'The German Problem» sto det med fete typer på forsiden av The Economist i 2017. For det som er den største selvfølgeligheten blant tyskerne, å være sparsommelig, har de siste årene blitt angrepet internasjonalt. Ikke bare møter Tyskland kritikk for sparepolitikken de kjemper for i Eurosonen. Men også landets egen sparepolitikk ble stilt spørsmål ved i The Economist: Tyskernes hang til sparing, skaper stort overskudd i byttebalansen, noe som potensielt kan true verdenshandelen – og dermed også tysk næringsliv selv, er argumentet.
Nå er kritikken blitt utgangspunktet for en tankevekkende spesialutstilling ved Det tyske historiske museum (DHM) i Berlin. Å spare – En tysk dyds historie tar, som tittelen viser, sikte på å forstå hvordan sparsommeligheten er blitt så selvsagt, så urokkelig. Ja, nettopp en dyd.
Hvor kommer egentlig denne holdningen fra? Og er den virkelig under alle omstendigheter en dyd?
Som ekorn
Vi skal helst være som ekorn, eller som bier. Ja, også som griser, skal vi tro formen på sparebøssene eller reklameplakatene for sparebankene. Symbolikken er ikke til å ta feil av: Å samle på noe, og ta vare på det, har menneskene fra naturens egen side. At sparementaliteten blant tyskerne likevel er uten sidestykke internasjonalt vises, ifølge utstillingen, imidlertid ikke minst i den politiske retorikken.
«Sparer, vær beroliget...!» het det på en reklameplakat fra 1918. Nesten 100 år senere, var det et nesten identisk budskap som bundeskansler Angela Merkel ga til en samlet tysk presse i møte med bankkrisen.
Merkels utsagn gjorde sparingens politiske dimensjon åpenbar: Så lenge sparerne er beroligede, finnes ingen krise.
Og det er forunderlig hvor godt denne holdningen har holdt seg. Sparingen, både blant private, næringslivet og det offentlige, har ligget på et konstant høyt nivå i Tyskland de siste tiårene: Upåvirket av verken rekordlave renter, hyperinflasjon eller finanskriser.
LES OGSÅ: Ingemar Bergman ga hele sitt liv til kunsten
Fattighjelp
DHM holder til i det gamle tøyhuset ved Unter den Linden. Dette er like ved Museumsinsel, som for tiden er en eneste stor byggeplass. Her gjenreises det gamle byslottet i Berlin, opprinnelig oppført i 1443.
Det er til dette århundret vi tas med i jakten på begynnelsen. Den institusjonaliserte sparingen har dels opphav i såkalte Knappenschaften, altså sammenslutninger av gruvearbeidere som i fellesskap satte av penger i tilfelle nød. Men selve ideen til sparebanker stammer fra fransiskanerordenens pantelånekasser fra 1400-tallet. Monti di Pietà (Fjell av barmhjertighet) ble de kalt. De lånte ut kreditt til fattige, og ble vist til av Hugues Delestre, sparebankens «far». I 1611 tok franskmannen til orde for at staten burde gi lønnsarbeidere muligheten til å lagre penger mot å få renter for det. På denne måten kunne de forberede seg på sykdom og alderdom.
Revolusjonsbolverk
Den første tyske sparebanken oppsto i Hamburg i 1778, og bygget på opplysningsideer. Fattigdom ble oppfattet som selvforskyldt. Men ved å spare kunne man ta ansvaret for å få en bedre utgang på livet. Sparing vitnet også om at man var flittig og arbeidsom. Etter Napoleonstiden, fra 1815 begynte stadig flere kommuner å ta i bruk sparebanker som et sosialpolitisk instrument. Også i andre deler av Europa ble sparebanker utbredt, men i Tyskland var de imidlertid i hovedsak kommunale institusjoner, del av byenes forvaltningsstruktur.
Kom sparingen alle til gode? Nei, lød svaret utover århundret, og Karl Marx kalte sparing for «Kapitalismens kardinaldyd». Også arbeiderbevegelsens motstandere erkjente at sparing var avgjørende for å holde folket og gemyttene i ro. Tanken var nemlig denne: Den som hadde spart noe, var mindre mottakelig for revolusjonære ideer. Og på denne tiden begynte man å oppdra skolebarna til å spare, i tillegg til at bedriftseiere grunnla egne fabrikksparebanker som rettet seg mot arbeiderbevegelsen.
LES OGSÅ: Nasjonalmuseet svikter sitt mandat
‘Jøder sparer ikke’
Monti di Pietà ga de første frempekene om at spareretorikken har hatt en mørk side. Jødiske pengeutlånere skulle bevisst fortrenges av de nye institusjonene, og det skjedde også. Hopper vi langt frem til 1900-tallet, blir det synlig hvordan spareretorikken var innsauset med antisemittisk retorikk. Jødene ble fremstilt som parasitter på den gode tyske arbeideren som skapte noe – og sparte det. At det fantes jøder som sparte ble helt og holdent avvist. Påstanden var at den «jødiske finanskapitalen» levde av andres penger.
Og spareretorikken var avgjørende under nasjonalsosialismen. Det ble et helt sentralt mål i skolen at barna lære å spare, og fra 1936 av ble skolesparebankene bygget ut massivt. Samtidig dukket det opp særspareordnigner, der man hadde én sparebok for bil, en annen for ferie. Hvor pengene havnet, var en annen sak. Utstillingen avslører at småsparerne dels ble ført bak lyset. De satte penger på en egen bilsparebok. Pengene ble brukt til å bygge våpen til å føre angrepskrig.
I den grad de faktisk ble brukt til biler, var det kjøretøy til militærpersonell.
LES OGSÅ: Kunstlegende anklages for å ikke ha tatt oppgjør med nazismen
Spare til forbruk
Sparingen tok naturligvis ikke slutt av den grunn. Ei heller har den tatt slutt av andre årsaker. Selv ikke elendige renter forandrer saken. Man blir fristet til å vri på Descartes, og si «Jeg sparer, altså er jeg». Men hva var egentlig poenget?
En detalj mot slutten av utstillingen blotter sparingens tilsynelatende meningsmangel. Besøkende blir bedt om å putte sjetonger på ulike rør, og si hva de sparer til: Til bolig, ferie, bil, å stifte familie eller pensjonisttiden. Sjetongbunkene vitner om at mens ferier står skyhøyt i kurs, bekymrer ikke mange seg over det sistnevnte.
Ikke et vondt ord om ferier, men før hadde hensynet til sykdom, nød og alderdom vært en avgjørende motivasjon for sparing. Skal vi tro utstillingen, inntraff endringer i etterkrigstiden. Da hadde man full tillit til at det offentlige leverte sosialtjenester, enten man bodde i Øst- eller Vest-Tyskland. Dermed ble det i økende grad forbruk som lå bak befolkningens ønske om å spare.
For den som besøker Berlin i sommer, er det ingen dum idé å ta turen innom utstillingen. Det er en ettertenksom, og ikke rent underholdende vandring gjennom ulike historiske lag. Forøvrig sparer man trolig mange Euro på å rømme unna butikkene i nærheten.
