Uvanlig helikoptertrafikk vekket den 71 år gamle lyrikeren i femtida om morgenen hjemme på Skjetten. Gjennom nyhetssendingene fikk han høre om leirraset i nabobygda.

– Vi bor selv på kvikkleire og vet hvordan det virker. Raset var enormt. Det er forferdelig. Mot slike naturkrefter har du ingen sjanse.

For noen år siden var det et lite ras i nærheten, men han har tenkt at skjer det noe der de bor, blir det i mindre skala.

– Jeg gikk forbi en liten bekk her like før jul, og tenkte at så mye vann har det aldri vært i den. Rissa-raset i 1978 skyldtes en liten bekk som hadde gravd seg inn og truffet kvikkleire som sklei ut.

Brødfatet

Den seneste uka har flere delt hans gamle dikt i sosiale medier. «Leiresang» fra 1980 avslutter slik:

«Men den holder på fuktigheten. Jeg føler/ det gror i dette landskapet som rekker/ lange tunger mot trafikken og framtida./ Tålmodig, mens det ruger/ på/ et/ ras.»

(Se video lenger nede.)

De siste ordene faller nedover på arket, som et ras. Sørheim er overrasket over at diktet hans nå hentes fram.

– Men jeg har skrevet mye om leire og ikke bare at den raser ut. Leira er også brødfatet vårt. Jeg har skrevet om et jordsmonn som er veldig sammensatt. Jeg hadde glemt at diktet slutter på en måte som illuderer et ras. Det raset er koblet til mye annet i diktet, og er med for å vise at leira har sprengstoff i seg.

– «Hellig alminnelige leire», skriver du. Hva er hellig med den?

– Det hellige er at det er den grå og kjedelige leira som gir oss maten. Alt korn som dyrkes i Norge vokser på leirjord. Det er gammel havbunn etter siste istid. Leira er hard i ytterkanten, men den holder også på fuktigheten.

[ Rissa-skredet var et av de største ]

Solidaritet

I diktet henter han også inn troens språk og skriver om solidaritetens sakrament. Det er ord han er fortrolig med. Han har vokst opp i en kristen sammenheng og har studert kristendom.

– Jeg ser på solidaritet og medmenneskelighet som en helt sentral del av kristendommen. Når jeg skriver om solidaritetens sakrament, er det for å vise at det er noe gudegitt. Men jeg er opptatt av det mangetydige, og det meste har ulike valører, slik som leira.

– I det nyere diktet «Jordfall» skriver du om «huskestativ og småbruk som skyves mot kanten»?

– Jeg er innforstått med at jordfall er krefter som kan ta med seg alt som mennesker har skapt. Jeg har sett filmer av ras på TV, og det glemmer jeg ikke.

Sørheim er svært opptatt av vårt forhold til naturen, og i diktet heter det at «vi lever i de første tider som må fortøye framtida i vanntette prognoser».

– Vi må lære naturen å kjenne og leve i pakt med den. Det har vært tema for meg i de 40 årene jeg har utgitt bøker. Jeg er også opptatt av klimaforandringer, og et tøffere klima vil påføre oss skader.

Video: Se Thor Sørheim lese diktet «Leiresang»:

Skytshelgen

I diktet «Rugdagen» viser han til primstavens oppføring for 16. august. en dag til minne om kornsorten og for helgenen Rochus som blant annet var skytshelgen mot epidemier.

– I diktet er jeg innom moderne jordbruk som ødelegger mye når flate store jorder anlegges uten tanke på knauser og småbekker som hører med. Der skriver jeg at de gamle bønder visste at et virus kan ødelegge hele sesongen. Det ga jeg ut på 90-tallet. «Hvordan kunne du vite som slike virus den gangen?» er det noen som har spurt. Svaret er at det har vært kjent lenge. Det er ikke så mye nytt som skjer. Pandemien vi nå opplever har i hvert fall vært varslet i ti år. Å skrive poesi er for meg å prøve å søke i ytterkanten av det folk er opptatt av.

Han bruker et bilde fra lyrikeren Rolf Jacobsen som skrev om indianeren som den som går foran for å finne veien.

– Det er en metafor på det at man går foran og tolker sporene for å finne det som er riktig retning. En årvåkenhet overfor naturen ser jeg som en oppgave for meg som poet, sier Sørheim.

Jeg er innforstått med at jordfall er krefter som kan ta med seg alt som mennesker har skapt.

—  Thor Sørheim

---

Thor Sørheim (71)

• Forfatter og historiker bosatt i Skjetten på Romerike.
• Sørheim debuterte i 1974 med diktsamlingen Bror Søster, og har siden gitt ut tolv diktsamlinger, barnebøker, en roman og flere lokalhistoriske publikasjoner.

---

Selv om han knytter framtidshåpet til et rettferdig og godt samfunn i tråd med kristne visjoner, understreker han at diktningen hans er sekulær.

– I teologispråket heter det presentisk eskatologi. Himmel og helvete er noe som er her og nå. Slik Johannesevangeliet sier det. Korset er plantet, og det onde og gode er her og nå. Vi må sette vår lit til det gode. Noen drøm om et paradis er ikke aktuelt for meg. Det er skaperverket som er viktig for meg. Det er det som gror jeg setter min lit til.

Det er det som gror jeg setter min lit til.

—  Thor Sørheim

Lytte

– Vi trenger kunsten i krisetider, sier noen. Hva tenker du om det?

– Når det er krise, så bør dikteren ha skrevet om det forhånd. En årvåken kunstner bør ha sett at det er noe som kommer. Etterpå får man prøve å skrive om hvordan det som har skjedd kan heles. Da kommer håpet inn. Nå bør man lytte til ofrene. Det er viktigere enn poesien akkurat nå.

Nå bør man lytte til ofrene. Det er viktigere enn poesien akkurat nå.

—  Thor Sørheim

I andre dikt varsler han krigens mørke og skriver om selvutløsende katakomber.

– Det er virkelig døden som kommer tilbake. Det handler om det som kan skje ved klimaforandringer. Det er syner jeg har hatt gjennom ting jeg har lest. Det er også en advarsel.

[ Siste nytt om Gjerdrum-skredet ]

Jordfall

Et jordfall kan være nok til at dalen

forandrer retning. En mørk materie som

skyver huskestativ og småbruk ut mot kanten

av håpet, et jordfall kan være nok til at dagen

forandrer retning. Et lavtrykk presser på for å fylle

drømmene med vann opp til grensen for det forsvarlige.

Vi lever i de første tider som må fortøye framtida

i vanntette prognoser, og så sant de holder stikk,

bør vi lage utslippsbøker til barn i alle generasjoner.

Et jordfall kan være nok til at døden forandrer retning,

for å minne oss om at Edens hage lå rett nede i gata her.

Et vakkert bilde er det, verden vil alltid bære under med oss.

(Diktet er gjengitt med tillatelse fra Thor Sørheim.)