Skrekk og katastrofe på film kan være til hjelp

– Vi trenger kunst når kriser rammer.

Det sier professor i filmvitenskap Anne Gjelsvik. Nylig skrev vi om hvordan poeten Thor Sørheims dikt «Leiresang» og «Jordfall» ble aktuelle i forbindelse med Gjerdrum-katastrofen.

Sammen med andre forskere ved NTNU har Gjelsvik undersøkt hvilken rolle ulike medier spiller for vår takling av terrorismen etter 22. juli. Gjennom prosjektet «Face of terror» så de spesielt på forskjellene mellom framstillingen av terroren i dokumentarfilmer og i fiksjonsfortellinger.

– I bred forstand dekker kunsten mange av de viktige funksjoner der den politiske debatten og samtalen mellom venner ikke helt strekker til. Kunsten etter 22. juli utmerker seg på to felt. Den er et godt sted for å uttrykke individuelle følelser og erfaringer. Det kan være et godt privatrom. Kunsten kan dessuten være et sted å møtes hvor det kan være lettere å snakke om og føle rundt en krise gjennom et kunstverk.

Selv om det er underholdning, ville vi hjelpe folk til å skjønne at det kan skje.

—  John Kaare Raake, manusforfatter til «Skjelvet»

Bearbeidelse

I kjølvannet av forskningsarbeidet har hun vært redaktør for bokutgivelsen Bearbeidelser.

– Det vi har forsøkt å fange med tittelen, er at det er krevende å erfare og gå videre gjennom en krise. I det kan kunsten være et redskap.

– Hvordan tror du den innsikten kan brukes i taklingen av Gjerdrum-katastrofen?

– Selv om katastrofen på Gjerdrum rammer et lokalsamfunn og 22. juli rammet hele nasjonen, rammer begge på en måte som angår oss alle. Det er ikke bare en privatkatastrofe, men en fellesskapskatastrofe. Ting vil ta tid, og det er kanskje typisk at lyrikken tidlig kan være til hjelp. Vi kan også se for oss at det kommer andre kunstneriske bearbeidelser. Vi vet at musikk, lyrikk og taler har skapt gode fellesskap, og at det kan være viktige for et samfunn for Gjerdrum nå.

– Hvor avgjørende tror du årsaken til en krise er og i hvilken grad man kan plassere skyld?

– Jeg vil tro at det er lettere å stå sammen og at det er mindre potensial for konflikter når det er naturen som i først rekke er årsaken. Selv om man må sjekke om det er andre forhold som spiller inn, tenker man at det først og fremst er en naturkatastrofe, og det betyr at vi alle står sammen. Vi så mange tilløp til konflikter knyttet til kunstnerisk bearbeidelse av 22. juli. Det er mindre grunn til å tro at det vil finne sted her, sier Gjelsvik.

---

Bearbeidelser

• En bok om og med kunstneriske bearbeidelser av 22. juli
• Redigert av Anne Gjelsvik, utgitt på Universitetsforlaget i 2020
• Med kunstneriske bidrag fra blant andre Cecilie Løveid, Gro Dahle, Karpe, Vigdis Hjorth, Sumaya Jirde Ali, Frode Grytten og Karl Ove Knausgård

---

Skjelvet

John Kåre Raake var med på å skrive manus til de to katastrofefilmene Bølgen og Skjelvet. Filmen om jordskjelvet som rammer Oslo, ble tatt av NRKs spilleplan nylig.

– Jeg kan skjønne at det kanskje ikke helt er tiden å vise filmen nå så tett på katastrofen i Gjerdrum, sier Raake.

Han tror imidlertid at slike filmer kan være med på å forberede folk på at slikt faktisk kan skje.

– Kanskje kan det være til hjelp, sier han.

Hans antakelse har støtte i en internasjonal undersøkelse som ble gjort sist vår og publisert i høst. En forklaring på at folk frivillig velger fiksjonens skremmende verden, er at disse erfaringene kan fungere som simuleringer av virkeligheten og at de kan lære av dem. Det viser en undersøkelse som ble gjort etter at koronapandemien brøt løs.

[ Se mer om undersøkelsen her ]

Simulator

Vårt Lands filmkritiker Einar Aarvig bruker også begrepet simulator når han skal forklare hva filmopplevelsen av skrekk og katastrofe kan gi oss.

– Man kan se på film som en simulator som gjør deg bedre kjent med egne følelsesreaksjoner. Selv om det er underholdning det er snakk om, kan filmopplevelsen gjøre de følelsene tilgjengelige og ikke lukke dem ned. Film og annen kunst kan på den måten gjøre deg mer i kontakt med deg selv og egne følelser, sier Aarvig.

Funnene i undersøkelsen viser at de som ser skrekkfilmer stiller sterkere i møte med pandemien. De som liker å se dommedagsfilmer stiller også sterkere. Forskerne konkluderer med at det å utsette seg for skrekk på film gjør publikum i stand til å utvikle mestringsstrategier som er dem til nytte når livet og hverdagen blir vanskelig å takle.

[ Les Einar Aarvig og Kristin Aalens film- og seriefavoritter for 2020 ]

Uten forvarsel

Aarvig tror også på en slik beredskap.

– Spørsmålet er kanskje hvor fornuftig den er og hvor godt den korresponderer med virkeligheten. Men jeg tror at filmskaperne kan problematisere følelsene før man havner i situasjonen selv. Jeg tror det har en effekt, sier han.

Raake minner om at katastrofefilm alltid har vært en stor sjanger på kino. Der kan du se en katastrofe skje med andre.

– Noe av fascinasjonen er at det handler om liv og død, mens man selv er trygg. På Gjerdrum blir virkeligheten sjokkerende. Raset skjedde uten forvarsel. Da vi skrev Bølgen, var det på grunnlag av noe vi vet vil skje og en fare man lever med. Selv om filmen Skjelvet er dradd langt, er det likevel ikke uvanlig med jordskjelv. På den fredelige landsbygda på Romerike føles det veldig dramatisk at bakken plutselig forsvinner.

Det siste større jordskjelvet i Oslo skjedde for over hundre år siden. I perspektiv av et menneskeliv betyr det på en måte at det ikke vil skje igjen, påpeker Raake. Likevel satte filmen lys på at Oslo ikke har beredskap på jordskjelv.

Realisme

I arbeidet med både Bølgen og Skjelvet ble det lagt vekt på å koble det til en norsk virkelighet. Selv om det er laget mange slike filmer i Hollywood, var det første gang slike filmer ble satset stort på her i landet. Mye tid ble brukt på å konsultere eksperter. Raake møtte også en kvinne som overlevde Tafjord-raset i 1934 da en 30 meter høy bølge tok tre bygder, og 40 mennesker omkom.

– Ambisjonen var å lage et realistisk scenario. Selv om det er underholdning, ville vi hjelpe folk til å skjønne at det kan skje. Man vet aldri hvordan man vil reagere i en slik situasjon. Vil man få panikk, eller vil man tenke rasjonelt. Filmen gjør kanskje at man får gått gjennom det i hodet. Det kan hende det kan være til nytte som en øvelse, sier Raake.

Katastrofefilmer følger egne sjangerkrav og møter ofte kritikk om å fokusere på få helter og glemme ofrene. Filmkritiker Einar Aarvig peker på at det i filmer ofte er noen våghalser som har dristet seg ut på ting de ikke skulle ha gjort.

– De som rammes i Gjerdrum har ikke gjort noe annet enn å være hjemme i husene sine. Det gjør ikke tragedien mindre, sier han.

Raake minner også om Verdalsraset i 1893 som kostet 116 mennesker livet.

– Det er blitt en fortelling fra historien. Nå må vi ta inn over oss at dette er virkelighet nå, og ikke fiksjon lenger. Det vil påvirke hvordan vi lager nye fiksjonsfortellinger, mener Raake.