Da kom jeg til et punkt hvor jeg sa til Gud at takk enda en gang for de ­erfaringene du ga meg der og da, de var til stor hjelp, jeg trengte dem ...

Tore Laugerud, i boken «Å komme til seg selv – i stillhet, ­skjønnhet og et livgivende mangfold» skriver du om «fra barnetro til en ­moden tro». Har du et godt råd?

– Det må være at vi innser at vi mennesker følger skaperverkets rytme i livene våre. Hvis vi tror det skal vokse hele tiden, knekker det før eller siden. Liv er i bevegelse.

– Du starter med en frisk situasjonsbeskrivelse: «Vi lever i et samfunn der voksne mennesker sjelden bekjenner offentlig at de tror på Gud. Det skaper en viss forlegenhet. Barnetro er derimot akseptabelt. Det avspeiler sekulariseringen. Det sekulære samfunn tolererer religiøs tro, men betrakter tro som noe barnslig.»

– Det er sant, er det ikke?

– Jeg ble bare litt overrasket. Men det skjer jo, jeg kjenner jo den, vi sitter og snakker litt overfladisk om tro, og så ender det med «jeg har i hvert fall barnetroen i behold».

– Ja. Og da får jeg behov for å reflektere litt over hva denne forlegenheten bunner i. En av de helt sentrale fortellingene til det sekulære samfunnet er jo fortellingen om det myndige mennesket. Som i kortversjon går ut på at så lenge mennesket trodde på Gud, så var det et barn. Og mennesket ble først voksent da det kastet av seg dette med å forankre autoriteten i noe utenfor seg selv. Dette er en viktig sekulær fortelling, som jeg tror har ganske stor kraft og utbredelse, ofte på et ubevisst nivå.

– Det er ikke lett å slå hull på fordommer – ­sitter du på noen «innganger»?

– Da tenker jeg vel på det språket vi omgir oss med – det kristne språket er kanskje bedre enn noe til åpne veger for mennesker i nød. Men det er ikke like sterkt til å uttrykke andre sider ved det å være menneske, for eksempel vekst og utvikling. Jeg tror det er en av flere grunner til at mange mennesker søker mot de østlige religionenes visdomsspråk, som er grunnleggende annerledes. Men elementer av dette finner vi jo også i Bibelen, i visdomslitteraturen der, som ikke er ansett for å være av det mest sentrale, det har lav status i kirken. Men å slå hull på fordommer? – vanskeligheten ligger jo i at tro er en erfaring, du må erfare det selv for å bli overbevist. I det øyeblikket mennesket har en gudserfaring og opplever dette som noe livgivende og integrerende, og ikke noe som trykker en ned, først da går det an å forstå.

– Gudserfaring er et stort ord, hvordan merker jeg den?

– Ja, et vanskelig ord. Men kort sagt må det være en erfaring av noe som er større enn en selv, noe som er annerledes enn oss selv. Og så blir det opp til vår tolkning – at vi finner språk for den erfaringen vi har hatt.

– Barnerommet, «Gud fører oss ut av barnerommet», skriver du. Men de som blir sittende igjen, da, hva med dem – er ikke Gud med dem, er det barna Gud glemte?

– Nå snakker jeg om barnetro på to måter. Den ene er barnetro som et kulturelt fenomen, altså: «Jeg har min barnetro i behold.» Og så snakker jeg litt om hva som karakteriserer et barns tro, det handler om tilliten til omgivelsene, tryggheten, det fysiske og det konkrete. Og avhengigheten av andre. En voksentro kan næres av dette, men det stanser ikke der. Og da er det jeg tenker at til tross for at den barnlige overgivelsen og tilliten står der som et ideal for den voksne trosvandringen, så er det Gud som leder oss ut av barnerommet, for å beskytte sitt skaperverk og gjøre oss til ansvarlige personer, som kan gi tilsvar på Guds kjærlighet. Der kommer den mystiske dimensjonen inn, og den intellektuelle. Hvis vi bruker en krakk med tre bein som bilde – en voksen tro kan ikke være bare «barnetro», den baserer seg også på den mystiske og den intellektuelle erfaringen. Hvis et av disse tre er borte, velter krakken.

– Livsvegen beskrevet med en krakk?

– Ja. Poenget er at hvis troen skal kunne bli med på hele livsreisen og være verdifull for meg i hverdagen, så må alle tre «beina» være på plass. Sånn sett gjelder det også menighetslivet, for en menighet må jo gi noe til alle disse «beina», det må hjelpe menneskene med alle de fundamentale sidene ved det å være menneske.

– På 1950/60-tallet var Ønskekonserten full av barnetro, overlevende fra den gangen husker nærmest uten unntak, vil jeg tro, Lapp-Lisa som sang «Barnatro» inn i alle kroker av landet: «Har du kvar din barnatro/ ifrån hemmets lugna bo?/ Kan du bedja än, som förr du alltid bad: / «Gud som haver barnen kär, se till mig som liten är / Gamla mor då känner sig så nöjd och glad». Det var saker.

– Ja visst. Nå skal det sies at det her handler om noe ganske konkret - tekstforfatteren og musikeren selv, Ejnar Westling, som i sin ungdom var knyttet til Frelsesarmeen, men som etter hvert kom bort fra troen - nettopp i overgangen fra ungdom til voksen alder. Som fjortenåring skrev han sin første kjente sang – O själ, du som vandrar din väg framåt. Rent tilfeldig gikk han en dag forbi et Frelsesarmelokale i Stockholm, og der sto en offiser og sang akkurat den sangen. Han sto som forsteinet og om natta skrev han «Barnatro» som han ga til sangeren dagen etter. Så barnetro i denne sangen, betyr at han fant igjen den troen han en gang hadde som barn og som gikk tapt med voksenlivet.

– Den beveget jo til tårer?

– Jeg husker jo når den ble spilt i Ønskekonserten, da seig det litt sånn ... en nostalgisk eim over hjemmet, og moren min sang jo med, nesten så tårene rant, ikke sant. Det som vekkes da, tenker jeg, det er minnet om denne barnetroen som var så god å ha. Men det er nok sjelden at denne sangen fører til at en finner den igjen, det er minnet i oss som vekkes. Det fører ikke nødvendigvis til en tro som får konsekvenser for store deler av det livet jeg lever her og nå.

– Husker du noe fra barndommen, barnetroen?

– Nei. Jeg vokste opp i et sekulært hjem, jeg gikk riktignok på søndagsskole, men jeg husker ikke noe av det. Det jeg husker er at far ba aftenbønn med meg, og når han hadde bedt den der « ... som ledet har min fot i dag», så måtte han ta meg i foten og si god natt. Det sitter der som et godt minne, det var noe trygt og godt. Og så husker jeg vi gikk rundt juletreet og sang julesanger, det kjentes fint. Og at da vi skulle tegne Kristi himmelfart på skolen, det var rett etter at Gagarin hadde vært ute i rommet, så tegnet jeg Jesus i et romskip. Men jeg har i det hele tatt ikke vokst opp med dette. Jeg opplevde en total omvendelse som 18-åring.

– Altså den grunnleggende erfaringen du snakker om, uberegnet og rett ut av det blå?

– Det jeg kan si er at jeg ble invitert med på leir av en kamerat, den eneste kristne i klassen – jeg husker ingen ting fra leiren, annet enn at det var mange fine jenter der og vi hadde det koselig. Men så skjedde det noe på avslutningsgudstjenesten, forøvrig i Frogn kirke - en helt vanlig gudstjeneste med en mannlig prest i sekstiårene med pipekrage og alt, ikke noe krydder i det hele tatt. Så - midt under nattverdhandlingen hadde jeg en veldig, gjennomgripende, la oss kalle det en kontemplativ, mystisk erfaring. En følelse av å være fullstendig gjennomstrømmet av en varme, en kjærlighetskraft, som omsluttet meg og tok meg inn i et helt annet rom, selv om jeg var fysisk til stede og hørte alt som foregikk. Jeg kjente en intens enhet med det som forgikk oppe ved alteret - ved nattverden, uten at jeg deltok selv, rent fysisk. Jeg var ikke der da. Det var et erkjennelsesmessig brudd, en fullstendig visshet der og da - yes, dette må være sannheten! Den følelsen satt i meg i dager og uker etterpå. Jeg overga meg til bønn den natta, kan du si.

– Nå er det jo sånn med dette kristenlivet at det går opp og ned, det er ikke alt i bøkene som stemmer. Vi har vel alle erfaring med at når det er fint, så er det fint, men så kommer det tørke og mørke netter, og i stedet for bare å fortsette gjennom mørket, begynner vi på nytt igjen. En liten pause, så er det på igjen, i håp om at noe har skjedd?

– Som de fleste, har jeg jo hatt noen erfaringer seinere, som jeg har slitt med, og hvor erfaringen har ført til en type mørke hvor jeg har strevd og strevd, strevd etter å få den samme store opplevelsen tilbake. Og så oppdaget jeg at det var en blindvei – det jeg drev med var å prøve å gjenskape de erfaringene jeg hadde hatt. Da kom jeg til et punkt hvor jeg sa til Gud at takk enda en gang for disse erfaringene du ga meg der og da, de var til stor hjelp, jeg trengte de da. Men nå gir jeg deg dem tilbake, gjør med dem hva du vil. Etter den bønnen kjente jeg en enorm frihet. Jeg ga de gode erfaringene fra meg og var fri. Det ga meg erfaring på en grunnleggende måte, visst skulle jeg av og til ønske at Gud var mer synlig, men samtidig har jeg nå en annen tålmodighet, som bærer gjennom. Slik var det ikke før.