den andre i en annen. Bestemora opplever det som et svik at Samira har flyktet.

Det gebrokne er ikke stygt, ikke svakt. Jeg synes det er modig.

—  Sumaya Jirde Ali

Hvite netter

– Du skriver om «en uredd og lang midtsommernatt». Hva er det for deg?

– Det er Bodø om sommeren når himmelen er hvit, og det er som det er fred i lufta. Tida står så utrolig stille. Det tror jeg det var godt for Samira å oppleve. Midtsommernatta gir henne en ro hun ikke har kjent på. Hun befinner seg i et helt nytt og merkelig landskap, som er fint på en underlig måte, en måte hun ikke trodde var mulig.

Sumaya Jirde Alis plan er nå å skrive sin bachelor i sosialantropologi om yte- og gjenytelsesaspektet ved det å gi hverandre gave. Hun tror det er noe norsk ved forpliktelsen til å måtte gi noe tilbake.

– Her skal du ikke være avhengig av andre. Får du for mange gaver av en person, så kan det kjennes som om giveren sier til deg at du ikke er i stand til å ta vare på deg selv. I Somalia gir og gir man, og forventer ikke å få noe tilbake. Du er ikke forpliktet til å gi noe tilbake heller. Det tror jeg kommer av at Somalia er kollektivistisk orientert med en familiedynamikk der individet ikke er i sentrum i det hele tatt. Jeg har tenkt å utforske det.

Takknemlighetsgjeld

Samira tar av seg smilet og nekter å være takknemlig. Hun har lært seg språket og skjønner hvilke forventninger folk har til flyktninger.

– Hun skjønner at hun ikke må finne seg i så mye. Hun klarer å sette grenser og bestemme seg for å være seg selv. Hun avviser kravet om at du skal forhandle vekk deler av deg selv for å kunne passe inn. Som om vi mennesker er et puslespill som kan pusles sammen etter forventningene. Jeg synes det er fint at hun kommer dit at hun nekter å være takknemlig. Takknemlighetsgjelda rettes mot deg fordi du blir sett på som en gjest. Selv om du betaler skatten din som alle andre, forventes det at du er takknemlig fordi du er tildelt en gjesterolle du ikke kan unnslippe, sier Sumaya Jirde Ali.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur