Et kriserammet folk regner med kirken

53 prosent av danskene forventer noe av kirken i krisesituasjoner. Det viser en undersøkelse som er gjort av Folkekirkens Uddannelses- og Videnscenter der Birgitte Graakjær Hjort er avdelingsleder.

Vern mot kaos

– Selv om folkekirken ikke nødvendigvis betyr så mye i folks hverdag, er den viktig for størstedelen av befolkningen. De ønsker at den skal være tydelig tilstede i krisetider, sier hun til Den danske folkekirkens nettside.

Undersøkelsen ble gjort i vår. Stengningen av sosiale arenaer og lukningen av kirker, ble starten på noe nytt for menigheter både i Norge og Danmark. Kirkens folk improviserte fram nye kanaler for kommunikasjon. Birgitte Graakjær Hjort kaller det en kickstart av digital nytenkning. Den danske biskopen Peter Skov-Jakobsen kaller kirkens rolle «et vern mot kaos».

– Derfor skal kirken gjøre sitt ytterste for å være åpen for dem som søker kirken og har bruk for den under kriser, sier han.

Religionssosiolog Ida Marie Høeg er professor ved Universitetet i ­Agder. Hun er ikke overrasket over tallene, men finner det interessant fordi det skjer i en tid der flere melder seg ut, og oppslutningen om ritualer er dalende.

– Ved kriser og katastrofer er det en tydelig forventning at kirken skal tilby fellesskap, trøst og et sted å søke tilflukt, sier hun.

Lav terskel

Høeg mener forventning er der uavhengig av om folk faktisk benytter seg av det kirken tilbyr.

– Det er ikke bare en forventing om at kirken skal være aktivt til stede og holde dørene åpne med lav terskel og høy takhøyde. Det er en trygghet i at man kan regne med at det er slik. Covid-19 dreier seg om liv og død og samværsformer som er tatt fra oss. Det opplever man uavhengig om man er medlem eller ikke, og folk oppfatter at kirken særlig behersker død, sorg og trøst. Dette er noe kirken er profesjonelle på og har dyktiggjort seg på i nåtid og opp gjennom historien, sier Høeg.

Hun tror heller ikke nordmenn er overrasket over at kirken digitaliserer mye av sin forkynnelse og ulike samværsformer,

– Man forventer en institusjon som er der for dem som trenger den, og ikke minst regner med at det skjer, sier hun.

22. juli

Høeg har forsket både på 22. juli og på ny ritualisering av død. Etter 22. juli fikk kirken god score på hvordan den maktet å omslutte befolkningen og ivaretok den enkelte.

– Også i enda mer sekulære samfunn som i England, så vi at kirken var en nasjonal størrelse etter terrorbombingen av London og i forbindelse Dianas død. Kirken spilte en nasjonal rolle for folket uavhengig av hvilken tilknytning en hadde til kirken. At man kan identifisere seg med den diakonale kirken er avgjørende. Det vet vi også fra undersøkelser av de som begraver sine kjære. Vi ser stadig vekk at kirken spiller en viktig rolle når det gjelder død sorg og trøst, sier Høeg.

– Hvor belastet er vi, og hva er vi på vei mot?

– Det kan vi ikke si før vi er igjennom pandemien. Skole og helsevesen får signaler om at de svakeste gruppene i samfunnet lider sterkt. Det er viktig at kirken greier å nå dem. Kirken er ikke bare et fellesskap, men utgjør også et stort nettverk. Det gir muligheter til å komme i kontakt med store deler av befolkningen, ikke minst i unge i konfirmasjonsalder og de etterlatte i forbindelse med begravelser. Nå bør kirken ikke bare bruke ressurser på virtuelle gudstjenester og begravelser, men også være kreativ på samværsformer som ivaretar fellesskap, sier hun.

Hun registrerer at mange religiøse organisasjoner er kreative også ved bønner i moskeer. Å tenne virtuelle lys, gi hverandre hilsener på chatten og minnesider ser hun likevel bare som det nest beste.

Dobbelt savn

Forsker Olaf Aagedal ved KIFO mener det er verdt å merke seg at undersøkelsen er gjort under den første nedstengingen som falt sammen med påske.

– Det er den største religiøse høytiden og et stort savn for mange i gudstjenestemenigheten, men for den brede folkekirkemenigheten var det ingen katastrofe. Det er først når dørene lukkes for dåp, konfirmasjon og gravferd at den brede, folkelige menigheten merker konsekvensene. Her har man måttet avlyse, utsette og omorganisere.

Aagedal (bildet) tror det største problemet gjelder gravferder.

– De har for mange vært traumatiske i perioden, siden man har måttet gjennomføre med begrenset antall deltakere, og minnesamvær er forvunnet eller utsatt. Dette er et felt vi skal se nærmere på, sier han.

– De har vært veldig traumatiske i perioden, siden man har måttet gjennomføre med begrenset antall deltakere, og minnesamvær er forvunnet eller utsatt. Dette er et felt vi skal se nærmere på, sier han.

Høeg tror også gravferdene representerer en dobbel utfordring.

– Å være med på de begravelsene tilfredsstiller et enda større behov for fellesskap enn tidligere. Det er med på å ritualisere det unormale i vår tid. Begravelser, selv med de begrensningene de har, er ikke bare en minne- og sorgbearbeidelse over den som er død, men også over den vanskelige tiden vi er i. Når vi tenker på de som er isolerte og de som har dødd av covid-19, tilfører det symbolene ny mening, dekker flere behov og åpner nye uttrykksformer. Fordi vi har så få åpne arenaer, er vi spesielt opptatt av å komme sammen og uttrykke sorgen. Unntakssituasjonen er på den måten ikke bare en trussel, men også en mulighet til å mobilisere rituelt, tror Høeg.

LES DEN DANSKE RAPPORTEN HER.

Ikke mer tro

Aagedal synes det er vanskelig å tolke resultatet om at 53 prosent har forventinger til kirken, siden det er vanskelig å finne tall på hvordan det er i normale tider.

– Når noe blir stengt, blir man bevisst på noe man ikke tenker på til daglig. Det samme skjer når kirker brenner. Da blir vi følelsesmessig bevisste på hva kirken representerer, og vil ha tilbake en kirke man kan gå i selv. Det er en mekanisme som trer i kraft når noe blir stengt.

Han mener også det er interessant at religiøsiteten ikke har forandret seg. Det er ikke flere som har begynt å tro på Gud eller praktisere religiøse handlinger.

– Jeg tror ikke denne krisa har hatt samme emosjonelle virkning som 22. juliterroren. Det var en større sjokkartet opplevelse som gjorde at man søkte steder for håp og trøst for flere enn de som brukte å gå dit.

Jula blir avgjørende

– Kirken oppleves som et vern mot kaos, sier en biskop. Hva tror du om det?

– I en viss forstand kan jeg være enig i det. Folk opplever at gravferd, konfirmasjon og dåp er viktige handlinger som gir livet mening. At det kan opprettholdes, tror jeg gir folk en opplevelse av at livet fortsetter og derfor et vern mot kaos. Den kommende julefeiringen vil også kunne være det. Om vi opplever at det blir jul i år også, vil det være et viktig symbol på hva som er normalt og hva som gir håp. Det er ikke for ingenting at regjeringen ber kirka om å arrangere julekonserter selv om de i neste omgang innfører restriksjoner som gjør det vanskelig å gjennomføre konsertene. At jula faller sammen med bølge-to-perioden, gjør at den får helt andre konsekvenser for den brede folkekirkeligheten enn den første smittebølgen.

– Å ta kirka fra folk i jula er noe helt annet enn påske. Tall viser at hver tredje nordmann går på konsert i ei kirke eller religiøst lokale før jul, og over en halv million er i kirka på julaften. Det er det store ritualet som binder sammen den store julefeiringen. Å reise seg og synge «Deilig er jorden», en kirkelig nasjonalsang, gir en sterk følelse av fellesskap, sier Aagedal.

KIFO er sammen med forskere ved Menighetsfakultetet og Det teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, i gang med et prosjekt som skal undersøke religiøse ritual og fellesskap under koronakrisa.

LES OGSÅ:

• Kirken forbereder annerledes jul

• Familien fikk likevel være med på konfirmasjon

• Ikke lenger gratis å strømme gudstjeneste

---

Rapport

• Undersøkelsen er gjort av danske Folkekirkens Uddannelses- og Videnscenter fra februar til april.
• Funnene er publisert i rapporten Når folkekirken skal spille etter reglene – men utenfor banen.
• Undersøkelsen ble gjort i vår ved å intervjue involverte og ved å samle inn mediekilder.
• Formålet var å samle kunnskap og erfaringer fra lukkingen av kirke og samfunn med tanke på håndtering av lignende krisesituasjoner, og med tanke på kirkens daglige virke.
• Rapporten inneholder fire delanalyser: 1) Folkekirken som organisasjon, 2) Forkynnelse og online-aktiviteter, 3) Teologi i krisetid, 4) Befolkningens holdninger til folkekirken.
• Noen av funnene:
• 15 prosent av folkekirkens sokn hadde onlinegudstjenester i påsken.
• Liturgisk er den digitale gudstjeneste i de fleste tilfelle en nesten direkte overføring av den analoge gudstjeneste.
• Trosbekjennelsen er tilsynelatende ikke en del av gudstjenestens kjerne
• Kirkenes stengning ble ikke en anledning til å utfordre det autoriserte i markant form, men snarere å nedkorte det.
• Språket i onlinegudstjenestene er mindre høytidelig, både for at imøtekomme nye målgrupper og fordi det liturgiske språket er vanskelig å kombinere med digitale medier.
• Teologi
• • Koronakrisen viser sig i prekenene som en begivenhet som for noen få har medført personlige tragedier og for de fleste et tap av normalitet, perspektiv og kontroll.
• • Koronaperiodens prekener beskriver Gud som en giver av bistand (eksempelvis trøst, håp, mot) i en tilfeldig, plutselig inntruffet krise.
• • Tradisjonelle lutherske temaer som skyld og tilgivelse, skam og velsignelse blir ikke tema.

---