– Det er nok urett å gå i tog for

Én uke til 1. mai, Marianne Uri Øverland, IKO-direktør og  styremedlem i Kristne arbeidere – du skal gå i tog. Er det noen som synes det er rart?

– Det vet jeg ikke.

– Mange mener at det er ikke noen vits med 1. mai–tog lenger – alt er oppnådd, vi har fått det vi ønsket oss?

– Hva er det Ole Paus sier? «Vi har alt, men det er også alt vi har.» De aller fleste i Norge har det de trenger, men slett ikke alle. Og denne skjevdelingen fortsetter. Hvor blir det av solidaritet, nestekjærlighet og fellesskap – det er nok urett å gå i tog for. Jeg går gjerne under parolen «I et inkluderende samfunn der det er plass til alle».

– «Solidaritet» er det tøffeste ordet jeg kjenner, det eier Arbeiderpartiet, på et vis?

– Ja, vi og Lech Walesa. (Latter)

– Kampdagen 1. mai provoserte mange i sin tid. Da jeg vokste opp var det aldri så stor aktivitet på jordene som akkurat denne dagen. Og hageeierne sto med hodet i bedene – det skulle være synlig for alle – en protest mot protesten. Det var en merkelig, gjengs oppfatning at «sosialist» var «kommunist»?

– Ja ... ja, slik var det alltid. Særlig gressklipping, de som hadde noe å klippe. Slik var min barndom, vi feiret alltid 1. mai. Da kom det gjerne en fra Oslo, det kunne være Haakon Lie eller noen, vi var samlet på Folkets hus og så var det tale ... det var en veldig god dag. Men så var det altså alle disse naboene som satte i gang gressklipperne. Det husker jeg irriterte faren min mye. Jeg tenkte ikke så mye på det, for meg var det is, og da var våren skikkelig i gang.

– Vet vi hva 1. mai betyr?

– Kanskje ikke, ikke alle. Det var et mer ensretta samfunn, den gangen – vi hadde radio, det var det. Alle visste hva 1. mai var. Nå er samfunnet vårt så pluralistisk, blitt, at vi har oversikt over bare en  liten del. Og da må jeg si at jeg blir litt IKO – vi jobber med kulturarven vår, at vi må bevare en forståelse av hvem vi er. Jeg vokste jo opp med fagbevegelsen hjemme – far arbeidet i skipsindustrien, med folkeskole og noen kurs som ballast, mor hadde bare folkeskole. De hadde ikke hatt mulighet til mer. Men de ville at barna skulle ha utdannelse, det var viktig for dem. Far ymtet frampå om jeg ikke burde ha et halvt år med husmorskole også? – men da sa jeg, nei, det tror jeg nok ikke.

– Din 1. mai nå, du deltar i toget, men det er bare en time?

– Jeg går veldig gjerne til gudstjeneste, det er viktig for meg. I min oppvekst var nok ikke det viktig for kirka. Jeg husker en 1. mai, toget startet rett utenfor kirken – i Ålesund. Da var det vanlig at presten kom ut på trappa etter gudstjenesten, det hørte med. Det var sikkert hyggelig ment, men det ble ikke oppfattet sånn. Han sto der, da, og så ut over toget, som om han undret seg – hvem er det som går i 1. mai toget i år, tro? Sånn ble det oppfattet – hans «høyhet» sto og vurderte og passet på. Da var det flere som sa: Han hadde gjort det bedre hvis han kom og gikk sammen med oss.

– Hvor kommer denne mistenksomheten fra, det er vel et faktum at kristne på mange vis har skydd Arbeiderbevegelsen – var det Einar Gerhardsen og Trygve Brattelis kamp for materielle ting og velstand, som skygget i bakgrunnen?

– Nå er det jo slik at alle lever i sin tid. Og jeg tenker – hadde de levd nå, tror jeg de hadde sett annerledes på det, de hadde skjønt at det åndelige er viktig, nå. Det som kjennetegner gode politikere, er at de er i stand til å skjønne hva det er som er viktig å sette på den politiske dagsorden. Og nå er det ikke slik at alle kristne har skydd arbeiderbevegelsen, selv om enkelte ledere oppfordret til dette. Det skulle ikke forundre meg om Arbeiderpartiet, da som nå, er det største kristne partiet.

– Mens mange opplever at kristendommen er i ferd med å bukke under, mener altså du – med ryggdekning i partiet – at det kristne er viktig i dagens samfunn?

– Det kristne er kjempeviktige, det religiøse er viktig. Fordi religion tilhører oss som mennesker - det å være et spirituelt og åndelig vesen er en del av å være menneske. Tar vi det bort, mister vi noe av oss selv. Derfor må dette også tilhøre det offentlige rom. Privatiserer vi troen, gjør vi den til noe som bare tilhører det indre. Jeg tror at den friheten som ligger i å tilhøre fellesskapet, er veldig viktig. Derfor snakker jeg også mye om kristen tro i det offentlige rom.

– Da jeg vokste opp, husker jeg, var det flere pinsevenner som fant seg til rette i arbeider-bevegelsen – de satt i formannskap og kommunestyre, jeg kjente flere?

– Det har jeg ikke tenkt så mye på. Men det er ikke unaturlig at frimenighetene fant støtte i arbeiderbevegelsen, vi hadde jo en kirke som var embetsstyrt, den gangen. Nå har dette snudd, jeg tror det rett og slett var det – mange vanlige arbeidsfolk tilhørte frimenighetene, de fant lettere sitt hjem der enn i den litt mer tyngre, styrte kirken.

– Du sitter i landsstyret for Kristne arbeidere, kort og godt, hva er det?

– Det ble stiftet i 1939, grunntanken var å bygge bro mellom kristenfolket og fagbevegelsen og å spre evangeliet i arbeiderbevegelsen.

– Arbeiderbevegelsen som misjonsmark, altså?

– Mer som en indremisjonsbevegelse blant industriarbeidere. Dette med bedriftsandakter er noe som har fulgt oss, det å være på arbeidsplassene og snakke med folk. Det symptomatiske er at da vi startet opp, så skjedde det med gudstjeneste i Oslo domkirke - og deretter åpningsmøte på Folkets hus. På 90-tallet tenkte vi som så at nå er det slutt med de lange lunsjpausene, det var ikke så aktuelt med lunsjandakter, lenger. Og så dreide vi arbeidet mer i retning av å jobbe mot politiske spørsmål, ikke barrikadejobbing, men innad i partiet – og ikke bare i Arbeiderpartiet, men innover i hele arbeiderbevegelsen. Vi ville være med på å sette kristne verdier på sakskartet. Fremtiden kan ikke vente og kristensosialistbevegelsen gjorde nok sitt til at det ble større forståelse og aksept for det kristne i politiske kretser. Den som virkelig så betydningen av det, var Martin Kolberg – han så at Kristne arbeidere var viktig. Det var jo viktig for oss at vi ikke ble betraktet som noe annet enn en hvilken som helst forening.

– Martin er min helt.

– Din også? Jeg synes at han nå har fått en mindre plass enn han bør. Jeg vet at de kaller han «predikanten», du vet når han setter i gang og forteller og forklarer ... det er en ærlighet ved det, det er godt å høre at det blir sagt sånn. Han snakker om det som er våre felles verdier – når saken handler om miljø, eggdonasjon, menneskeverd, flyktninger, bioteknologi, så er det viktige saker for oss. Der har vi en stemme innover i partiet. Vi har også en liten fløy med muslimer, de er ikke medlemmer hos oss, men vi prøver å motivere dem til å starte sitt eget forbund. De sier at det er en trygghet å få være i et samfunn hvor du har en tydelig religion ved siden av deg eller som er manifestert i dette samfunnet.

– Du nevner ofte ordet «alminnelig»?

– Ja, alminnelig og hellig. Vi lever i det hellige og alminnelige, og vi gjør det samtidig: Sårbare og hellige. Ingrid Vibe Müller har et nydelig dikt:

I ditt bilde skapte du meg,

et streif av dine tanker ga du til min sjel,

hva gjør det så at jeg er støv?

Der lever vi. Ikke i paradis. Ennå.

Les flere intervjuer i serien Mens vi tror:

Linda Andernach Johannesen: – Sekulariseringen? Jeg tenker at der skal vi som kristne ta på oss vår del av skylda.

Alf B. Oftestad: «Jeg pleier å si: Din neste er den som krysser dine planer»

Håvard Svendsrud: «Jeg var jo ikke den første som spilte trekkspill til gudstjeneste»

Helge Hognestad: «For meg handler kristendom om å kunne overgi seg til det dypeste i seg selv»

Karl Gervin: «Jeg mener vi skulle være mer frimodige i å la ord komme til kort»

Elisabeth Holte: «Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk»

Jostein Bjørndal: «Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige»