Bach-Bibelen dukket opp i St. Louis i USA, 200 år etter Bachs død.
– Jeg har en faksimileutgave som har gitt meg ny innsikt i hva han selv tenkte rundt pasjonshistorien. Han var pedant, og har gjort en rekke rettelser av språket. Men det mest interessante er hans kommentarer og innspill til selve tekstinnholdet. Bachs egne bibelkommentarer har vært med på å forme mitt forhold til musikken hans, sier Blomstedt.
Som 15-åring spilte Herbert Blomstedt fiolin i Bachs Johannespasjon, i Oscarskyrkan i Gøteborg. Det var i 1942, i kveld dirigerer han verket i Oslo konserthus.
LES MER: Pasjon og poesi på Kirkemusikkfestivalen
Fartstid
I juli fyller dirigentnestoren 90 år. Han dirigerer 80-90 konserter årlig, og har 280 reisedager.
– Jeg er så heldig at jeg hvert år får dirigere 10-12 av verdens beste orkestre. Oslofilharmonien er ett av dem, vi har sterke bånd etter mine seks år som sjefdirigent på 60-tallet, forteller han.
Etter 75 års fartstid med Bachs Johannespasjon har han en viss innsikt.
– Som ung fiolinist ble jeg overveldet av musikken, men forstod jo ikke så mye av Bachs storhet. Med årene skjønte jeg Bachs geniale tonesetting, opp mot Bibelteksten. Han tilførte også tekster fra Brockes pasjon, de er litt mer bloddryppende og pietistiske. Men Bach var ortodoks i sin tro, og unngikk de verste sentimentalitetene. Han bryter opp pasjonshistorien med koraler og arier, som kommenterer det hele på en høyst gripende måte, mener Blomstedt.
Da Jesus ble tatt til fange synger koret: – Hvem har slått deg? Svaret lyder: – Jeg og mine synder!
– Det kan forstås som Bach selv, eller vi – menneskeheten. Han var sterkt religiøs, men vi må ikke overdrive det bildet. Han var også en typisk barokkperson, som elsket sitt øl. Men til forskjell fra i dag gikk alle i kirken i Leipzig i 1724, forteller Blomstedt.
LES MER: Kor-Norge satser stort
Første gang
Langfredagsmessen i 1724 i Nikolai-kirken i Leipzig var omfattende.
– Bachs første pasjon ble urfremført og bar hele langfredagsmessen. Den alene tar to og en halv time, prekenen varte minst en time, og på den tiden måtte folk stå under messen.
Bach fikk sterk motbør.
– Teologene pirket på at han brakte inn oppstandelseshåpet i sluttkoret, de mente at oppstandelsen måtte vente til 1. påskedag. Musikken var også vågal og moderne i uttrykket, Bach endret pasjonen året etter.
Dramaturgi
Bachs Johannespasjon er mer dramatisk anlagt enn versjonen etter Matteus.
– Jesus ble til helt. I Matteuspasjonen fremstilles han som et lidende offer, i versjonen etter Johannes er han blitt seierherren som overvinner selve døden. I sluttkoret ropes det Vekk meg fra døden! Det er mer triumf enn sorg og nederlag, selv om Bach i følge teologene var to dager for tidlig ute med seiersseremonien.
Hanegal
Blomstedt nevner Peters fornektelse som eksempel på Bachs dramatiske vekting.
– Bach betoner teksten sterkt, du finner til og med selve hanegalet i musikken. Følelsene er sterke, Peter gråter og går med selvmordstanker. Tenorarien som kommer like etter er gripende, og forteller Peters bitre historie om å ha forrådt sin beste venn. Bach har et uttrykk som når ut over det liturgiske, storheten i musikken har bærekraft som gjør at den fungerer like godt i en konsertsal, sier dirigenten.
Herbert Blomstedt vokste opp i et pastorhjem, med en pappa som hver morgen ledet familien i bibellesning og bønn. Det er han takknemlig for.
– Min forgjenger ved Gewandhausorkesteret i Leipzig, Felix Mendelssohn, sa at om han skulle miste troen, ville en eneste sats fra Johannespasjonen hjelpe ham å finne den tilbake. Det er sterke bånd mellom ord og toner hos Bach. Den sterke betoningen har gjort at noen røster påstår at det ligger noe antisemittisk i verket. Det skyldes at Bachs forsterkning av for eksempel ropet fra folkemengden – Korsfest! – ble så overbevisende at noen mener det bygget opp under myten om at jødene drepte Kristus. Bach brukte bare bibelteksten, han var ingen antisemitt, sier Blomstedt.
Fartstid
Den svensk/amerikanske dirigenten har en karriere som strekker seg over drøyt to generasjoner.
– Som ung dirigent forholder du seg til hundre musikere som kan mer enn deg, det er krevende. Det beste grepet da, er å gå løs på ny musikk – som musikerne ikke kjenner, men som du selv har studert grundig. Det trikset brukte jeg da jeg kom hit til Oslo på 60-tallet. Jeg satte opp Vårofferet av Stravinsky, som de aldri hadde spilt før. Det gikk veldig bra, smiler han.
– Men å lede et orkester må bygges opp rundt en ydmyk søken etter sannhet. Vi snakker om en kollegialitet som leter etter noe absolutt. Det ligger nært opp mot noe religiøst, som skaper ydmykhet. Som dirigent merker man fort når solister og musikere skal vise seg frem på egne vegne. De som ikke søker sannheten i musikken, ender opp som sjarlataner og propagandister, sier han.
Han gleder seg over å dirigere Oslofilharmonien, som har vært i konstant kunstnerisk vekst de siste tiårene.
– Det er viktig å være sammen med dem jeg elsker, og dette orkesteret står mitt hjerte nært. De har den samme musikalske appetitten jeg møtte for 55 år siden, sier Blomstedt.