Kultur

De grønne samfunnsbyggerne

Det grønne skiftet har gjort landskapsarkitekturen høyaktuell. Nå vil Nasjonalmuseet vise frem pionerene bak landets parker og friområder.

Bilde 1 av 3

– Vegetasjon, vann og terreng er landskapsarkitekturens tre byggeklosser. Alt handler om omgivelsene utendørs, og om tiden: Om årstidsvariasjoner og hvordan steder forandrer seg fra natt til dag, i løpet av 50 eller 100 år.

Landskapsarkitekt og kurator Jenny B. Osuldsen har fått en gylden anledning til å vise hvordan profesjonen har satt sitt merke på by og bygd. 8. februar åpner tidenes første hele utstilling om landskapsarkitektur på Nasjonalmuseet for arkitektur.

Utstillingen har fått tittelen «Utestemme», med et vennlig dytt til en, ifølge Osuldsen, lavmælt yrkesgruppe.

Norge var først

Tidspunktet for mønstringen er ikke tilfeldig: I år feirer landskapsarkitekturutdanningen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås 100 år. Det første kullet banet ikke bare vei her hjemme, men også internasjonalt. Norge var først i Europa og nummer to i verden med å gjøre landskapsarkitekturen til høyere utdanning.

En kan undre seg over at lille, perifere og «fattigslige» Norge var så fremoverlent akkurat på dette området. Men arbeidet med å oppgradere faget, som tidligere hadde foregått på mer gartnerpregede skoler, foregikk parallelt i flere europeiske land. Det forteller professor Karsten Jørgensen ved NMBU.

– Norge hadde dessuten ambisjoner om å hevde seg blant kulturnasjonene i Europa. Landskap og omgivelser ble sett på som viktige kulturbærere, takket være blant andre kunsthistorikeren Carl W. Schnitler.

1800-tallet hadde vært folkeparkenes blomstringstid. Her skulle folk fra ulike sosiale lag promenere og være i kontakt med både naturen og hverandre. Folkeparken på Bygdøy ble oppgradert med stier, spisesteder og monumenter allerede i 1837.

Interessen for landskap var altså noe som hadde ligget i luften en stund da de første landskapsarkitektene gikk ut fra Ås. Med seg hadde de impulser fra store «hagenasjoner» som England og Tyskland, men de måtte også tilpasse seg norsk geografi og klima.

LES OGSÅ: Mener mange bor dårligere i dag enn for noen tiår siden

Naturen og det nøkterne

– Naturen og måten nordmenn bruker naturen på er kanskje det som særlig kjennetegner norsk landskapsarkitektur, sier Jørgensen.

Han viser til parker med tydelig terreng og naturlig vegetasjon – som i Ekebergparken i Oslo. Parken ble gjenopplivet som skulpturpark i 2013, men naturpreget er ivaretatt.

Nøysomhet og praktisk nytte satte også preg på den norske landskapsarkitekturens første år, forteller Osuldsen.

– Økonomien var knapp, og man måtte gjøre mest mulig ut av minst mulig. Stedene måtte være funksjonelle, og man arbeidet ut fra en tanke om at det som er vakkert også kan være funksjonelt.

Det funksjonelle idealet kjennetegner også boligarkitekturen fra 1920- og 30-tallet. Flere flyttet til byene, og med mer regulerte arbeidstider fikk folk også mer fritid. Idealet var lys, luft og plass til rekreasjon.

– Politikerne satte i gang flere grønne tiltak. I Oslo ble det laget parker med siktlinjer til fjorden og store plener hvor folk kunne møtes.

Flere av fagets pionerer ble ansatt som parksjefer og tatt med i den langsiktige byplanleggingen. Likevel er de relativt lite kjente.

– Noe kan skyldes den nøkterne holdningen og norsk likhetstankegang, sier Osuldsen.

LES OGSÅ: – Noen kirker minner mer om en gymsal

Offentlig vekst

«Utestemme» konsentrerer seg om pionerene fra årene 1900–1960. Materialet er hentet fra arkiv for norsk landskapsarkitektur som ble etablert på NMBU så sent som i 2014. Prosjektene spenner fra små og tidlige hagearbeider til 1960-tallets store, moderne anlegg.

Hydroparken ved Solli plass i Oslo målbærer sistnevnte. Landskapsarkitektene Grindaker og Gabrielsen sto for parkområdet, mens arkitekten Erling Viksjø tegnet Hydros kontorbygg. Utsmykningene er laget av kunstneren Odd Tandberg.

– Her er det ikke naturen som har vært førende, men kunsten og arkitekturen. Formgivingen og det urbane, internasjonale uttrykket ble tillagt større vekt fra 1960-tallet og fremover, sier Jørgensen.

Etter hvert som den økonomiske velstanden økte i Norge, økte også tilfanget av større offentlige utbygginger. I dag er Statens vegvesen landskapsarkitektenes største arbeidsgiver, forteller Osuldsen.

LES OGSÅ: Voksne har noe å lære av barn på kunstutstilling

Grønt skifte

De første 10 årene etter at utdanningen på Ås ble etablert i 1919, var det kun beskjedne 14 som ble uteksaminert. I dag utdannes det 50 nye landskapsarkitekter fra Ås i året. I tillegg finnes utdanningen på Arkitekthøyskolen i Oslo i samarbeid med Universitetet i Tromsø.

– Etterspørselen etter nye landskapsarkitekter er stor, og studentene våre har lett for å få jobb når de er ferdig, sier Jørgensen.

Både Jørgensen og Osuldsen tror interessen for grønn bærekraft har noe å si for oppmerksomheten rundt faget.

– Klimaendringer, ikke minst vannhåndtering, blir viktige utfordringer for landskapsarkitektene fremover, sier Osuldsen.

I fremtiden må vi dessuten bygge tettere, samtidig som det er behov for flere grønne uterom. Et alternativ er å ta i bruk flere av byens hustak, nevner Osuldsen.

– Landskapsarkitektene har egentlig holdt på med «det grønne skiftet» i hundre år allerede.

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kultur