Jeg har skrevet om dette før.
Egentlig handler det om noe som har formet livet mitt.
Selvmordet er egentlig et avsluttet liv som fortsetter gjennom andre mennesker.
Og jeg kjenner på dette å ta del i noe, fortelle om hvor befriende og sviende vondt et traumatisk gjensyn kan være. Ikke minst fordi dette handler om mange, altfor mange.
Det er ingen heltehistorie. Det er om en avskjed som ikke skulle funnet sted.
Jeg har aldri kommet så nær min egen historie som disse dagene.
Når folk klager over overdreven oppmerksomhet omkring ett enkelt menneske, har ikke jeg opplevd det slik. Det er noe allment over den sjokkdemningen som brast på en så inkluderende, ærlig og voldsom måte.
Ja, en demning.
For dette er ikke en enkelthendelse, den gjorde de mange hendelser synlige.
Også jeg var for lenge siden den vesle jenta som elsket en leken, oppfinnsom og kjærlig far.
Jenta prøvde å holde følge med syvmilssteg i slurpete gummistøvler når hun og Pappa gikk langs vannet og fisket, eller når de stanset ved en bekk og tente opp en nying.
Kokte kaffe. Fortalte historier. Sang litt. Eller bare gikk – og lot skogen snakke.
Jenta satt musestille på en krakk i verkstedet når han sveiset figurer, lampeskjermer og blomsterholdere. Hun fulgte ham når han pakket alt i kasser med treull, lastet det opp på tilhengervogna han hadde laget til sykkelen og syklet alt sammen ned til stasjonen.
Jenta satt tett inntil når han leste høyt og Mamma sydde.
Hun vokste opp der det viktigste var bøker, nysgjerrighet og musikk på radioen. En sjelden gang en kunstutstilling, en teaterforestilling, en film – de bodde jo et stykke unna slike tilbud – og det var dyrt å oppsøke dem.
Hun ble tenåring og vrang og vrien – og fikk en klem. Hun visste at Pappa gikk igjennom en tung tid. Som han fortalte om. Men som det ikke var plass til.
Inntil hun plutselig satt i stua og et skudd stanset livet og hun var 16 år. Og som straks det kom folk til ble sendt på dør for å finne noen som kunne passe på den hylende hunden hennes en stund – en hund velmenende slektninger tok livet av litt senere fordi de mente hun ikke kunne ta vare på en hund.
Det var hun for ung til.
Men hun var ikke for ung til å skulle ta vare på seg selv og Mamma.
Så ble alt taust.
Tilbake ble den brennende, foraktfulle skammen som ble lesset på sekstenåringen da hun kom hjem og ble sendt ut igjen for å fortelle naboen at selvmordet ikke måtte snakkes om.
Skammen var viktigere enn omsorg.
Skyld var viktigere enn sorg.
Og senere, da moren hennes ble syk og havnet på sykehus, og jenta ble boende i huset alene mens en snill nabo av og til satte litt middagsmat på trappa vokste det frem en skyhet. Da var det midtvinter og bitende kaldt og hun visste ikke hvordan oljefyren fungerte. Noen kom og skjente på henne fordi hun ikke måkte snø fra taket og at hun ikke måtte ha det så kaldt fordi rørene kunne fryse.
Men noen lærte henne også å sette i gang oljefyren igjen.
Og atter noen la et anonymt brev i postkassa med penger i fordi denne noen hadde skjønt at de ikke hadde noe å leve av. Mens andre sendte sky blikk og ble tause eller unngikk henne.
Men jentungen var borte, sekstenåringen var borte. Hun husker nesten ingenting av ungdommen sin, og likevel vet hun at hun var syk i et helt år – men senere var med på og gjorde det hun skulle. Og hun levde videre i musikken, i bøkene, i bildene, i alt det som fremdeles levde under alt det vonde.
Og så ser hun denne sekstenåringen et liv senere snakke om faren sin i en kirke og husker plutselig at hun selv insisterte på å synge for Pappa i begravelsen.
Og hun hører at ingen har skyld for et selvmord, at mørket og fortvilelsen kan være så ødeleggende at det blir fullstendig taust omkring en. At det lyse kan være en kompensasjon, at alle som tror at et tilsynelatende lyst sinn er overfladisk burde tenke om igjen, fordi lysheten kanskje ligger som en tynn, tynn hinne over mørket.
Og hun tar imot sekstenåringen fra dengang og er dypt og inderlig takknemlig og forundret over kloke ord og åpen, inkluderende sorg. Det er som om hun rekker seg selv hånden.
For det er slik det er. Det blir ikke borte, det går ikke over. Det vil alltid finnes en dag med et skudd i. Og det å bli etterlatt blir å overleve.
Men kanskje også å utvikle en evne til å fornemme, å lytte. Og huske.
Det blir så viktig å huske.
Stå imot den iskalde og rammende snusfornuften når noen er full av råd det ikke er mulig å følge. Blikkene. At den ordløse forståelsen er bedre enn den som er full av en bedrevitende selvgodhet som oppleves som bebreidelser. For det har alltid undret meg at hjelpen ikke kommer når du vakler på kanten av grøfta og prøver å holde balansen – du må falle ned først.
Dette er jo ikke en slutt. Det er en fortsettelse med et punktum midt i. Det er en del av livet som aldri blir borte. Hvorfor skulle det gjøre det? Vi kan snakke om det, men en slik historie tar på en måte aldri slutt. Når Pappaen min og jeg gikk tur hadde vi sjelden noe egentlig mål, det var selve vandringen som betydde noe.
Gjennom disse delte sorgdagene tror jeg mange, mange med lignende livsminner ikke lenger kjenner seg så alene. Vi skal ikke føle skyld. Vi kan slippe til sorgen, smerten og livstrassen.
Det finnes en type livshjelp som erkjenner sorg. For meg ble redningen bøker, bilder, musikk – mennesker som søkte sammenhenger, som forstod hvorfor jeg var trassig og sky – samtidig.
Trassen er viktig, og det var mye trass i Maud Angelicas tale.
Og en kjærlighet som åpnet for sorg, ikke skyld. Det er der vi må begynne.
Det var en samlende og sterk opplevelse, et liv er mer enn det ene livet.
Det var et øyeblikk med et trassig håp.
Og vi er mange som er takknemlige.
Og jeg vil minne om et dikt av Olav H. Hauge som gir mange svar.
Song, trø lett på hjarta mitt,
trø lett som klokkelyng på søkkjemyr,
som fugl på nattgamal is.
Bryt du skorpa til kvida,
Druknar du, song.
Av Tone Ringen
Tone Ringen er skuespiller, sanger og forfatter.
---
Tone Ringen
- Født 1946. Skuespiller, sanger og forfatter.
- Som pensjonist kåserer, forteller og synger hun om diktere, temaer og annet som har en opplevelsesdimensjon.
- På Facebook skriver hun «om det lille i det store og omvendt».
---