Journalisten i Dagbladet, Karl Emil Hagelund, satt oppe i annen etasje en søndag i slutten av januar 1953, da han plutselig hørte en skarp stemme på radioen. Taleren var Ole Hallesby. «Hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede?»
– F... hva er dette for noe? Er kringkastinga blitt helt kokkeliko?
Hagelund ler og tar av seg de store brillene.
Vi er hjemme hos ham og kona i deres hjem nedenfor Vettakollen. Da vi først ringte for å gjøre en avtale dagen før, lurte han på hva vi ville ham. «Jeg blir 94 år og er nokså krøpling» sa han, litt skeptisk til å la seg intervjue. Like fult tar han varmt imot oss dagen etter.
[ Hallesby regnet med å bli skutt ]
Svovelpredikant
Hagelund kastet seg over stenografen og gjengav fortløpende det han hørte på radioen.
– Men jeg refererte ham riktig, for Hallesby skal senere ha sagt til sine nærmeste at det var godt referert, sier Hagelund.
Mandag morgen tok han med seg saken på morgenmøtet i Dagbladet. Avisen kom på dette tidspunktet i to utgaver, en morgenutgave og en ettermiddagsutgave.
[ De mange skriftene til Ole Hallesby, viser at han ikke bare var en hard og ufølsom person. ]
– Jeg fortalte kollegaene mine hva som hadde skjedd, og at jeg syntes vi skulle skrive om det. Så kom det på førstesida samme dag. Innledningsvis skrev jeg en leder, der jeg sa: «Norsk Rikskringkasting stilte seg i går ettermiddag til disposisjon for svovelpredikanter av verste slag.»
– Var det din formulering?
– Ja, og dermed ble det et helvetes rabalder.
Endret debattklima
Noe av det Hagelund reagerte på, var at NRK lot dette gå på lufta i beste sendetid.
– Jeg tenkte, fankern, kan man sende ut noe sånt? Men jeg var jo samtidig inne på tanken om spørsmålet om ytringsfrihet. Jeg vil ikke tro at jeg den gangen mente at NRK ikke skulle tillatt det, men det kan jeg ikke være helt sikker på. Vi hadde ikke vært gjennom den samme debatten om ytringsfrihet på det tidspunktet, og det var ikke oppe i bevisstheten på samme måte som nå.
Jeg visste at det var godt stoff, og det var jo synlig i at redaktøren slo det opp på førstesida.
— Karl Emil Hagelund om Hallesbys preken
– Nå for tiden snakker vi ofte om at debatten har blitt mer polarisert?
– De var sterke i kjeften den gangen også. Jeg husker en ikke-kristen, borgelig begravelse til noen jeg sto nær. I enkelte, kristne kretser ble den omtalt som «en hedensk bålferd». Jeg synes i det hele tatt at debattene kunne gå hardere for seg den gangen, jeg. At det var høyere temperatur.
– Hvorfor tror du det var sånn?
– Jeg vet ikke, men det er flere akademikere som deltar i debatten i dag. De skriver uforståelig, og til et annet publikum. Jeg ville heller ikke ha kalt Hallesby for en svovelpredikant, hvis jeg var ute som journalist i dag. Men det passet seg den gangen.
[ MF fjerner bysten av Hallesby ]
Flere årsaker
– Hvis ikke du tilfeldigvis hadde tatt tak i radioprekenen, tror du noen andre hadde gjort det?
– Det kan hende at de programmene vanligvis nådde ut til menigheten, og at de lytterne ikke ville reagert på det. Utenfor den kretsen var det kanskje få som gadd å høre på. Det var jo rent tilfeldig for min del. Det kan tenkes at det var andre eller flere årsaker til at debatten startet.
Hagelund ser framfor seg og smiler, før det blå blikket lyser opp.
– Tenk at det endte med at kirkedepartementet så og si avskaffet helvete. Det er jo fantastisk!
Hagelund viser til at Hamarbiskopen Kristian Schjelderups svar til Hallesby, førte til at debatten etter hvert kom til å omhandle Schjelderups status som «rettroende». Det ble til slutt en departementssak, der Schjelderup fikk støtte og han ble oppfordret til å fortsette i sin stilling.
[ – Polariseringen i helvetesdebatten kom fra begge sider ]
Fravær av Gud
Hagelund husker godt det han opplevde som et kompromiss fra mer liberal side, når det kom til helvetes eksistens.
– Hva mente en liberaler da han ble konfrontert med hvor ofte helvete er nevnt, også i Det nye testamentet? «Fravær av Gud». Der hadde de funnet en formulering. Du kommer ikke til helvete, men et eller annet sted der Gud er fraværende, sier Hagelund.
– Hva tenker du om den varianten?
– Det er jo pent norsk. Hva det betyr, må gudene vite. De lastet en bør av sine skuldre, men innerst inne lurte de på om det var sant eller ikke. «Fravær av Gud», så langt kom de, men ikke lenger. Ja, ja. Sånn er det, sier Hagelund.
Litt skvetten
Dagbladet på 50-tallet var en venstresideavis som sto for et rasjonalistisk verdensbilde.
– Vi var skeptiske til mye annet utover det, og ikke minst til kirka, sier Hagelund.
– Så du appellerte til leserne dine i den lederen?
– Det var ingen som kritiserte bruken min av ordet «svovelpredikant». Men jeg vet ikke. Jeg visste at det var godt stoff, og det var jo synlig i at redaktøren slo det opp på førstesida.
– Kom du fra noe religiøst hjem, selv?
– Foreldrene mine var helt vanlige vanekristne. De gikk i kirka på julaften. Moren min lærte oss å be Fadervår, og det gjorde vi hver kveld. Jeg husker meget godt den kvelden jeg bestemte meg for å ikke gjøre det. Da var jeg litt skvetten!
– Det sitter i, vet du, legger Hagelund til.
Elskverdig på privaten
Etter helvetesdebatten fortsatte det gjerne å dukke opp religionssaker på pulten til Hagelund. Senere ble han utenriksredaktør i avisen. Ved et par anledninger møtte han Ole Hallesby i ulike mottagelser, og snakket med ham.
– Hallesby var en stor taler. Han kunne retorikken. Men privat var han en meget elskverdig herre. Meget elskverdig, men jeg tenkte at når den mannen kommer opp på talestolen, og får en Bibel i hånden, da blir han et annet menneske!
