Klima for kristen Dylan

Hvem visste vel, bortsett fra de mest iherdige Dylan-arkeologene, at Bob Dylan har spilt sin kanskje mest direkte forkynnende låt, «Gotta Serve Somebody» («It may be the devil, or it may be the Lord») over 400 ganger fram til 2011? Eller at han tok tilbake «Slow Train Coming» på konsertrepertoaret i 1987, under turneen med Grateful Dead? Viktigere enn å spekulere i hvor «kristen» Dylan har vært fram til i dag, er det å vite at han aldri har forlatt sangene han formidler troen gjennom, og at konsertene han holdt i denne perioden fremstår som noen av de mest intense og lidenskapelige i hele hans karriere.

LES MER: Springsteen får Bjørnson-prisen

Sjelevrengende

Bob Dylan sa nesten ingen ting rundt troen sin da den stod i lys lue. Det gjorde han heller ikke etter at det på Infidels (som kom høsten 1983), knapt nok var glør igjen av forkynnelsen. «Sannheten er at jeg finner både religiøsiteten og filosofien i sangene», sa Dylan til David Gates i Newsweek i 1997.

Fans som har prøvd å vifte vekk den kristne trilogien, og gospelturneen i den samme perioden, som en parentes i Dylans karriere, blir i disse dager konfrontert med åtte CD-er og en konsert-DVD smekkfulle av energifylte og sjelevrengende konsertopptak, tatt opp profesjonelt og med god lyd. Produsentene av samlingen Trouble No More understreker likevel at det ikke er teknologien, men Dylans opptredener, som har vært ledetråden gjennom prosessen med å lage boksen. «Selv der lyden ikke er perfekt, er lidenskapen og tilstedeværelsen så sterk at det ikke gjør noe», hevder sjefsprodusenten Ben Rollins.

LES MER: Tønes tyr til Skriften

Møtte Jesus

De mange hittil ukjente konsertopptakene på Trouble No More er enda mer åndelig fortettet enn den kristne trilogien fra denne tiden. Bob Dylan, gospel-koristene, og de faste musikerne på den tiden; Fred Tackett (gitar), Willie Smith (keyboard) Tim Drummond (bass) og Jim Keltner (trommer) opptrer som om det er det siste de gjør. Det er nå eller aldri: Himmelvogna står klar på perrongen.

Kritiske røster til kristne Dylan har sagt at han virket hyper, som om han gikk på speed, på denne tiden. Sannheten var, ifølge ham selv, at han «gikk på» Den hellige ånd. I et for de fleste ukjent intervju med journalisten Karen Hughes i The Dominion i New Zealand i 1980, fortalte Dylan om en opplevelse på et hotellrom: «Det var en tilstedeværelse i rommet som bare kunne være Jesus... Og Jesus la sin hånd på meg. Det var en 
fysisk ting. Jeg følte det, jeg følte det i hele meg. Jeg kjente hele kroppen skalv. Guds herlighet slo meg ut, og reiste meg opp.» Ikke rart fans som hadde valgt Dylan, og ikke Jesus, som ledestjerne, ble slått ut.

LES MER: Han skapte en egen rock'n roll-tilværelse

Gode album

En av dem var Penn Jilette fra Penn and Teller Theatre i Las Vegas. I forordet til boka i Trouble No More erkjenner han at Dylans gospelmusikk fra 1979 til 1981 var sterkere enn hans egen mangel på tro. Det tok ham 35 år å innrømme det. Åpningsordene hans er: «Jeg er en livslang ateist og en livslang Bob Dylan-fan, så 1979 var tøft for meg.» I dag sier Jilette: «Dylans gospelalbum er gode. De har ikke forandret seg, det er meg det har vært noe galt med». Hvor ofte får fordommer slike innrømmelser?

I tillegg til de som ble sjokkerte, var det også to andre reaksjonsmønstre: De som aksepterte at forbildet deres hadde nok en periode som han fordypet seg i; slik han tidligere hadde gjort i folk- og protestperioden, den elektriske perioden (som startet på Newport i 1965), skilsmisseperioden (fra Sara), og Woodstock-perioden. Og, ikke å forglemme – kristne som opplevde at selveste Dylan nå talte «deres sak».

LES MER: Dylans apokalypse

Ladet stemning

Da Bob Dylan for første gang stod på en norsk scene, i Drammenshallen 10. juli 1981, ble det sluppet en stinkbombe. Få la merke til den. Mannen som plutselig bare stod midt i spotlighten, tiltrakk seg all oppmerksomheten. Da han fyrte løs med forkynnelsen sin, i låt etter låt, måtte jeg klype meg i armen. Plutselig var den fremste representanten for en verden det var blitt advart mot fra utallige bedehusplattformer, selv blitt en kristen forkynner som formante flokken sin. Stemningen var undrende, og ladet på en helt annen måte enn andre konserter jeg hadde vært på.

LES MER: Olav Egil Aune: Nobelprisen et underlig valg

Mildere klima

Klimaet for å akseptere Bob Dylan som frelst forkynner virker atskillig mildere i dag enn for 36 år siden. Da Sony Music og Oslo Konserthus nylig inviterte til forhåndsvisning av dokumentarfilmen på Trouble No More («i byens beste lytterom»), virket det som om Dylans hardcore-forkynnelse mer var et eksotisk innslag i karrieren, enn et blindspor. Kanskje hadde Dylan-kjenner Eyolf Østrems uttalelse i Agoras Dylan-nummer gjort inntrykk: «Slow Train Coming er et av de absolutt sterkeste albumene i Dylans katalog». Charlotte Rørths bok Jeg møtte Jesus ble i 2015 møtt med undring og nysgjerrighet, sannsynligvis også av flere som tidligere ville ha avskrevet henne som fanatisk og svermerisk.