Kultur

– Er Joe Biden virkelig et alternativ?

Hver eneste dag angripes demokratiet – fordi pengene har fått allmakt og loven ikke lenger er et instrument for frigjøring, mener forfatteren Éric Vuillard.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Når Joe Biden onsdag innsettes som USAs president, er det knappe to uker siden den amerikanske kongressen ble stormet, eller – som mange sa – «demokratiet ble angrepet».

Men Joe Biden er ingen frelser, og den store trusselen mot demokratiet kommer fra helt andre kanter, mener Éric Vuillard. Den franske forfatteren og filmskaperen er blitt verdenskjent ved å skrive bøker om historiske øyeblikk, deriblant to hendelser som de siste ukene er blitt sammenlignet med situasjonen i USA: Nemlig nazistenes maktovertakelse i 1933, og stormingen av Bastillen i 1789.

Begge er gode prismer for å forstå utfordringer for demokratiet i vår tid, skal vi tro Vuillard – selv om ingenting er sammenlignbart med nazistenes maktovertakelse, brutalitet og kriminelle prosjekt, bemerker han. Det handler om å se hvor skjevt makt er fordelt, og at revolusjonene som skulle frigjøre menneskene, fortsatt er ufullendte.

Det burde ikke overraske noen at horder av enkeltpersoner svarer på vanvittige appeller fra en eiendomsutvikler.

—  Éric Vuillard

---

Éric Vuillard

  • Fransk forfatter filmregissør og manusforfatter født i Lyon, 1968.
  • Har skrevet flere prisbelønte romaner med utgangspunkt i historiske hendelser, som er blitt oversatt til en rekke språk. I 2016 skrev han 14. juillet om stormingen av Bastillen, og for L’ordre du jour, som kretser om Hitlers maktovertakelse, vant han i 2018 den prestisjetunge Goncourt-prisen.
  • Sistnevnte foreligger på norsk med tittelen Dagsordenen. Solum Bokvennen er utgiver. I 2019 kom også De fattiges krig ut på samme forlag, den handler om det folkelige bondeopprøret under reformasjonen.

---

Makt på færre hender

Vuillard ble først kjent for et norsk publikum, gjennom en liten roman med tittelen Dagsordenen. I et kondensert språk gjenforteller han her en sann historie om hvordan 24 av Tysklands fremste næringslivsledere ble invitert av Hitler til et hemmelig møte den 20. februar 1933.

– Det handlet om å forhandle. Hitler hadde behov for deres støtte til sin neste valgkampanje, partiets kasse var tom, og selskapene hadde ønske om en økonomisk politikk som var til deres begunstigelse. De ble raskt enige, og deltok på den måten i oppløsningen av Weimarrepublikken. Man ser her hvilken avgjørende rolle næringslivet spilte når det gjaldt å sette nazistene ved makten, sier Vuillard, og fortsetter:

– Siden slutten av andre verdenskrig har ikke næringslivets makt sunket, tvert imot. Og det fremste elementet som truer demokratiet, er konsentrasjon av makt, sier Vuillard.

Han minner om Montesquieus lekse, som er selve grunnlaget for alle moderne demokratier:

– Det er nødvendig å dele makten for å unnslippe et jerngrep, det er nødvendig med motmakt for å bekjempe urett. Og makten som dominerer samfunnet i vår tid, den er økonomisk. Ingen kan være blinde for det.

FILE - In this Jan. 6, 2021, file photo, supporters of President Donald Trump climb the west wall of the the U.S. Capitol in Washington. There is increasing concern for the safety of journalists covering protests at state capitals across the U.S., and in Washington. Packing a gas mask and helmet has become the new normal. It's starting to look, just a bit, like what foreign correspondents face in the world's conflict zones. (AP Photo/Jose Luis Magana, File)

Diplomati med Google

Et eksempel er talende: I 2017 besluttet Danmark å utpeke en ambassadør til GAFAM, som er et akronym for Google, Amazon, Facebook, Apple og Microsoft. «Disse amerikanske teknologiselskapene har lagt seg opp langt større formuer enn land som Danmark har tradisjonelle diplomatiske bånd til», uttalte den danske utenriksministeren.

– Den økonomiske maktkonsentrasjonen er altså den fremste faren som truer oss. Selskapene har enormt hierarkiske strukturer uten noen demokratisk kontroll. Den danske ministeren sa den gang at: «I fremtiden vil vårt bilaterale forhold til Google være like viktig som de vi har med Hellas». Men hvordan tillater man at en struktur som representerer interessene til noen aksjonærer, et styre og en styreleder, gis større tyngde enn flere titalls millioner mennesker som en stat representerer? spør Vuillard, og mener makten har gått til hodet på noen av de som sitter med den:

– Når en amerikansk milliardær, Elon Musk, hevder å «forandre verden og menneskeheten», helt barnslige begreper, blir man helt svimmel. Det er ambisjoner som helt og holdent mangler mål – som er bekymringsverdige. Det er slik en fanatiker snakker: Å forandre verden og menneskeheten, og dét ikke engang gjennom sosiale krefter, nei, helt alene! Dessverre er ikke dette noe som er tatt ut av luften, siden et av selskapene hans har sendt astronauter ut i verdensrommet. Det er første gang et privat selskap har fått lov til å gjøre dette. Vi forundres over prestasjonen, mens den skulle vært forbudt. Maktkonsentrasjonen, dens despotisme, kan dermed bare finne en eneste grense, det som 1700-tallet kalte folket. Nærmere bestemt en del av befolkningen som igjen er blitt til et politisk subjekt, og som har bestemt seg for å smadre nye former for tyranni i småbiter, sier Vuillard.

Når en amerikansk milliardær, Elon Musk, hevder å «forandre verden og menneskeheten» blir man helt svimmel.

—  Éric Vuillard
I Bastillen satt folk som hadde blitt fengslet uten rettergang. Dramaet som utspilte seg da fengselet ble stormet i 1789 er gjengitt av Jean-Pierre Houël  (1735–1813)

Ufullendt revolusjon

Det mener han skjedde i 1789, da den franske revolusjonen rullet, hendelser som Vuillard tar opp i boken 14. juillet – 14. juli, også en prisvinner, som foreløpig ikke er gitt ut på norsk. Den kretser om dagen som regnes for startpunktet for det moderne Frankrikes historie, da Bastillen ble stormet. I dette fengselet satt folk uten at de hadde fått noen rettergang, de var offer for elitens vilkårlige makt, og da Bastillen falt, ble det symbolet på det gamle stendersamfunnets fall.

Og Vuillard er kritisk til en historiefortelling som fremstiller den amerikanske revolusjonen som en fredelig og vellykket overgang, i motsetning til den franske, som var hjemsøkt av vold. Bare hvis vi tenker slik, vil vi bli overrasket over hva som har hendt i USA i nyere tid:

– Er ikke den amerikanske borgerkrigen bare andre episode av denne amerikanske revolusjonen? Det er vanskelig å forsvare at en demokratisk revolusjon skulle kunne gi rom for slaveriet og være tilfreds med en så skamfert frihet. Hvis borgerkrigen regnes med i forløpet, synes overgangen mye mindre fredelig. Ytterligere 620.000 døde – det forandrer saken.

Han bemerker at er denne ufullendte revolusjonen som forfølger historiene til William Faulkner, sørstatsforfatteren som blant annet tematiserte rasekonflikter i første halvdel av 1900-tallet.

– Den slørede angsten som man opplever i hver eneste linje, kommer fra en voldelig og varig segregering. Man kan ikke forstå den amerikanske situasjonen i dag uten å følge sporene fra kolonihistorien, uten å sammenligne nåtidens vold mot de svarte med det som hendte i 1968, da Robert Kennedy måtte ta av egen lomme for å hyre et fly for å transportere liket av Martin Luther King jr., etter at han ble drept, fordi alle de amerikanske selskapene hadde avvist forslaget, mener han.

Adolf Hitler på talerstolen i Riksdagen i Tyskland i 1933, da nasjonalsosialistenes fullmaktslov ble vedtatt. Denne overførte all makt til regjeringen og Hitler.

Lovens frigjørende tradisjon er død, eller verre, den har skiftet ham til et nådeløst verktøy for å herske.

—  Éric Vuillard

Lovens hamskifte

Begge revolusjonene, den franske og den amerikanske, har ry på seg for å være frihetskamper. Men disse er ikke over. Tvert imot:

– Vi lever i dag i et øyeblikk der det skjer en sakte ideologisk oppløsning. Dette er et nytt fenomen. Friheten lider et konstant tilbakeslag i sikkerhetsbekymringenes navn. Ulikhetene vokser i den økonomiske effektivitetens navn. Innenfor det formelle demokratiet, utvikler det seg autoritære lommer, sier Vuillard.

Han mener loven bidrar avgjørende til at dette skjer:

– Vi har levd i en tradisjon hvor loven er et av midlene som lar friheten vokse: Grunnlovsprosjektet til Jean-Jacques Rousseau, det faktum at flesteparten av revolusjonsfedrene både i den amerikanske og den franske revolusjonen var advokater, er et tegn på hvilken frigjørende rolle loven har i moderne historie. Denne rollen er over. For øyeblikket er de mest prestisjefylte advokatkontorene opptatt med fusjoner, oppkjøp og skatteoptimalisering, og toppstudentene orienterer seg mot handelsrett. Harvard er ikke lenger noe annet enn en Business school. Lovens frigjørende tradisjon er død, eller verre, den har skiftet ham til et nådeløst verktøy for å herske, ansvarlig for at lønnsomme aktiviteter blir så lite transparente som mulig. Loven er i dag en ekspertteknikk for det å gjøre transaksjoner ugjennomsiktige og sosiale nettverk uforståelige.

Éric Vuillard

Lærdom fra et CD-cover

– Hvilke spørsmål bør vi stille oss i dag, i møte med det som skjer i USA?

– I et land der offentlig utdanning blir forsømt, og hvor elitene plasserer sine barn helt fra de er små på dyre privatskoler der de oppdras i ly for verden, burde det ikke overraske noen at horder av enkeltpersoner svarer på vanvittige appeller fra en eiendomsutvikler. Og da, er Joe Biden virkelig et alternativ?

Han minner om en uttalelse fra Biden 8. august 2019, under et møte om sosiale ulikheter i skoleverket, erklærte Biden: «De fattige barna er like intelligente som de hvite barna».

– Det er det vi kaller en freudiansk glipp, sier Vuillard og mener 14. juillet forteller det motsatte, om et øyeblikk da en stor del av befolkningen i Frankrike konfronterte elitens dominans:

– Stormingen av Bastillen er en kollektiv hendelse, uten anfører, uten anstifter, der håndverkere, arbeidere, folk fra forstedene og småkjøpmenn deltar. Deres reaksjoner i løpet av denne dagen åpenbarer en slags kollektiv bevissthet, som springer ut av deres sammenfallende interesser, av opplysningsmennenes frigjøringstale som slo rot i minnet, og av den skriftliggjøringen av disse ideene som siden har kommet hele Europa til gode, sier Vuillard, og svarer til slutt – noe overraskende – med å trekke fram et sitat av Edvard Grieg.

Han leste det for lenge siden – på et cd-cover, forteller han: «Må jeg klandres for at musikken min spilles i tredjestandens restauranter, og at den blir lyttet til av skoleelever?»

– Det er i slike ord vi hører gjenklang av et løfte om frigjøring. Bare dette løftet er viktig. Og dette vil igjen få sin tid, avslutter Vuillard.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur