Kultur

– Mye av musikken som serveres barn er forferdelig dårlig

Vigdis Berland Øystese, medredaktør i Nytt norsk salmeleksikon – det siste av fire massive bind er ferdig og leseklart. Du har vel fått med barnehagebordverset «Kua mi jeg takker deg»?

– Nei, den er ikke noen salme, og ellers er det bare salmer fra salmeboka som er omtalt i l­eksikonet. Men ikke et vondt ord om den, det er tross alt ­Wergeland: Kua mi jeg takker deg, deilig melk du gir til meg. Hver en dag jeg til mitt brød, drikker melka di så søt. Generelt sett synes jeg nok at mye av det som serveres barn er forferdelig dårlig. De kommer hjem fra barnehagen og synger sanger som verken har tekst eller melodi, tomme saker. Det finnes jo en skatt der ute!

– Men skjønner barn tekstene i denne ­«skatten», er det ikke der det ligger – moderne barn ­fanger ikke meningen? På den andre siden ligger jo både Wergeland og Ingeborg Riefling Hagen bak her og påstår at barn skjønner det meste, selv om de ikke tar «meningen», slik vi voksne oppfatter den?

– Nei, hva er å forstå? Det er da virkelig et ­filosofisk spørsmål. Da foreldrene mine sang «og tusen munnar syngja», så var jo jeg sikker på at det var fuglene. Jeg tenkte ikke på den verdensvide kirke eller noe slikt. Og det er bare fint. Jeg bærer jo med meg disse tusen munnene som sang, det var jo fantastisk. Senere skjønte jeg jo mer.

– Hvem kom på at det hadde vært fint med et norsk salmeleksikon i fire bind, på til sammen 2.700 sider?

– Behovet stammer nok fra Norsk Hymnologisk forening, så noen har nok snakket sammen i den tidlige morgenstund. Men det har vært savnet, Stig Wernøe Holter har vært en sentral person i dette. Fra før hadde vi Rynning sitt salme­leksikon fra 1967, han formidler en enorm mengde ­informasjon på få linjer. Vi har også hatt en rekke mer ­populære verk, Lars Aanestads Kristen sang og musikk er nok det beste. Og andre har tatt seg av de mer ­eller mindre anekdotiske fortellingene, særlig til oppbyggelig bruk.

– Så her er det anekdotefritt? – det handler om fakta, tilblivelse, tolkning, mening, ikke en ­eneste duftende anekdote?

– Jo, men det er få av dem og de er ikke så ­lette å verifisere. Men jeg var et halvt år i USA og ­jobbet blant annet med leksikonartikler og da leste jeg om en av de store, virkelig store, lovsangene i vår ­salmetradisjon: Lover den Herre/ Lovsyng vår ­Herre. Den er skrevet av den kalvinistiske ­teologen og salmedikteren Joachim Neander (1650–80). Av og til reiste han til en liten dal ved elven Düssel i Tyskland hvor han syntes det var fint å gå tur, der skrev han tekster og lyttet til fossebrus og så på blomster og trær. Folk likte ham, og da han døde så ung, kalte de dalen opp etter han – Neanderthal, Neanderdal. Og så skjedde altså det rare at 200 år senere, så fant man – i et kalkbrudd i dalen – de første identifiserte restene etter neandertal­mennesket, som det da ble kalt. Jeg måtte jo ta den med.

– Jeg kjenner flere som har lest Norsk ­konversasjonsleksikon i 20 bind, de sier det er fantastisk å lese historien på tvers og ikke på langs, det ene påvirker det andre og det blir helhet på en helt annen måte. Jeg vet også om en som nesten ikke har klart å vente på fjerde bind av salmeleksikonet fordi han syns det er ­spennende, han har lest de tre første fra perm til perm.

– Oi, ja, det er da fint.

– Men hva er hensikten?

– Det er så godt som mulig å dokumentere ­salmehistorien. Vi har for eksempel med både ­originaltekster og originalmelodier, så langt det har latt seg gjøre. Og så ønsker vi å peke på tekst­historien videre – se på hvordan salmene har ­endret seg, musikalsk og tekstlig. Og så er det dette å prøve å gi en inngang til hva salmen handler om, en form for tolking, også melodistoffet blir for­tolket. Det er nytt – at musikken får så stor plass. De musikkommentarene som greier å få 
fram ­sammenhengen mellom tekst og tone, ­synes jeg er de beste. De som kan gi lekfolk en slags ­opplevelse av at ... aha ... det tonespranget der 
følger tanken i teksten og er med på å øke ­forståelsen.

– Søndag inn og søndag ut sitter vi i kirke­benkene og synger, noen ganger fader vi bare ut, det er så kjent og utgått at det suser forbi, vi tenker ikke så mye på hva de betyr?

– Jeg tror de gode tekstene holder oss fast, ­uansett. Det finnes mange svært gode tekster i vår salmebok og enda flere i den forrige, som er svært lite brukte. Og da handler det ofte om at melodien ikke evner å løfte dem fra bladet. Gode melodier kan også løfte svakere tekster, det har vi mange eksempler på. Jeg kunne ønske en ordning hvor noen introduserte salmene før gudstjenesten, da tror jeg vi hadde fulgt bedre med når vi sang og at budskapet åpnet seg.

– Midt i den liturgiske handlingen?

– Noen ganger kunne det vel passe etter en ­lesning. Der kunne vi sagt at nå skal vi synge den og den salmen, som peker på akkurat disse ­tingene fra teksten vi nettopp har lest. Ellers har jo ­klokkeren disse minuttene i innledningen av gudstjenesten, det kunne skjedd på en stille måte, selvfølgelig – ikke alle salmene og hver gang, men av og til, bare for å åpne dem litt.

– Det er populært, i hvert fall lett, å si at vi ­lever i en sekularisert tid, jeg vet ikke helt hva det ­betyr, men: Hvor blir det av salmene i dette her, blir det en kamp om det også?

– Det tror jeg ikke. Det kryr jo av artister som gir ut salmeplater, og de reiser på salmeturneer hele året, ikke bare til jul. Men skolen er blitt ­preget av et angstmareritt – de blir fryktelig engstelige når jula nærmer seg. Jeg er usikker på hva de er redde for. For det er jo ingen ting som tyder på at bruken av salmer gjennom generasjoner har ført til et så voldsomt stort kristningsprosjekt. Så hvis sammenhengen er riktig, er det jo ikke noe ­problem med å synge, lytte til og analysere ­salmer i klasse­rommet. Ungdommer kan synes de gamle barokktekstene er veldig morsomme, ta gjerne med Petter Dass, Thomas Kingo og Dorothe ­Engelbretsdatter til en 9. klasse. Ellers ser vi jo at salmene er i bruk overalt. Og mens skolen flagger sin salmeallergi, kan du hvor som helst gå inn i et kjøpesenter og ­plutselig, mens du tusler mellom reolene, hører du Mitt hjerte alltid vanker – det slår meg stadig hvor allemannseiet disse tingene er. Nå er for eksempel Espen Lind og Ingebjørg Bratland på turne med salmer, Bjarne Brøndbo har vært med på å lage salmeplate, you name it.

– Negro spirituals var sanger til arbeidet, de ga takt og trøst. Har du noen gang brukt salmer på det viset. På kjøkkenet, for eksempel?

– Jeg synger ikke så mye ... men mor sang, jeg vokste opp med foreldre som sang til arbeidet, det var fint. Mor sang når hun var i vaskekjelleren, hele mandagen – og da kunne vi høre på repertoar­valget hvor langt hun var kommet i prosessen, hvor ­sliten hun var. Og så brukte de sangen som terapi. De var jo «lesere», de brukte sin bibel, leste i ­Bibelen, rett og slett – de sang til kvelds, de sang til søndagsfrokosten, de sang Blix: Sjå, dagen sprett i austerætt! Han livet upp vil yngja. Sjå, skuggar fly, og solglytt ny, no gylder sky, og tusund munnar syngja. Det satte seg i meg. Jeg minnes også en 1. juledag, vi var på veg til kirke da telefonen ringte og det ble fortalt at far sin bror var død. Da hengte de av seg yttertøy og så gikk de tilbake til leiligheten sin i sokkeletasjen på huset, og da vi andre gikk ut døra, kunne vi høre at de sang. Så det var en helt typisk måte for dem ... nå må vi finne en salme, for nå er det litt bølgegang her.

– Du lever med salmer – noen ganger tenker du sikkert: Dette er salmens kraft, dette er det ingen ting annet som får til?

– Det et sterkt minne, det er knapt en salme, men jeg hadde ei søster som døde da hun var 21, hun hadde Downs syndrom. Hun døde på sykehuset og hun lå der på svøpningsandakten i sykehus­kapellet med favnen full av prestekrager hjemmefra. ... det blir litt for sterkt for meg, dette ... der sto mor, jeg hadde en bitte liten mor, og sang Nu lukker seg mitt øye. Der lærte jeg nok noe. Og så står Blix sin Sjå soli bakom blå fjell høyt for meg, det er en folketone fra mitt hjemsogn og som mange der har hatt store opplevelser med, en salme som synges ved vogge og båre, det er en kveldssang, men også en gravferdssang – en sånn perle.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur