Vil bruke dyr for å dyrke menneske­organer

En forskergruppe ved University of California har plassert menneskelige stamceller inn i et sauefoster. På sikt håper man å kunne dyrke menneskelige organer i dyr. Da tenker man å utvikle nyrer og andre organer som er mer kompatible med mennesker.

Med dagens transplantasjonsteknologi øker behovet for organer. Antallet organer fra donorer dekker ikke etterspørselen, og syke mennesker dør i kø for nytt organ.

Forskerne forsøker nå å lage kimærer (blanding av flere arter) med større andel menneskelige celler. De plasserte stamceller fra et menneske inn i et foster fra gris, som levde i flere uker. I starten var det én menneskecelle per 100.000 celler fra gris, nå er de nede i én av 10.000.

– Vi må ned i cirka 1 prosent av cellematerialet før det blir mulig å dyrke frem levedyktige organer som kan brukes i menneskekroppen, sier forsker Pablo Ross til The Guardian.

Endre karakter

Bjørn Myskja er professor i etikk ved NTNU og nestleder i Bioteknologirådet. Han beskriver den nye forskningen som et dilemma mellom et godt formål – og en rekke etiske betenkeligheter.

– Det ligger også en egen drivkraft i det å utvikle helt ny kunnskap, og det ligger også til grunn en offentlig motivasjon om å løse problemet med organmangel, sier han.

Han påpeker problemet med instrumentaliseringen av dyr, noe vi har allerede – i ren matproduksjon.

– Vi har en problemstilling rundt artenes integritet: Hvor mye har vi lov å endre på for å oppnå goder for oss selv? Det er et grunnleggende pliktetisk spørsmål vi må ta stilling til, sier han.

Bruk av dyr til organproduksjon vil forsterke instrumentalisering av dyr – om enn for et godt formål. For å gjøre dyr til organdonor for mennesker, må vi endre artsspesifikke trekk. ­Myskja påpeker at dette vil ­berøre dyrenes integritet, og at vi som mennesker da må ta det moralske ansvaret for endringen.

– I dette tilfelle endrer vi på naturen for å gjøre en art til ren organprodusent. Og selv om det kanskje er et marginalt poeng, går vi i retning av å gi dyr menneskelige egenskaper – for å skape­ et gode for oss selv. Det er et spørsmål vi må ha høy bevissthet rundt, sier Bjørn Myskja.

Kannibalisme?

Bjørn Hofmann er forsker ved Institutt for helsevitenskap – NTNU Gjøvik, og tilknyttet Senter for medisinsk etikk. Han ser at behovet for ­organer er økende.

– Vi bør absolutt prøve nye veier for å skaffe flere organer. Samtidig utfordrer blandinger av mennesker og dyr oss på ulike måter. Først og fremst fordi det aktualiserer spørsmålet «hva er et menneske?» sier Hofmann.

– Når vesener inneholder celler både fra mennesker og dyr kommer vi til et punkt der vi må spørre oss selv om vi skal be det på kaffe, om vi skal høste dets organer eller om vi skal spise det. Hvor mange menneskelige (nerve)celler må det ha før det må regnes som en person, eller før vi bedriver kannibalisme? spør han.

Reservedelsmennesker

I tillegg reises spørsmålet om vi vil drives mot «reservedelsmennesker». For å oppnå best mulig transplantasjonsresultat ønsker vi at donor skal være så lik mottakeren som mulig. Kan dette gi en underklasse av donorvesener?

– Dette er spørsmål vi må ta på alvor før det braker løs. Her kan mytologiske og litterære vesener være til hjelp: Pegasus, dyrene i Hakkebakkeskogen eller bjørnen Baloo. Spørsmålet om vi kan ta nyrene til Ole Brumm kan gi oss refleksjonsrom for å tenke gjennom hva dette kan bety, sier han.

– Det er også et spørsmål om det er riktig å bruke så mye ressurser på slik forskning når vi med sikkerhet og enkle midler allerede kan redde tre millioner barn som dør hvert år, sier Bjørn Hofmann.

Uante konsekvenser

Pål-Dag Line er leder for enheten for transplantasjonskirurgi ved Rikshospitalet. Under sin doktor­disputas på 90-tallet holdt han prøveforelesning om fremtidig bruk av dyreorganer i mennesker,­ såkalt xenotransplantasjon.

– Det er noen fundamentale forskjeller mellom mennesker og gris – som er det mest aktuelle dyret – som gjør dette vanskelig. Man har brutt noen barrierer, men det er som å skue mot berget det blå, det er fortsatt mange blåner å forsere, og dette er fortsatt ikke klinisk utprøvd, sier Line.

Noe som sperrer for xenotransplantasjon er at alle arter har egne, spesifikke virus. Krysser man artsgrenser, kan det føre til uante konsekvenser. Virus som grisen lever godt med, kan ha fatale utslag for et menneske.

– Vi kan modifisere arvemassen gjennom den nye CRISPR-teknologien. Det blir som å klippe og lime i genene våre. Det er revolusjonerende – men åpner også for skremmende og utfordrende perspektiver, sier Line.

LES OGSÅ: Vil vi kunne bytte ut hodet i fremtiden?

Omprogrammering

Han påpeker at vi allerede bruker binde­vev fra hjerteklaffer på dyr, som rammeverk for å bygge en ny klaff i et menneske­hjerte.

– Men dette er ikke levende celler, det er den store forskjellen,­ forteller han.

En annen teknologi Pål-Dag Line har stor tro på, er omprogrammering av celler.

– Med utgangspunkt i hudceller, kan disse omprogrammeres for å bygge opp for eksempel en lever. Ved å bruke pasientens egen hud, reduserer man faren for avstøtning – fordi kroppen «kjenner» cellene fra før. Denne teknikken har enormt potensial, og forskningen på feltet er ­lovende, forteller han.

LES OGSÅ: Fra Guds straff til Richers skala

Altruisme

Organdonasjon vil i uoverskuelig fremtid være beste løsning for store pasientgrupper. Tilfanget av organer er avhengig av altruisme i befolkningen.

– Hvis jeg faller om og dør, ser jeg på det å kunne donere organer som min siste pasientrettighet.­ En side av det, er at jeg er innstilt på å bli donor. I tillegg mener jeg at det nærmest er en samfunnsforpliktelse at helsevesenet gjør seg nytte av mine organer, sier transplantasjonskirurgen.

I dag er det fortsatt tilfeller der pasienter dør i organkø. I Norge får 250–300 mennesker ny nyre hvert år, litt over hundre får ny lever.

– Når det gjelder behovet for donor-lever, som jeg jobber mest med, er ventelistedødeligheten på 3 prosent. Dette er lavt sammenlignet med andre land, men vi vil selvfølgelig ha den ned i null.

LES OGSÅ: Forskning som endrer et samfunn

Øke tilgangen

Skandinavia har de korteste organ-ventelist­ene i verden.

Pål-Dag Line vil bruke flere­ grep for å øke tilgangen på ­donorer.

– Helsevesenet må systematisk registrere om de som dør i intensivavdelingene kunne ha vært donorer, og vi må jobbe med holdninger i forhold organdonasjon, både i befolkningen og hos beslutningstakerne, forteller Pål-Dag Line.

Også Bjørn Myskja ser andre muligheter for å øke sykehusenes tilfang, enn å dyrke fram kompatible organer i dyr.

– I Norge er det strenge regler for organdonasjon, der den enkelte selv aktivt må velge å være donor. Andre land har et motsatt regelverk, der regelen er at man kan bruke organer med mindre avdøde har sagt et tydelig nei, sier han.

Myskja mener en slik ordning øker organtilgangen betydelig.

– Det er ikke åpenbart at det er galt å dyrke frem menneskelige organer gjennom et dyr. Men det er gode grunner for å mene at det vi gjør med dyr i dag, er problematisk nok. Det går på slakte­metoder, dyreforsøk og å begrense dyrenes utfoldelse. Her er det en rekke dyreetiske spørsmål vi også må drøfte, mener han.