Kultur

Snåsamannen gjestet domkirken

Oslo domkirke var nesten fullsatt da Joralf Gjerstad, også kjent som ­Snåsamannen, søndag gjestet høymessen. – Mot det store er jeg liten, sa Gjerstad.

– Da vi møttes første gang hilste Gjerstad meg med salmen Gud sin egen sønn oss gav. Den sang vi her i dag.

Det sier Elisabeth Thorsen, prest i Oslo domkirke. Thorsen var en av flere som fortalte om sitt personlige møte med Gjerstad i Oslos hovedkirke denne varme julisøndagen. Hun blir blank i øynene når hun forteller om hvordan hun opplevde det første møtet med Snåsamannen.

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde tenkt på å reise til Joralf, men jeg hadde tenkt på det siden­ jeg var ung. Så kom invitasjonen kom fra filmskaper Margreth Olin, i forbindelse med dokumentaren Mannen fra Snåsa­. ­Betingelsen var at jeg skulle komme til ham med et spørsmål om hjelp, for at det skulle være et ekte møte med ham og hans evner, sier hun.

Thorsen forteller at hun da strevde med mismot, og kjente seg utbrent. Det var to og et halvt år etter at hun hadde opplevd et samlivsbrudd, og to år etter terror­angrepet 22. juli 2011, som hun fremdeles tenkte mye på.

– Jeg gikk inn i en ganske omfattende prosess for å finne ut hva jeg ville spørre ham om. Men da vi møttes, møtte han meg med et salmevers som sier: «Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste. Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste». Da måtte jeg svare at jeg hadde kommet fordi jeg var tom og arm, og at jeg ikke hadde blitt rik av å gi.

I søndagens preken beskrev Thorsen hvordan evangeliet åpenbarte seg for henne på tunet utenfor Gjerstads stue. Historien om Jesus som ba Sakkeus stige ned fra treet han hadde klatret opp i, sto klart for henne. Den ble en påminnelse om å glemme roller og posisjoner, og om å gi seg hen til det menneskelige – både sorger og gleder.

– Det var gammelt og nytt som til sammen hadde skapt en tomhet inne i meg, en slags fattigdom. Vi snakket om at jeg hadde­ kommet inn i en utbrenthet, og at jeg trengte noe for å styrke pågangsmotet og livsviljen, sier Thorsen.

Formet av kristendom

Utenfor lå Oslo stille og søndagsstengt, men i domkirken var det nesten fullt. Margreth Olin, som har fulgt ham tett gjennom mange møter med håpefulle besøkende, førte Gjerstad frem til koret. Med mikrofon som kompensasjon for en spinkel stemme, hilste han alle velkommen. Det er andre gang han er i domkirken.

– Jeg er så liten. Det er lett å føle seg stor når man har slike evner, men jeg føler meg liten, og mindre enn andre. Kirken er så mye større enn meg, sa Gjerstad.

LES OGSÅ: Går tett på Snåsamannen

Når man ser Gjerstad for første­ gang, med hodet senket, svak og aldrende i en rullestol, kan det være vanskelig å se for seg at dette er den mystiske helbrederen som alle snakker om. Men hærskaren av tilhengere som ønsket å fotograferes med ham etterpå, vitner om at mange ser ham som noe mer enn bare en vanlig 92-åring.

Hvordan er det for deg å være her i domkirken i dag?

– Kristendommen har vært med meg helt siden jeg ble døpt. Den har formet meg gjennom ­livet. Jeg føler meg så velkommen i kirken. Jeg håper bare det norske folk vet hvor viktig kirken­ er, sier Gjerstad til Vårt Land.

Folkereligiøsitet

Da Snåsa­mannen først ble kjent som «mannen med de varme hendene» var mange kristne miljøer skeptiske. Det overnaturlige var assosiert med folkereligiøsitet og nyåndelighet, heller enn med gudstro og kristendom. Mye har skjedd siden den gang.

Jan-Olav Henriksen, teolog og professor ved Menighetsfakultetet, har tidligere fortalt at mennesker opplever å bli friske eller bedre av hans «varme hender». Nå har han skrevet en bok hvor han forsøker å sette dette inn i en teologisk sammenheng.

– Hvilke forutsetninger har teologien for å forstå denne ­typen virke?

– En helt opplagt sammenheng er det Paulus snakker om som nådegaver. Men da er det viktig å presisere at nådegaver ikke er så eksklusivt som det ofte har blitt framstilt, for eksempel i ­karismatiske miljøer, hvor ­nådegaver har blitt sett som åndsgaver bare troende kan få. Det tror jeg er å snevre inn forståelsen av hva dette er. Vi kan snakke om det som en nådegave, i betydningen av at Guds nåde kommer til syne gjennom dem, men det er ikke noe som er forbeholdt en eksklusiv gruppe.

– Hva betyr det at Den norske kirke inviterer Gjerstad inn til høymesse på denne måten?

– Det viser at dette også hører til i den bredere kirkeligheten. Det er en illustrasjon på at denne typen gaver ikke bare forvaltes av karismatikere.

Deler troen

Det er spesielt å være sammen i kirkerommet, fordi vi deler troen, håpet og nåden. Det ble veldig sterkt, sier Anna-Maja H. Andersen.

Hun er frivillig i domkirken og var en av dem som reiste sammen med prest Elisabeth Thorsen til Snåsa i forbindelse med Margreth Olins dokumentar. Andersen sitter i rullestol, og har sterke kroniske smerter. Under gudstjenesten sang hun Bjørn Eidsvågs Ein fin liten blome i skogen eg ser.

Hva var din opplevelse av møtet med Gjerstad?

– Det var en veldig nærhet og varme. Jeg kjente ingen bedring da, og jeg har ikke blitt frisk. Men jeg har fått mot til å stå opp hver dag og fått sterkere lyst til å hjelpe­ andre. Når jeg våkner med smerter som gjør at jeg tenker at denne dagen ikke er noe å leve i, kjenner jeg hånden hans på skulderen min, og det løfter meg ut i dagen, sier Andersen.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur