Galaktisk skilsmissedrama

Star Wars-referansene er tydelige allerede i åpningen der helten Tamino forviller seg med romskipet og crashlander på en ukjent planet. Rulleteksten forteller om rom-odysséen der noe går helt galt - og blir til noe helt annet. Hvilket viser seg å stemme.

LES OGSÅ: Mozart uten filter

Vågemot

Regissør Alexander Mørk-Eidem tar oss bokstavelig talt inn i nye rom, han trekker handlingen ut av skogen og vekk fra de egyptiske og frimureriske referansene. Vågalt og nyskapende, og uten store feilskjær.

Det fargerike og oppfinnsomme scenebildet glitrer, og kostymene er både vakre og stygge. Men hovedpersonene er også plassert i helt nye roller. Ikke bare er Tamino blitt romfarer, - Pamina er blitt skilemissebarn og Sarastro og Nattens dronning er i krangel om samværsretten. Den største rolleendringen er gitt Papageno, som i Atle Antonsens skikkelse blir en slags moralens vokter, som minner de stridende parter om å ta hensyn til det stakkars barnet.

LES OGSÅ: Atle Antonsen spiller karismatisk prest

Papageno

At Atle Antonsen skal innta operascenen har vært snakkis siden det ble kjent i vår. Og for de som har lurt på om den mannen kan synge er svaret enkelt: - Ja, det kan han. Om han ikke matcher i klangfylde med de proffe, har han en stemme som bærer, rent og tydelig - og i duettene med Pamina og Papagena er han helt på plass i tostemtheten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Selvironi

Å plassere inn en klovneaktig skikkelse som Papageno har historisk hold. Emanuel Schikaneder, som heller ikke var skolert sanger, skrev librettoen for seg selv i rollen som Papageno. I regien får Atle Antonsen boltre seg, han går inn og korrigerer hele forløpet, og i en oppsetning som er bygget opp rundt hans Papageno-rolle, er selvironien gitt stor plass. Mye treffer, men ironiseringen over sin egen, «malplasserte» rolle - gnis inn i litt vel store mengder. Og i noen tilfeller brytes forestillingen opp av litt for lange talesekvenser.

Men ellers er mye på plass. Sopranene Mari Eriksmoen (Pamina) og Eir Inderhaug (Nattens dronning) gjør seg begge bemerket internasjonalt, og ga et stort løft gjennom de krevende ariene. Og Silvia Moi (Papagena) har all den sjarm som kreves i møte med Papageno.

Tar man et lite friminutt fra selvhøytideligheten, er dette et dristig opera-grep som vil treffe bredt.