Med talent for mer enn å spille

– Visste dere hva dere gikk til?

– Nei. Takk og pris. Men for egen del har jeg lært ufattelig mye, sier Maria Eikefet.

Hun er fiolinist og daglig leder for Ensemble Allegria. Orkesteret oppsto blant unge musikere som studerte sammen, og har på få år markert seg som et av Norges ledende ensembler – med deltakelse på de fleste av de store musikkfestivalene, og jevnlig samarbeid med Det norske solistkor på merittlisten.

Det er mer enn sterke musikalske ferdigheter som har ført dem dit. Ensemblet er et eksempel på en ny utøvertype, en som fyller kravene som stilles til kunstnere i vår tid.

– Tendensen i musikklivet er færre faste jobber, og flere frilansere. Da trenger man som utøver en hel vifte av egenskaper for å klare seg, forklarer Tanja Orning, forsker ved Norges Musikkhøgskole (NMH).

LES OGSÅ: – Tanken om musikk som motkultur smuldrer

Multitasking

For å operere i det nye arbeidsmarkedet som kunstner, krever mye av utøverne. Du må være aktiv, og være i stand til å skape dine egne prosjekter. Og det krever ikke minst mye evne til å organisere. Du må skrive søknader og føre regnskap, lage hjemmesider og drive markedsføring, undervise og tilby workshops, kuratere konsertserier og festivaler. Blant annet.

Eikefet i Ensemble Allegria vet hva det krever å bygge opp et orkester fra scratch.

– For oss har dette vært år med dugnadsjobbing. Men det er likevel så viktig, rett og slett fordi det er en investering i fremtiden som musikere, mener hun.

Ensemblet er i dag et slags «hjem» midt i frilanstilværelsen for de unge musikerne. Og at medlemmene føler eierskap til prosjektet – at det å være med i ensemblet er mer enn en vanlig spillejobb.

– Vi forsøker å investere mye i enkeltmedlemmene, både for å kunne utvikle orkesteret over tid, slik at folk kan vite hvem de får høre på konsert, og fordi vi har en liten administrasjon. Da er det fint med en aktiv musikergruppe som kan bidra med mer enn bare spillingen. Mister vi det, blir det vanskeligere, forklarer Eikefet.

Buzzword

Stikkordet som mange har brukt for å beskrive hva kunstnerrollen handler om i vår tid, er kulturentreprenør. Ordet signaliserer at det å drive med kultur også er å drive med en form for næringsutvikling.

Mange kunstnere vil steile av denne retorikken. Likevel ­tyder undersøkelser gjort av Telemarksforskning på at yngre kunstnere er mindre skeptiske til å tenke på kultur som næring, og i dag står kulturentreprenørskap på agendaen på utdanningsinstitusjonene, det skrives bøker og holdes seminarer om det. Det plukkes opp i partipolitikken og i kulturpolitiske utredninger.

Begrepet er blitt selve buzz-wordet i sektoren, og at det har dukket opp, handler om større­ samfunnsendringer, ifølge ­Anne-Britt Gran, professor ved Handelshøyskolen BI og leder av Centre for Creative Industries. Hun peker på følgende årsaker:

• Nyliberalismen på 1980-tallet fører til at arbeidslivet får økt krav om fleksibilitet, selvstendighet og prosjektarbeid.

• Fra 1990-tallet blir det politiske fokuset på kultursektorens næringspotensial skarpere. I Norge blir kulturpolitikken fra 2000-tallet mer inntjeningsorientert både hos høyre- og venstresiden.

• Samtidig vokser kunstnerstanden drastisk. En indirekte årsak er måten vi ser på arbeid på: Jobben er et selvrealiseringsprosjekt, og flere trekkes mot kreative yrker. En direkte årsak er utenlandsstipendet til Statens Lånekasse, som gjør at mange flere har kunnet realisere drømmen om å ta en kunstnerutdanning.

Færre faste jobber

Tanja ­Orning peker også på et annet utviklingstrekk som kommer til å prege arbeidsmarkedet for mange musikere i fremtiden: Tendensen er at det blir færre faste jobber, i USA og Europa legges orkestre ned, og institusjonene opererer med åremål. Norske musikere opplever allerede økt konkurranse om jobbene fra kolleger fra andre land.

Løsningen for mange blir da å skape sin egen arbeidsplass. En kandidatundersøkelse fra 2014, gjort av NIFSTEP, viste at blant dem som var utdannet ved de norske institusjonene det siste tiåret, og som arbeidet som utøvende musikere, var kun en av tre i fast stilling. De øvrige jobbet som frilansere/selvstendig næringsdrivende.

En annen rapport, Kreativ næring i Norge 2008-2014, understreket samme trend: To tredjedeler av selskapene innen kreativ næring består av enkeltpersonforetak.

Men er det riktig å omtale alle disse som kulturentreprenører?

LES OGSÅ: – Dette kan ta livet av kunsten

Konkurrerer

– Nei, mener Anne-Britt Gran. Hun mener ordet brukes for bredt, og burde vært forbeholdt de som først og fremst har forretningsmessige ambisjoner.

Begrepets popularitet forteller likevel mye om utfordringene kunstnerne står overfor i dag, skal vi tro Gran. For selv om rammene for å leve som kunstner i Norge er relativt gode sammenlignet med andre europeiske land, gjennom sterke offentlige støtteordninger, er det ikke er gitt at det forblir slik:

– Ser du på veksten i ­enkeltmannsforetak, er det blitt ­ekstremt mange flere av dem de siste årene. Det betyr at det er stadig flere der ute som konkurrerer om de offentlige midlene.­ Det betyr også at det oppstår et økt behov for egeninntjening, sier Gran.

Nettopp det å skape en sterk «merkevare», er avgjørende både for å nå frem med søknader til Kulturrådet og andre offentlige støtteordninger, å bygge broer til næringslivet og andre oppdragsgivere, og selvsagt for å skape interesse hos publikum.

Nødvendig revitalisering

Det er dette Ensemble Allegria har fått til. Orkesteret er ikke bare en ettertraktet samarbeidspartner i det etablerte musikklivet. De har også nådd et nytt publikum, bemerker Tanja Orning og utdyper:

– De har gått inn for å spille­ for folk på sin egen alder, de har spilt på ungdomsklubber – gjerne­ uten noter for å komme nærmere publikum – og de blander gammelt og nytt repertoar. De behersker forskjellige sjangre og har flere musikere som er dyktige til å improvisere.

Innenfor det klassiske musikklivet, er det faktisk helt avgjørende at flere tør å tenke nytt, mener forskeren.

– Den klassiske musikken har fått leve i et litt beskyttet element. Den har hatt en udiskutabel stilling, og vært preget av sterk verktroskap, det vil si en lojalitet overfor ideen om komponistens intensjon bak verket. I utdanningsløpet legges det lite til rette for at man kan utvikle sin egen stil, smak og identitet som kunstner. Samtidig ser vi at det er nettopp dette som er en styrke i det frie musikklivet. Det er paradokset, sier Orning, og legger til:

– Når utøverne tar flere sjanser, og lager mer spennende konsertprogram som aktualiserer musikken, kan det bidra til at den klassiske musikken revitaliseres.

LES OGSÅ: – Kultur er ingen fabrikk

Fri kunst

Å tenke på vår tids utøvere som kultur­entreprenører, har hun imidlertid ikke særlig sans for:

– Det er mye mellom det å være en god instrumentalist, og det å bli en entreprenør. Selv tenker jeg at det gamle kunstnerbegrepet fremdeles har stor verdi. Kunsten har en lang historie som handler om å være fri fra politisk og økonomisk styring. Autonomien og friheten er en forsikring om at kunsten kan inneha et kritisk potensial – at den kan reflektere over og kritisere ulike sider ved samfunnet. Det kritiske potensialet er en grunnleggende egenskap og stor verdi ved kunsten. Dette trues når kunsten blir instrumentell. Da er den virkemiddel for andre ting, den beholder ikke sin egenverdi. Disse grunnleggende og historisk forankrede verdiene ligger innebygget i holdningene til mange kunstnere, og gjør dem skeptiske til å adoptere entreprenørskapsbegrepet, sier Tanja Orning.