Kultur

Mona Ahmed kom for å bli

Etter ti år i Norge har Mona Ibrahim Ahmed fått endelig avslag på søknaden om statsborgerskap. Brev til Noreg er hennes svar.

– Jeg vil at folk rundt meg, folk som bor i Norge, skal vite. Saker som den jeg har, er som regel usynlige.

Mona Ibrahim Ahmeds (26) vitnesbyrd ligger på bordet mellom oss. Boken Brev til Noreg, som hun har skrevet sammen med Hilde Sandvik, er en personlig historie. Den er også en kritisk refleksjon rundt systemet som møter innvandrere. I august fikk Ahmed endelig avslag på søknaden om norsk statsborgerskap. Da var det gått ti år siden hun landet i Bergen på familiegjenforening. Fire år siden hun sendte søknaden.

– Jeg gruet meg i fire år. Det er lenge. Det er umenneskelig.

Den bergenske dialekten sitter godt. Ahmed tok videregående raskt etter ankomsten. I dag jobber hun som miljøterapeut og har for lengst etablert seg i det bergenske kulturlivet. Det har ikke vært lett. Valgene hun har tatt, har kostet.

Eget rom

Familien kom til Norge fra Etiopia som somaliske flyktninger. I starten slet Ahmed med språket. Hun hang ikke med på skolen. Tempoet var så høyt.

I sceneprosjektet Fargespill fant hun et pusterom. Hun satt blant publikum og lyttet til en somalisk vuggesang. Dette måtte hun bli en del av.

– I Fargespill kunne jeg være meg selv. Alle andre steder følte jeg meg som en taper.

Fargespill samler barn og unge med ulik landbakgrunn. På scenen fikk hun tilbake følelsen av å mestre.

– Fra dag én var jeg en ressurssterk person. Jeg var den som kunne flest somaliske sanger, og jeg mestret etiopisk dans og sang. Det var helt tydelig at de så på meg som en ressurs. Det var så deilig.

Vi og jeg

Med seg fra hjemlandet hadde Ahmeds familie det hun karakteriserer som en sterk «vi-kultur», en kultur der klanen er der for deg, men også har det siste ordet. Alt dette krasjet med den norske individualismen. Med «jeg-kulturen».

– Det var en stor overgang. Voksne rundt meg visste lite om hvordan det er å komme fra en vi-kultur til en individkultur.

Behovet for å ta egne valg og være en del av «det norske» ble etter hvert sterkere. Tenåringen Mona ville treffe venner. Gå på kino. Hun sparte penger til nye klær. Hadde til slutt nok til skinny jeans (et plagg hun har sverget til siden), T-skjorte og en genser på Cubus. Hijaben lot hun ligge igjen i prøverommet.

Brått befant hun seg på utsiden av vi-et som det somaliske miljøet utgjorde.

Ensom frihet

Utenfor Fargespill opplevde Ahmed at hun hadde lite støtte. Hun skulle integreres så effektivt som mulig. Få spurte hvordan hun egentlig hadde det.

– Mona kjempet for friheten, gjorde alt det norske samfunnet ba henne om. Men sikkerhetsnettet var ikke der. Du kan faktisk ende opp med en enormt stor ensomhet, hvis du gjør som henne, fremhever Hilde Sandvik.

Hvor er vi når en ung jente som Mona skifter utseende fra en dag til en annen? spør hun.

– En ting er å skrive på trykk at man heier på De skamløse jentene, en annen ting er å invitere folk hjem.

Ahmed og Sandvik kom først i snakk på et arrangement i forbindelse med Arabiske filmdager i 2017. Bokprosjektet kom i gang etter det første avslaget på statsborgerskap høsten samme år.

Todelt ansvar

I dag ser Ahmed det som en stor styrke å kunne identifisere seg både med det somaliske og det norske. Hijabdebatten vil hun ikke være en del av.

– Jeg sier til ungdommene jeg jobber med at folk må velge selv.

En del unge innvandrere tør ikke å ta de valgene som er riktige for dem, erfarer hun. Det er redde for å bli isolert. Skal valgfriheten bli større, må også det norske samfunnet ta ansvar.

– Hadde min mor fått bedre veiledning om hva det innebar å være Mona – en ungdom i Norge, hadde ting vært enklere mellom oss.

Denne typen kursing finnes i dag på Ahmeds arbeidsplass.

– Jeg ser en endring hos foreldrene som går de kursene. De forstår mer av ungdommene sine.

Kollektivt sinne

Brev til Noreg starter med at Ahmed får avslaget i posten. UDI mener familien kommer fra Djibouti. Ikke Somalia. Håndskriften og det at Ahmed snakker fransk, skal tyde på oppvekst i et annet land enn Etiopia. Hun kan bli i Norge med opphold på ubestemt tid, men får ikke statsborgerskap. Ikke noe bankkort med bilde, ingen reiser utenfor Schengen.

I boka slår Ahmed fast at hun aldri har hatt noen attest som kan bevise hvor hun ble født. Hvordan kan dette slå tilbake på henne nå? «Eg skammar meg over at Noreg behandlar folk slik vi no blir behandla», skriver hun.

– Jeg er langt fra den eneste som har fått et slikt avslag. Det utløser et sinne som mange ikke vet hvor de skal rette. Det er på ingen måte bra. Selv kjenner jeg på lysten til å trekke meg tilbake. Hvorfor skal jeg bidra i samfunnet, hvis jeg ikke er en del av det?

Lenkeaksjon

– Avslaget du har fått nå, er altså endelig. Hva tenker du å gjøre fremover?

– Det er stressende. Gjelder oppholdstillatelsen for alltid? Regelverket endrer seg jo. Skal jeg bare være her og vente på neste steg? Usikkerheten sitter i kroppen. Men jeg har tenkt å fortsette å jobbe og gjøre mine ting.

– Du kom for å bli, som du sier i boken?

– Ja, det gjorde jeg. Jeg kjenner flere som har tilbudt seg å lenke seg fast i meg, hvis det skulle bli nødvendig. Ha, ha! Jeg har en liste med folk jeg skal ringe.

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur