Kultur

«Kristus-lyset følger oss alle helt frem»

Forfatter og tidligere kulturredaktør i Aftenposten Jan E. Hansen er død, 60 år gammel. Biskop Per Arne Dahl møtte ham i hjembyen Roma til en samtale om sårbarhet.

Det er langt fra Modum til Roma. Men likevel er det mulig å oppleve parallelle livserfaringer. Det skjedde for meg i Roma forleden. Som tidligere Aftenposten-spaltist hadde jeg flere ganger møtt en av kulturredaksjonens ringrever, Jan E. Hansen, og lest mange av hans portrettintervjuer og kommentarer med glede. Jeg var også kjent med hans bok Med ett ben på jorden og hadde et ønske om å møte ham. Var det mulig, og hvor? Jeg fikk prompte SMS:

«Du må ta deg til ruinene på Largo Arenula. Litt nærmere Tevere er Largo Arenula, en åpning rundt trikkeskinnene. Min bar heter Gran Caffé Arenula, rett ved en aviskiosk. Lykke til! JE»

Vi møttes klokka 12 og sa først adjø åtte timer senere. Åtte timer med samtaler om hvordan livet farer i vei med oss og hvordan vi slett ikke har kontroll over vår skjebne.

Han satt på sin lokale bar i en godt brukt rullestol og ventet på en nordmann som kom for å snakke med ham om sårbarhetens kraft. Vi ble sittende og spise og drikke fram til vi avsluttet i hans leilighet med pulverkaffe og en skvett brandy.

Det var viktig for ham å minne om at boken hans om å ha ett ben på jorden ikke handler om sorg og bitterhet og fortvilelse og selvmedlidenhet. Den handler om nåde og vennskap, om glede og kjærlighet.

«Den er skrevet med penn, skjønner du», sa han.

Å hete Hansen og bo i Roma gjør meg nysgjerrig på hva som er Hansens hemmelighet, for å sitere en gammel boktittel. Hva er det som gjør at han sitter her og snakker om alle som skjuler sin sårbarhet og derfor opplever sårbarhetens rekyleffekt senere i livet? Han syns mange er for flinke til å skjule sin sårbarhet.

«Skjønt jeg, med mitt amputerte ben over kneet, i rullestol, kan vel knapt skjule min sårbarhet. Sånn sett er jeg heldig. Og mange tror at det verste for meg er å ikke kunne gå. Men er det sant? Riktig nok er det et problem at det ikke finnes dasser i Roma sentrum som jeg kommer inn i med min rullestol. Men det problemet har jeg løst. Jeg har funnet ett sted i sentrum hvor toalettet og inngangsdøra er store nok. Dessuten har jeg fått meg et avansert bekken i keramikk, en såkalt pappagallo som jeg alltid finner et skjulested for å kunne ta i bruk. Sånt lar seg løse. Og sånt gjør meg verken langsint eller deprimert.

Men verre enn å ikke kunne gå, er å ikke kunne skrive lenger. Jeg har fått en nevrologisk lidelse som heter polynevropati, som gjør at jeg ikke kan benytte meg av tastatur lenger, og derfor heller ikke kan skrive. Tapet av den profesjonelle skriveevnen og sorgen over det er større enn savnet av å kunne gå.»

Om troen sin fortalte han følgende:

«Fra jeg gikk inn i narkosen for å opereres til jeg kom ut av den, var jeg omgitt av et uforklarlig Kristus-lys. Det har ikke vært like sterkt til stede siden, men det har ikke sloknet til dags dato. Jeg har ikke vært deprimert. Og som katolikk er det lettere å bevares i dette lyset her i Roma enn i Norge. Kirkene er stort sett åpne og lysene er tent. Det er lettere å minnes på at kirken finnes, Kristus lever og lyset finnes her, selv om jeg ikke alltid ser det like klart og merker det.»

Han har innsett at livet kan bli kort, men også hva det er å komme til kort. Han snakker med respekt og ærbødighet om journalisten og forfatteren Odd Eidem som lærte ham mye om hva som er viktigst i livet. For eksempel når du er i tvil om hva du skal mene: «Velg alltid å ta den svakestes parti. Fremtiden vil vise deg at den har alltid rett som taler den sårbares sak.»

Og der satt vi på Gran Caffé Arenula, to sårede fugler. Den enbeinte Jan E. blir sjelesørger for den halvdøve Per Arne med en styrke, et vingespenn og en bærekraft som gjør meg enda mer nysgjerrig på hva som er Hansens hemmelighet:

«Livslykken øker ikke ved å klatre på karrierestigen, eller tviholde på bispestolen. Det handler i stedet om å falle til ro i det som er livets undervurderte hemmelighet, gi avkall på og å tre til side.»

Jan E. Hansen

Jan E. Hansen ble 60 år gammel.

Deretter gir han meg noen dimensjoner på hva som er sårbarhetens kraft som vi sjelden våger å snakke om, fordi noe har skjedd i vår kultur som har gjort den sårbare verneverdig og passiv på feil måte. «Å leve er å glede andre, om du er syk eller frisk, oppegående eller såret. Ingen har et levelig liv hvis du ikke på en eller annen måte kan glede en annen. Du kan sitte i rullestol og ha store smerter og være sint på hus og byer som ikke er laget for funksjonshemmede og likevel glede andre.» Denne formiddagen går det opp for meg at det er stor forskjell på å være et offer og å gjøre seg til et offer. Jan Erik er, til tross for sin avhengighet av rullestolen, ikke blitt sittende som et offer med umettelig krav til andre om å bli trøstet. Ved sitt eksempel har han bidratt til å snu flisa og inspirert mange til å kjempe seg ut av en passiviserende offerrolle, slik han også skriver mesterlig til sin venn Wilhelm i boken Med ett ben på jorden:

«Sammen har vi sett mange soloppganger. Ingen av dem har jeg sett med mitt høyre ben. Mange ganger har jeg kjent ditt håndtrykk, men aldri med mitt høyre ben. Aldri har jeg lyttet til miraklene hos Mozart med mitt høyre ben, aldri lest dikt av Olaf Bull med mitt høyre ben, aldri laget eller spist et godt måltid med mitt høyre ben, aldri løftet et glass vin for noen med mitt høyre ben, aldri skrevet en setning, aldri tenkt, aldri elsket, aldri noe annet enn danse og gå med mitt høyre ben.»

Dette sa jeg, og tilføyde: «Da forstår du at jeg har det bra. At det beste, det mest vesentlige er intakt.»

Mens han snakker om verdighet og å glede andre enn seg selv, kommer jeg til å tenke på en filosof og en bok som jeg aldri har klart å legge fra meg, nemlig Den etiske fordring av den danske filosofen Knud Ejler Christian Løgstrup, kjent som K.E. Løgstrup. Hans fokus på og forståelse for «den andre» som livets viktigste lakmustest har plutselig fått kjøtt og blod, armer og bein på seg, og sitter en meter fra meg. Hans mål er at gjesten skal være gladere når han går enn da han kom.

Jan Erik avslutter vår samtale med en utfordring til alle som er merket av livet og som har havnet i en felle av selvmedlidenhet og sutrete ensomhet. Ikke omgi deg med en sky av alt det som kan gjøre at folk syns synd på deg og har vondt av deg. Fortell ikke din sykdomshistorie så ofte at folk blir slitne og lei av det som virkelig er ditt livs byrde: «Hvis du ønsker glede, gi glede. Hvis du ønsker godhet, gi godhet. Hvis du ønsker en gave, gi en gave. Hvis du ønsker trygghet, gi trygghet! Hvis noen ringer og vil besøke deg, si ikke at det dessverre ikke passer fordi du er sliten eller trøtt eller har det så vondt. Si alltid ja til besøk fordi du trenger noen å dele sorger med, men også noen å kunne glede. Tenk på noe som kan glede den andre så hans eller hennes blikk ikke bare blir vendt mot din sårbarhet, men mot deres eget behov for å bli glad. Om du ikke har noe i skuffen eller i kjøleskapet, har du alltid noe som kan glede den andre. Du kan lage lunsj av to salatblader og gamle rester. Og det er når du føler at du ikke har noe å by på at du bør invitere!»

Jan E. Hansens store poeng om sårbarhetens kraft er at helbredelse er på gang når vi begynner å dele. Det siste vi skal slutte å dele er sorger og gleder. Det er ikke andre som skal ta ansvar for deg, uansett hvor smertefull din sårbarhet er. Vi er selv ansvarlige for våre liv.

Åtte timer går fort i et selskap der det er to som hører på hverandre og vil hverandre vel. Aldri har jeg fått en så praktisk leksjon av det kjente ordtaket fra Heddal: «Del sorgi halv. Del gleda dobbel.» Jan Erik ville at vi skulle avslutte samtalen i hans leilighet, som lå bare hundre meter fra kafeen.

To timer senere var jeg på vei ut av en leilighet med hundre ganger flere bøker enn kvadratmeter, og Jan Erik gav meg en utgangshilsen som har fulgt meg siden: «Kristus-lyset følger oss alle helt frem. Og hvis du våkner opp om morgenen, er du ikke død. Men hvis du våkner og ikke kan gå eller høre eller snakke eller se, må du i alle fall ta ansvar for at de som besøker deg går gladere hjem enn da de kom. Det viktigste i livet ditt er ikke deg, men de andre. Og til slutt, bare så du vet det: Du er nesten aldri så syk og elendig at du ikke har en siste glede å by andre på!»

På vei ned trappa roper han etter meg: «Adjø!» I denne byen betyr det visst «Til Gud».

Fortellingen er hentet fra Per Arne Dahls bok Sårbarhetens kraft (Gyldendal). Gjengitt med tillatelse.

LES OGSÅ: Margreth Olin ber ikkje ofte til Gud. Ho er redd svaret ho får kan vere for vanskeleg å bere

---

Jan E. Hansen (1959-2020)

  • Forfatter og tidligere kulturredaktør i Aftenposten.
  • Hansen døde natt til onsdag etter en tids sykdom.
  • Født den 1. november 1959 på Lunner på Hadeland
  • Oslomester, Norgesmester og Nordisk mester i selskapsdans på 1970-tallet.
  • Han startet som journalist og redaktør i avisen Frisprog før han fortsatte som journalist i Morgenbladet.
  • I 1984 startet han som teateranmelder i Aftenposten, der han senere ble kulturredaktør. Han ble værende i avisen fram til 2004.
  • I tillegg til pressekarrieren har han utgitt flere bøker. Den seneste, «Med ett ben på jorden», kom ut i 2016.
  • Hansen ble tildelt Gullpennen av Riksmålsforbundet i 2000.
  • Kilde: NTB og katolsk.no

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur