Nordmenn dropper å kalle barnet Zozo

«Europeerne kjemper i stigende grad med bisarre fornavn», meldte Kristeligt Dagblad nylig. Avisen hadde sett på hvordan land i Europa etter tur hadde gjort det mulig å ta stadig mer spesielle navn – men også gjort det lettere å bytte navn.

I Norge fikk vi en svært åpen navnelov allerede i 2003, men skal vi tro en navneforsker benytter ikke norske foreldre seg av muligheten til å kalle barna for slikt som Piphat, Zozo, 
Rasmusbailey eller Diddedarling. 
Dette er alle navn som nylig er blitt godkjent i Danmark.

Ivar Utne, forsker ved Universitetet i Bergen konstaterer at nordmenn trolig var vel så kreative ved slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet:

Oddvars historie

For kanskje tror du at Oddvar, Norunn eller Idar har vært med oss siden urtiden. Sannheten er at dette er effekten av at svært mange foreldre ved forrige århundreskifte hadde moro av å leke med bokstaver og biter av navn, og slik fant opp helt nye navn. Skjønt, ikke alle viste seg å være like suksessrike som Oddvar. I dag er det for eksempel bare en håndfull som heter Pergot, en sammensetning av Per og Ågot.

Et annet fenomen fra denne tiden, var at mange foreldre ga 
barnet et fornavn som opphavelig hadde vært et etternavn. Det gjaldt særlig fornemme navn som Sverdrup eller Arctander.

– I dag er veldig lite av denne type kreativitet. Det folk heller gjør i dag, er å finne utenlandske navn, eller sjeldne navn fra gamle dager. I andre land, herunder både Sverige og Danmark, finner du mange rare navn, men dette ser vi ikke i samme grad i Norge.

LES OGSÅ: «Filip» og «Sofia» valgte abort i uke 20. Så valgte de å begrave sønnen sin

Korona

– Hvorfor ikke?

– Det er ikke loven som hindrer, men rett og slett at foreldrene ikke vil at barnet skal få noen ulemper med navnet, sier Utne, og sier det for norske foreldre er ‘dristig nok’ å hente navn fra 1700-tallet, eller fra et engelskspråklig land.

Ofte får han også eposter fra foreldre som har sett seg ut et sjeldent navn, men lurer på om det vil gå bra:

– De vil ungen sin vel, vil gjerne ha noe litt sjeldent, og slik sette særpreg på sin egen familie. Men de forslagene som kommer, synes jeg stort sett er helt greie.

Regelen er at et navn er godkjent hvis det har vært i bruk andre steder i verden. Banneord og sykdomsord er ikke imidlertid greit. Så hva da med Korona?

– Dette er et latinsk kvinnenavn, og i Tyskland har det vært brukt med k foran. Navnet betyr krans eller krone, og så lenge det har en tradisjon, er det vanskelig å si at foreldrene ikke kan bruke det. Men hvis noen vurderer det, er det vel lurt at de tenker seg om litt ekstra.

Navneforsker Ivar Utne. Foto: Privat

Fattige Sverdrup

Da det dukket opp poder som het Sverdrup og Selmer til fornavn, begynte enkelte eldre herrer med disse etternavnene å irritere seg. Det bidro sitt i utformingen av den første navneloven fra 1923. Ofte var det fattige barn som fikk fornemme etternavn. Om ikke foreldrene etterlot dem en formue, fikk de i hvert fall et godt navn som en slags støtte i livskampen.

– Embetsmennene likte dette dårlig, selv om noen prester sikkert følte seg beæret av å døpe ungen med sitt eget navn, konstaterer Utne.

– Gir man navn i dag som en ‘støtte i livskampen’?

– Folk har til alle tider gjort dette. Tenk på navn som Bjørn, som viser til den sterke, Gerd som betyr beskyttelse, eller Frid som betyr vakker. Man ga barnet navn som viste til positive verdier i hverdagen, sterke dyr eller religiøse ting. Navnet skulle ha en symbolsk effekt, slik at folk sto sterkere i livet. Og kanskje gjelder det samme i dag når folk kaller opp barna etter filmstjerner?

LES OGSÅ: Det mest beklagelige ved biskopenes dåpsbrev er ikke at det er pedagogisk svakt, men at det er teologisk tynt

Kirkelig brudd

Loven fra 1923 var den første i sitt slag. Før den tid var det i hovedsak kirken og foreldrene som hadde bestemt navnepolitikken. Dette gjaldt også andre steder i Europa. Sett i et langt tidsperspektiv, er bruddet med den kirkelige innflytelsen en av de viktigste endringene, sier Utne og forklarer:

– Jeg tror det er riktig å si at det har skjedd en overgang, fra at man kaller opp barnet etter slekt og navn som er vanlig i samfunnet – og i store deler av Europa vil de være hentet nettopp fra helgener og den kirkelige tradisjonen – og til at man for litt over 100 år begynte å hente navn fra eldre historie og fra andre land. Utvandringen til USA fikk også stor betydning for navnepolitikken i Europa, sier Utne, og forklarer at det på denne måten oppstår en ny kollektiv skikk. I Norge innebar den at vi begynte å hente navn fra middelalderen og fra engelsk, fransk og tysk.

Gutten Anne

Den offentlige reguleringen av navnepolitikken, skapte imidlertid noen dilemmaer, ikke minst i takt med den økende internasjonale innflytelsen. Flere engelske fornavn, fantes allerede som norske etternavn. Og hva gjorde man med navn som Billy eller Tony? Var dette pikenavn eller guttenavn? Diskusjoner om fornavn/etternavn og kjønn ble en gjenganger på 1900-tallet.

Den nye navneloven fra 2003 slo langt på vei en strek over problemene: Kan det dokumenteres at navnet er i bruk et annet sted i verden, er det i dag ‘innafor’.

– Men det finnes vel noen sondringer? Man kan vel ikke kalle et guttebarn for Anne?

– Jo, det kan man, fordi Anne er brukt som mannsnavn i Nederland. Det er en variant av Arne som kjenner. Der r og n-lyden har smeltet sammen. Det er det samme vi ser i Norge, der Anlaug/Annlaug og Anfinn/Annfinn er dialektformer av Arnlaug og Arnfinn.

Island hadde lenge en navnelov som skilte strengt mellom kjønn, men dette ble opphevet i fjor. Også Sverige, Tyskland og Frankrike har gått bort fra et krav om at et navn skal kunne identifisere kjønn.

Den generelle oppmykingen er knyttet til et par trekk ved samfunnsutviklingen, sier Utne, som var med på å lage innstillingen bak dagens norske navnelov fra 2003.

– Det handler om et ønske om at staten skal styre mindre, og at folk skal ta ansvar selv. Samfunnet er gått i retning av mer liberalisering, og mindre regulering. Folk flytter dessuten på tvers av grenser, vil ha navneskikkene med seg, og de ser også navn i mediene som de synes er flotte. Til sammen åpner dette for mer variasjon.

LES OGSÅ: Aubrey de Grey og andre transhumanister anser alderdommen som en sykdom, og mener kuren er like rundt hjørnet

Shoppe navn?

Men betyr endringene i navnepolitikken også at selve navnet betyr noe annet for oss i dag enn før?

I Tyskland, der navneloven for tiden er under revisjon, skal det snart bli lettere å skifte fornavn. I dag kreves det sterke grunner for å bytte. Slik var det også i Norge: Før kunne man i hovedsak ikke bytte navn, men i dag man gjøre det hvert tiende år.

De fleste som skifter navn i Norge har gjerne ikke-vestlig bakgrunn, og ønsker enten å endre stavemåte eller skifte mellom et første og et andre navn.

– Det er også en del som mekker litt på skrivemåten i navnet sitt, eller som bytter et fornavn nummer to uten at det har stor praktisk betydning. Det er derimot veldig uvanlig å bytte helt ut første fornavn, forteller Utne, og legger til:

Den tyske politikken tilsvarer langt på vei de endringene som er gjort i Norge.

– Det dreier seg ikke om å legge til rette for ‘shopping’, men snarere å ta vare på de få som har behov det. De aller fleste er sterkt knyttet til navnet sitt, har et stabilt forhold til det. Det er jo et positivt kjennemerke. Hver gang noen sier navnet ditt, betyr det jo oppmerksomhet, sier Utne.

Musa

Ja, en ting til. Når folkeregisteret en sjelden gang er i tvil om et navn kan godtas, tar de kontakt med Utne, som har en sjelden ekspertise.

– Om kirken har mistet makt, finnes det altså fortsatt en yppersteprest?

– Hehe. Men siden du ringer fra Vårt Land: Jesus er godtatt.

– Hva med Moses eller Metusalem?

– Metusalem er opp til foreldrene å bestemme, men jeg tror nok få ville velge det som et første fornavn. Moses går fint, men vi har slitt litt med varianten Musa på arabisk. Når det er sagt: Det var sjeldent å skifte navn i Norge før, men det kunne godtas hvis det var store ulemper med å ha navnet. Og et slikt tilfelle var en Moses.

---

Fakta:

---