En gresshoppe kommer i stor fart, som om den er tatt av vinden; den er like grønn som gresset; gresshoppen er avkledd, det er som en kropp uten ytre staffasje, og vi ser rett på dens innmat; den er fullstendig bruskete; gresshoppen lander på et gresstrå, og strået vaier, og gresshoppen klamrer seg fast; hodet er merkelig, det er som om den der bærer maske, mens resten av den er avmasket, og den har øyner som en reke; den er som en jordbasert reke; jeg tror det kan være en gresshoppe med det fantastiske navnet «vortebiter»; så kan jeg hører at den spiller med de rare stor-kneete bakbeina; men denne gresshoppen er ikke helt grønn, så da kan det ikke være en vortebiter, da er jeg blank og bare tror at den er en helt vanlig, hva nå det er, gresshoppe.
Et vindblaff får gress-strået til å skjelve, som noe fra et gammelt minne, men det kunne bare ha vært lufttrykket fra en svarttrost som nettopp hadde sluttet å synge, og i stor hastighet snapper til seg en blåskimrende øyenstikker som har stått stille i luften, parkert inntil gress-strået, mens den vibrerer med sine fire gjennomsiktige vinger, om ikke helt gjennomsiktige så gjennomsiktige som et svært tynn-heklet bordduk kunne ha vært det, og i det svarttrosten lukker nebbet, forsvinner øyenstikkeren med den ene vingen stikkende ut av nebbet, og jeg tenker på alle de gangene jeg har sett gråtrosten på plenen lete etter meitemark, med hodet på skakke, som om den lytter etter den forsiktige meitemarken, så hugger den til, og hver gang trekker den opp en kveilende meitemark.
Trillende, buldrende
En stor humle kommer og snitter gress-strået slik at det svaier, og det bråker høyt fra humlen, og den må nesten få migrene av den høye lyden, så flyr den ned mot et bed med rødkløver og lander tungt i sitt eget matfat og rusler rundt til den blir full av pollen, samtidig som den stikker sin lange snabel ned i kløverens dessert, og så tar den av og den veldige brummingen begynner, og det fyker pollen av den, nesten som støv, en rødstrupe flyver lynraskt forbi, og over rødstrupen er det tre tårnseilere som gir fra seg en underlig trillende og skarp lyd, mens de raser inn i voldsomme stup og helt forbløffende svinger; de må ha et helt uvanlig dybdesyn ettersom jeg aldri har sett noen av dem kollidere med hverandre eller i en fjellvegg eller mot åpne vinduer; den eneste akilleshælen de har, er at de har for lange vinger og for korte bein, de kan ikke landet på bakken; de er luftens akrobater, og lander bare der hvor det er høyt.
Hvem vil bruke et tusenbein som kule, uten krutt, uten mantel, bare kula, liksom den allerede var skutt ut av et naturens gevær.
— Ole Robert Sunde
Mot roten av gress-strået kommer det et tusenbein; den hardpakkete kroppen passerer, lang som en voksen pekefinger, er svart, og den er rillete, som om dens ytre kropp kunne ha vært en geværkule; hvem vil bruke et tusenbein som kule, uten krutt, uten mantel, bare kula, liksom den allerede var skutt ut av et naturens gevær, uten å sikte på noe som helst, bare mot alt som gror og vokser, lydløst eller buldrende som et taust fossefall, om ikke som gråhårete løvetenner som med en lav og myk lyd løsner fra løvetannhodene, og blir tatt med av en sen sommerbrist, utspredd over en eng som små fallskjermjegere fra en glemt krig, eller på vei mot en skogholt med gamle eiketrær, og på en av greinene inne i eikeskogen er det et reir med skjærer, og i det solen blir avduket av en bortfarende sky, lyner det i den grønne stjerten.
[ Mikael Bruun: – Jeg angrer veldig på at jeg stilte i Dagsnytt 18 ]
Flytende gummi
En sommerfugl kommer vimsete mot gress-strået, i det den legger begge sine tynne og bevrende vinger flatt ser jeg den hvite kanten ytterst på vingene, og den svever av gårde, og rett bak den kommer det en sommerfugl til, men det er ikke en sørgekåpe, og den vimse-flyr på en annen måte; så ser jeg at den bretter ut vingene og flyr under sørgekåpen, og jeg ser at den har to øyner på hver av vingene sine, så jeg må tenke meg om, men så vet jeg hva det er; det er dagpåfugløye; for et navn på en sommerfugl og den er grasiøs i sommerbrisen og den flyr vekk fra sørgekåpen, ettersom den skal til et annet sted, men hva slags sted er det?
Så begynner det å blåse og det kommer regn og det damper varme fra gresset, ved stråets fot har en liten snegle tatt til å klatre, dens hus heller litt til venstre, mens den klamrer seg til strået, huset ser ut som det er støpt av tynn kalk; huset er gult; hvorfor er det gult, og det skinner i det grå været og det som stikker ut av huset er jo sneglen, og dens tynne antenner peker opp; alt på den minner om flytende gummi, eller fast flytende gummi i en særegen form, og når regndråpene treffer det snodde huset, trekker den seg inn i huset og boltrer døra med noe som ser ut som kommer fra den; både hus og dør i seg selv, men den faller ikke ned om enn den har krøpet inn i sitt hus og stengt døra, så huset må ha sin egen fot, om ikke det også er dens fot.
Krusedull i luften
Den tynne lyden av en mygg nærmer seg strået; om det er en hannmygg så har den 800 vingeslag i sekundet, det er bare hannknotten som slår den med sine 1.000 vingeslag i sekundet, men vingemusklene må jo være svært slitesterke, og hvor lenge orker den å bruke vingene; alt på en mygg virker å henge i luften, det er som om den er laget av tegnestreker, en krusedull som henger i luften, og som på et underlig og magisk måte greier å lette og å fly, eller lande på et løvblad for å hvile ut og for å få de slitesterke vingemusklene til å ta en pust i bakken; hva må den gjøre for å holde seg på beina, før en grønnfink snapper den til seg og svelger den hel før den flyr til sitt rede og gulper den opp, sammen med alle de andre insektene den i løpet av den siste timen har svelget og eltet via sin magestein, og mater sine fugleunger, som konstant skriker etter mat, som om de øver seg på å synge, om de ikke gaper opp idet grønnfinken lander med raske, brusende vingeslag.
Alt på en mygg virker å henge i luften, det er som om den er laget av tegnestreker.
— Ole Robert Sunde
Det henger et edderkoppnett mellom to nabogress-strå, og i brisen blir det med ett synlig i lyset; det er som en skygge av skyggen og nesten ikke synlig, men lyset avdekker det, og idet edderkoppen begynner å klatre over nettet, synker nettet litt, den er på vei mot to fluer som ikke kommer løs, og jo mer de prøver å komme seg løs jo mer blir de fanget i spindelvevet, det summer intenst fra de to tilfangetatte fluene, edderkoppen kryper over sitt eget nett; det virker som den kryper flatt, som om den vil gjøre seg mindre.
Halvveis knyttet neve
En myhank kommer flaksende, og ser ut som en forstørret mygg, den har lange bein, og kroppen slutter i en tynn snabel; det er det den puster med, som om den puster med rumpa; der myggen henger i lufta, henger ikke stankelbeinet eller myhanken noe sted, den virker klossete, men den er høy elsker av småfugler; jeg kunne ha hørt den skjelvende vibratoren til en grønnfink, før den gikk over til å ligne en slags plystring og lynrask snapper til seg myhanken; det kunne ikke være lokkesang, det måtte være for å markere revir, så går det en lett vibrering gjennom strået; det er en nattsvart tordivel som stanger i strået, og jeg kom på noe som Prøysen sang om et bryllup mellom en tordivel og en flue og at festen sto på en hestelort.
Det kommer noe lyst og hvitt gjennom luften og det setter seg fast helt øverst i strået; jeg tror det kan være fjoner fra myrull, det er veldig lett og luftig, som et hittil ukjent interplanetarisk romskip fra det ytterste rommet som med lysets hastighet – om ikke det ville ha vært noe, ingeniører eller fysikere på andre planeter og i andre laboratorier, som ville utfordre Einsteins tese om at det ikke er noe som er raskere enn lyset, og de kunne ha oppdaget de hyper-raske snarveiene via ormehull, ved å hoppet fra galakser til galakser, og sannelig min hatt, sett fra gress-strået får tordivelen opp farten ettersom det kommer en buorm smygende, den kommer lavt, som om alt på den er lavt, og det flattrykte hodet minner om en tildekt, pansret og halvveis knyttet neve; alt på den er gammelt, og den må være i slekt med krokodiller, padder og frosker, som om de er dannet over den samme malen; flat og skjellete og avskyelig vakker på en tilbakeholdt måte, alt på den er gammelt og fremmed; den svarte og todelte tungen stikker ut av munnen som et tynt slips av lakris.
*Tittelen på essayet er inspisert av Harry Martinsons bok fra 1963: Utsikt från en grästuva, naturessäer.
[ Ole Robert Sunde om å være enkemann: Det er som et lammende ekko etter henne ]
---
Ole Robert Sunde
Norsk forfatter og essayist, født i 1952.
Vomtenker (2020) er hans seneste utgivelse.
Fikk P2-lytternes romanpris for Penelope er syk (2017).
Har vunnet Aschehougprisen (2001), Gyldendal- prisen (2007) og Dobloug- prisen (2015), og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for Krigen var min families historie (2012).
---