– Å oversette er som å stemme et instrument

– Gratulerer, Oskar Vistdal! 
– som årets beste oversetter. 

– Takk for det.

– Det er jo et slags Norgesmesterskap i å oversette, prisen henger høyt. Om oversettelsen din av islendingen Gyrðir Elíassons Utsyn frå sørglaset gjør ­juryen det klinkende klart: «I stedet for å forelde, gir dette språket, som er så vel barskt som hudløst og svart på samme tid, liv til og makter å formidle denne fortellingen, klemt ned i noe som ligner korte strofer.» Det er ord med på veien?

– Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg kaller det vel en tilfeldighet.

– Det er beskjedent ...

– Først og fremst var det vel en stor overraskelse. For dette er virkelig ikke en bok anmelderne har fanget opp, jeg tror den fikk én anmeldelse – til tross for at det dreier seg om et av de beste og viktigste forfatterskapene i nordisk litteratur akkurat nå. Men, jo da, klart jeg er glad ...

– Det er med hovedpersonen i denne boken som med mange av oss: Han stiller seg utenfor, tror han – men han er jo et medie­menneske, han også.

Finne tone

Oskar Vistdal er oversetter con amore, ikke på heltid, som han sier. Han er lingvist og har undervist språk i hele sitt yrkesliv – mange år på ­Island og i Finland, nå på Hamar. Han har tenkt mye på hva som gjør en oversettelse, enn si gjendiktning, god. Det finnes det flere oppskrifter på.

– For min del har det mest med lyst og motivasjon å gjøre. Jeg finner en tone i en bok som jeg synes jeg er i harmoni med, teksten og jeg må ha en felles resonansbunn. Det er som å stemme et instrument med stemmegaffel. Hvis man finner samklang og samstemthet, kan det gå bra.

LES OGSÅ: I 16 år har Gyrðir Elíasson kjent seg oversett i Skandinavia

Kjempe med og mot

– Når du sitter med en tekst og skal gjøre den til din, og samtidig er den ikke din. Hva gjør du da?

– Det er dette en oversetter må kjempe med og mot hele ­tiden. Man må ha størst mulig respekt for originalen, og likevel skal oversetteren plassere seg i bildet – det skal bli en ny tekst, ikke sant? Og hvor langt skal man tillate seg å gå? Jeg har latt meg inspirere av fransk-amerikaneren David Bellos, som sier at «oversettelsen skal farges av 'identitetsmarkører', fordi oversettelsen egentlig er neste skritt i et verks utbredelse og utvikling. Den kan til og med bli mer interessant enn originalen.» Så pretensiøs er jeg naturligvis ikke. Men det gir meg tro på at jeg kan være medskaper. En av de største norske gjendikterne, Albert Lange Fliflet, hevdet at «kreativ oversettelse består i å sette sammen et tidligere skapt verk på en ny måte.» Det lyktes i hans geniale gjendiktning av det finske nasjonalepos Kalevala til ­telemarksmål.

Som vi husker

Gyrðir Elíasson? – bokstavene er som hogd i stein. Bøkene er røft rå og følsomme, de handler om deg og meg og det aller næreste, så nært at mange av oss ikke har fått øye på det, før vi leser det: Folk driver med sitt, det står ofte helt stille – en skarp eller skjev replikk og tydelige beskrivelser som gjør at vi husker. Du har det på netthinnen. Som i Utsyn frå sørglaset – om en forfatter som distra­heres til irritasjon av omgivelsene og enda mer av tilbakeblikk på sitt eget liv. Vi er i en fragmentert dagbokroman i fire årstider. Med mye dyrt ervervet visdom mellom permene.

En særegen form for litteratur.

– Det må gå an å si at prisvinnerboken er typisk for forfatterskapet, sier Oskar Vistdal.

– Den inneholder flere av dets hovedtema, ett av dem er kommunikasjon, eller oftere ­mangel på kommunikasjon. Mot slutten sier forfatterstemmen: «­Ingen kulde­ i verda kan måle seg med det absolutte nullpunktet i eit menneske som snur ein ryggen.» En slags oppsummering av budskapet, kan man si.

LES OGSÅ: De vokter pengesekken til litteraturen

Vi tror på nyheter

– Og det er mer – mediekritikk, politisk kritikk, miljøbekymring, stort sett det som slår en når man går for seg selv og får tenkt seg om?

– Gyrðir og figurene hans ­reagerer nok sterkt på medienes­ dominans. Det sies slående: «Det vestlege notidsmennesket bøyer­ seg like ofte for bodskapen i ­nyheitene som ein rett-truande muslim lyder ropet frå minareten. Vi trur på nyheiter.» Vi lar oss (for)lede av massemediene som om de var bud fra oven. Forfatteren stiller seg kritisk til dette: Det «viktigaste sambandet mitt med omverda går gjennom radio­apparatet. Der logebrenn heile verda i avrettingar, miljøkatastrofar, korrupsjon og ­måtelaus materialisme. Jamvel ein optimist, ein erkeoptimist laut sige saman under nyheitstrykket.»

– Og da er vi inne i den politiske kritikken?

– Ja, som igjen utvikler seg til miljøkritikk: «Eg hugsar kor redd eg var atomvinteren. Eg trudde at den kalde krigen hadde fått namn etter denne trugande fimbulvinteren. Eg har aldri frykta noko meir enn han, men no er det visst grunn til å ottast den evige sumaren.»

LES OGSÅ: – Knut Schreiner og Erik Hillestad snakker forbi hverandre

Mye ensomhet

– Dette skriver han – og oversetter du – så ­poetisk og rammende at det tar oss som filtrerte, litterære ­øyeblikk ... 

– Det er med hovedpersonen i denne boken som med mange av oss: Han stiller seg utenfor, tror han – men han er jo et medie­menneske, han også, som forfatter­. Ironien går som en tråd gjennom fortellingen: Det er mye ensomhet, kontaktløshet, dysterhet – men han ser likevel tingene fra flere sider.

– Mye humor, for eksempel?

– Javisst er her humor.

– Denne lydhørheten for «­tonen», som du nå berømmes for – det å lytte til noe så erkeislandsk som Gyrðirs særegne språk og gjøre det om til norsk, hva er knepet?

– Gyrðir uttrykker seg uhyre nyansert og raffinert på islandsk, og dette skal selvfølgelig bevares så langt det lar seg gjøre. Men det må være en norsk streng i det. Og da henter jeg elementer høyt og lavt fra mitt eget dølamål i Vågå, litt på samme vis som ­Albert Lange Fliflet fant ressursene i telemål. For samtidig som dette er en komplisert tekst på et høyt bevissthetsnivå, så er den veldig muntlig. Og begge disse hensynene lar seg godt balansere i et dialektpreget nynorsk.

– Det er kanskje noe «kulturgenetisk» som gjør at islendinger synes det er særlig stor stas å delta på det lille, norske markedet.

Særlig stas

– Det er ensomt å være forfatter, må det ikke være enda ensommere å oversette ­eller gjendikte ... Et enormt arbeide i enerom?

– Ja, nei ... jo, jo, enhver skrive­virksomhet skjer gjerne i enerom. Samtidig kan den være kontaktskapende, fordi – som i dette tilfellet – Gyrðir er en ivrig støttespiller i prosessen, han er levende interessert i det jeg holder på med. Dette er en forfatter av stort internasjonalt format som oversettes til mange språk, nå sist til tsjekkisk. Men det er kanskje noe «kulturgenetisk» som gjør at islendinger synes det er særlig stor stas å delta på det lille, norske markedet. Det har med felles historie og mentalitet å gjøre. Hans engasjerte deltakelse i oversettelsene er en stor inspirasjon.

– Til noe nytt?

– Jo da, planen var å få ut Gyrðirs nyeste novellesamling på norsk i år, det gikk ikke. Og bare for noen dager siden dumpet en antologi med de beste diktene hans ned i postkassa. Den skal utgis på norsk innen han kommer som gjest til Olav H. Hauge-festivalen i Ulvik neste høst. Det blir en svær jobb, men ikke desto mindre inspirerende, for dette er diktning av ypperste merke.