Mye trøst i begravelseshumor

– Når den avdødes liv skal tegnes, og betydning for dem som sto vedkommende nær skal løftes fram, kan det være naturlig å benytte humor. Vi ser at humor også kan benyttes i møte med særlig vanskelige begravelser med vond og brå død, sier Bjarte Leer-Helgesen, kirkefagsjef i Agder og Telemark bispedømme.

Onsdag skrev Vårt Land at den første festivalen for «hellig humor» snart skal arrangeres i England. Leer-Helgesen syns det er en spennende tanke. Han arbeider selv med en artikkel om begravelseshumor i ei bok om religion og humor som kommer i løpet av året.

LES OGSÅ: Kirke arrangerer humorfestival

Snill humor

Her har han analysert 110 begravelsestaler. Og selv i en av livets vanskeligste situasjoner ser Leer-Helgesen humoren i virksomhet. I presters minneord kan historier om avdøde ofte fortelles i et humoristisk lys for å få frem sider ved avdøde. Han kaller det en varm, inkluderende og «ufarlig» form for humor.

– En teori kan være at humor får en til å slappe av og at man produserer endorfiner. Dette igjen kan gi en form for «overskudd» som kan gi en mulighet også til å ta inn det svært vonde og vanskelig ved dødsfallet. Det er imidlertid ikke en humor som må forstås i motsetning til alvoret, sier Leer-Helgesen.

Han understreker at det da gjerne dreier seg om «ufarlig» humor som artige historier om avdøde.

– Det er mange eksempler på at det kan være godt både å gråte og le i en begravelse, sier han.

I tillegg til begravelsestalene baserer hans artikkel seg på hans doktorgradsavhandling «Levende håp – en praktisk-teologisk analyse av presters forkynnelse ved gravferd» der han analyserer begravelsestalen og minneordet til 51 prester.

Hadde forskerne sett nærmere på minnesamvær, ville nok humorens viktige rolle vært enda tydeligere, tror forskerne.

Oftest ved brå død

Leer-Helgesen påpeker at slett ikke alle begravelser preges av humor. Men noe av det som overrasket ham, var at humor faktisk oftere ble benyttet i begravelser knyttet til vond og brå død, enn der hvor avdøde var gammel.

– Jeg tror det kan handle om flere ting. Er det unge mennesker som går bort, så vil ofte vennemiljøet ha en tydeligere stemme i begravelsen. Da kan artige vennehistorier lettere få plass i minneord, tror Leer-Helgesen.

Han tror også humoren kan fungere som en «protest» mot døden.

– Om en ung person dør av kreft, kan man si at vi hadde det gøy med det ene og det andre, på tross av sykdommen. Slik tegnet et levende bilde av personen. Noen beskrev det slik at latteren er håpets våpen mot dødskreftene.

Konflikt

Forholdet mellom religion og humor har lenge vært konfliktfylt. Det er utgangspunktet for forskingsprosjektet «Humor og religion i norske medier» ved KIFO Institutt for kirke, religion og livssynsforskning. Forskerne har sett på produksjon av religionshumor, humoristiske fremstillinger av religion i ulike medier og ulike religiøse og ikke-religiøse gruppers respons og holdninger til religionshumor.

Her kommer det fram hvordan religiøs humor og humor om religion kan bidra til å skape fellesskap, men også skiller mellom ulike grupper, og hva som oppfattes som akseptabelt og ikke akseptabelt å vitse om.

– Hvorvidt humor er utbredt i den ordinære gudstjenesten er et annet spørsmål, som det hadde vært interessant å utforske nærmere, sier forsker Ann Kristin Gresaker.

Tidligere KIFO-forsker Pål Ketil Botvar, nå ansatt ved Universitetet i Agder, er medredaktør. Han viser til at Rolv Wesenlunds «feriebiskop Fjertnes» ble tatt godt imot på 1960-tallet. Det samme gjelder Bjarte Tjøstheims NRK-serie Presten. Da KLM holdt på med sine prestesketsjer på 80-tallet kom protestene fra kirkelige kretser.

– Det som provoserte var ikke at man drev gjøn med prestestanden, men at man brukte korset i flere av sketsjene, påpeker Botvar.

Sentral bom

Reaksjonene varierer med det kirkelige landskapet og hvilke deler av virksomheten det drives gjøn med.

– Humor kan være vanskeligere i en folkekirke enn i en frimenighet. Mens sistnevnte henvender seg til en kjent gruppe, er adressaten for humoren mer sammensatt i folkekirken. Dessuten blir forsøk på å bruke humor fra sentralkirkelige organer lett sett på som et desperat forsøk på å imøtegå en sekulariseringstendens, sier Botvar.

Han viser til mange kirkefremmedes reaksjoner da Kirkerådet for fem år siden forsøkte å lage en ironisk adventskalender på nettet. Mange forsto ikke spøken og mente man tøyset med det hellige.

– Det gikk så langt at biskoper forsøkte å få stoppet kalenderen. I boka ser vi på et liknende case, der Svenska kyrkan forsøkte å koble Jesus og fredagstaco på twitter. Flere mente at dette var krenkende og meldte seg ut av kirken, forteller Botvar.

Mye god humor

Han viser til at en representativ spørreundersøkelse som viser at også dypt religiøse nordmenn opplever at det går an å spøke om religiøse symboler. Både blant de som selv kaller seg religiøse og blant ikke-religiøse er det et klart flertall som er enig i påstanden: «Jeg synes troende mennesker burde bli flinkere til å vise at det finnes mye god humor i religiøse miljøer.»

– Dette er et sterkt signal om at man tenker at det finnes mye god humor i troende miljøer – humor som også ikke-troende ville hatt glede av dersom den ble gjort kjent, påpeker Botvar.

Prester, Gud eller Bibelen er ikke på folks liste over hva man ikke skal lage vitser om.

– Derimot er det tabubelagt å spøke med begravelser, handikappede, jøder og holocaust i en offentlig sammenheng. Da ler ikke folk. Dette viser at det også i det sekulære Norge er en del temaer som er utenfor humorens rekkevidde og som representerer «opphøyde verdier», en slags funksjonell variant av religion, ifølge Botvar.